Vedtak

Sak 72-99/esk

SAMMENDRAG:

Sak 72-99

Diagnose: Medial diskforskyvning (kjeveleddsforskyvning). Det ble søkt om bidrag til forundersøkelse i Virginia, USA, og forundersøkelse og operasjon av kjeveledd i England. K (f. 1948) ble påkjørt i 1987 og fikk en nakkeslengskade, ble sykmeldt og siden 100 % uføretrygdet. I følge brev fra sentralsykehuset fra 1998 ble kirurgi ikke anbefalt. K anførte at manglende kompetanse og vilje til seriøs klientbehandling ved Kjevekirurgisk avdeling ved sentralsykehuset, og at Helsetilsynet bekrefter manglende oppmerksomhet og behandlingsvilje i forhold til kjeveskader i brev. Rikstrygdeverket la til grunn at søknaden manglet uttalelse fra regionsykehus, og at Helsetilsynet ikke anbefalte behandling som den omsøkte ved nakkesleng. Nemnda la til grunn at det ikke ble funnet indikasjon for operasjon i Norge, og at det ikke innebærer at vi manglet medisinsk kompetanse i Norge. Vilkåret i § 2 første ledd var ikke oppfylt. 14. desember 1999 stadfestet nemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 10. juni 1999.

 

 

14. desember 1999

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

Diagnose:

Medial diskforskyvning (kjeveleddsforskyvning)

Pasientens status i dag:

Pasienten har fått den behandling det søkes bidrag til dekning av.

 

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

Forundersøkelse ved Senter A, Virginia, USA,

og forundersøkelse og operasjon av kjeveledd ved Sykehus B i England.

Saksgangen hittil er som følger:

Forvaltningsmessig saksgang:

Den 13. mars 1998 søkte pasienten om bidrag til dekning av kjeveleddsoperasjon i USA. Det lokale trygdekontor avslo søknaden om bidrag til operasjon ved brev av 5. juni 1998 med hjemmel i folketrygdlovens § 5-22, samtidig ble pasienten gjort oppmerksom på at søknader om dekning av utgifter til sykebehandling i utlandet skal avgjøres av Rikstrygdeverket.

Rikstrygdeverket avslo å gi bidrag ved brev av 10. juni 1998, og pasienten ble kjent med dette ved brev fra trygdekontoret av 24. juni 1998. Avslagsgrunnen var at søknaden manglet en henvisning fra et regionsykehus.

Pasienten bad derpå om en henvising fra sykehus X. Uttalelsen fra sykehuset er datert 6. juli 1998 og anbefalte ikke utenlandsbehandlingen. Rikstrygdeverkets avslag av 10. juni 1998 ble derfor ikke påklaget.

I oktober ble klageren av sin tannlege C gjort oppmerksom på at uttalelsen fra sykehus X bygget på en gal forutsetning. Dr. D ved kirurgisk klinikk, kjevekirurgisk avdeling hadde lagt til grunn at hun led av anterior diskforskyvning. I følge pasienten viste vedlagt dokumentasjon til sykehuset medial diskforskyvning.

På bakgrunn av dette skrev pasienten 4. mai 1999 en ny søknad med nye opplysninger om at hun hadde medial diskforskyvning. Her fremgår det at det søkes om operasjon i England, i et nyopprettet fagmiljø som samarbeider nært med Senter A. Søknaden ble avslått 10. juni 1999 under henvisning til at søknaden ikke var vedlagt noen uttalelse fra regionsykehus som anbefalte utenlandsbehandlingen. Avgjørelsen ble påklaget 14. juli 1999. Av klagen fremgår det at klager ble orientert om avgjørelsen 7. juli 1999.

Medisinsk saksgang:

Klageren ble påkjørt bakfra 17. mars 1987 og fikk en nakkeslengskade. Fra 26. mars ble hun sykmeldt. Etter utløpet av sykmeldingperioden ble hun tilkjent 100 % uføretrygd.

Sitat fra udatert brev (i følge klager er det fra august 1987) fra dr. E, spesialist i nevrologi:

"Status: det er normale funn ved hjernenerver. Hun har en lett nedsatt fleksjonsevne, ellers synes det å være god bevegelighet i nakken ved ekstensjon, dreining og sidebevegelighet. Hun er noe øm i nakkefestene, nakkemuskulatur. Hun er lett underbitt og har også brukt biteskinne i august mnd. Hun har ikke brukt psykofarmaka.

Vurdering: Pas. har hatt en typisk whiplash-skade og med de problemer dette medfører. Hovedproblemet synes å ha vært smerter. Hun har ikke hatt så store mentale problemer slik som man kan se ved whiplash-skade, og jeg vil derfor tro at prognosen over tid skulle være god.

Ved nevrologisk status finner jeg en lett assymmetri av plantar, ellers ingen andre nevrologiske utfall.

Det er nå gått ½ års tid siden skaden og ved siden av vanlig fysioterapi slik som hun har hatt hittil vil jeg tro at hun kunne profittere på en mer generell opptrening. ……."

Det foreligger en 20 siders spesialistvurdering fra dr.F fra 14. mai 1996. I følge denne oppsøkte hun sin primærlege dr. G samme dag som ulykken skjedde. Sitat:

"Der er seinare journalnotat at ho oppsøkte han 26.03. med vedvarande hovudpine, stress gjorde det verre. Krage og fysioterapi.

Der er nye konsultasjonar 10.04.87, 12.05, 13.05, 13.08, 24.08, 07.10, 08.12 og seinare jevnt utover. 18.12 er det merknad om kontakt med Vindern psykiatriske klinikk.

Av andre lækjarar ho har søkt, ligg det føre epikrise frå overlækjar i nevrologi,E som ho søkte i august 1987. Han skildrar hovudpine og smerter over skuldrar, overarm og på ein måte ut i fingrane utan at ein eigentleg kan seie desse var smertefulle. Av og til tidlegare kjent noko på baksida av venstre lår, til dels i knehasane og ned i foten, men det var borte på det tidspunktet. Ho hadde eigentleg ikkje hatt så mykje plager frå nakken, det var hovudet og skuldrene som hadde bore dei verste. Ved klinisk status påviste han en lett redusert fleksjonsevne i nakken, ellers bra rørsleutslag og nakkemuskulatur. Ho hadde underbitt og brukte biteskinne. Tilstanden blei oppfatta som ein typisk whip-lashskade med dei problem dette medførte, og hovudproblemet syntes å ha vore smerter.

Ho oppsøkte nevrokirurg H den 26.10.88. Ho hadde då invialidiserande smerteproblem. Han påviste distinkt trykksårleik svarande til feste for levator-scapularmuskelen, og stram supra-scapularismuskulatur, forutan trykksårleik svarande til bakhovudnerva. Ny konsultasjon hos nevrokirurg H 08.02.90 der ho opplyser at ho gjekk til psykolog, og ho hadde konsentrasjonsvanskar, ho følte ho hadde fått misvisande informasjon frå ein del lækjarar.

Der ligg føre epikrise frå psykiatrisk klinikk Vindern ved assistentlækjarI av 09.02.88. Ho gjekk der til ambulant handsaming for depresjon etter nakkeslengskade. Under terapiforløpet var ho appellerande i form og latent aggressiv, blei oppfatta som ei ressurssterk kvinne og med god motivasjon til innsiktsorientert terapi. Av kapasitetsgrunnar ble ho tilrådd å søkja praktiserande psykolog.

Dette har ho gjort, der ligg føre attestasjon frå spesialist i klinisk psykologi J, som hadde hatt henne eit par år i ambulant t terapi.

Det er utført omfattande nevropsykologisk testing og personlegdomsvurdering hos spesialist i klinisk nevropsykologi L den 13. januar 1996. Dei utførte evneprøver som syner gjennomsnitt ein del over medels utan spesiell skeivleik i profilen. Ved mentalt tempo var ho ordna ved stutte prøver og strukturerte prøver, men ved belastning over tid fann ein klart avvik. Dette blir rekna å vera eit typisk trekk ved nakkeslengpasientar. Profilen blei tolka som ingen sikker svikt i hjernefunksjonen av typen hjerneorganisk reduksjon, men smerteprega funksjonsforstyrring. Dessutan fann ein sviktande samordning av augnerørslene, tydande på skade av dei propioseptive (kroppssans-oppfattande) strukturane i nakken, tydande på feil i muskulærkontroll over nakken.

Personlegdomsprofilen synte depressive trekk, prega av reelle kroppslege plagar med stress og islett av aggresjon. Ingen teikn til aggravering.

Når det gjeld den aktuelle ulukka, ligg der føre ei typisk ulukkeshending med svært sedvanlege skademekanismer. Ho var innblanda som nummer to i ein kjedekollisjon bak ein bil som venta på luke for å svingja til venstre, og hennar bil blei såleis klemt saman mellom to andre bilar.

K må rekne med noko auka utgifter i framtida. Men kjeveproblematikk som krev biteskinne er ganske vanleg blant nakkeslengpasientar, nakkesleng synest meir enn dobla frekvensen slik at årsakssamanhang vil framstå som mest sannsynleg. Ein må rekna med utgifter til vedlikehald av skinna i framtida."

Det foreligger en henvisning av 15. juni 1997 til Senter A fra tannlege C.

Sitat fra journalark av 9. oktober 1997 fra dr. M, ved kjevekirurgisk poliklinikk, sykehus X:

"Ved undersøkelsen i dag gaper pasienten rettlinjet 45 mm. Hun har viss protrusjon av underkjeven terminalt i gapefasen. Det er ingen knaking eller knasing i kjeveleddene. Pasienten har et noe usikkert bitt, men dette er mer eller mindre voluntært. Det er ingen problemer å få underkjeven i sentralokkulsjon. Røntgen OPG viser ingen sikre tegn til gjennomgått fraktur i over- eller underkjeve. Det er intet objektivt som kan forklare pasientens plager ut fra klinikk eller røntgenbilder."

I januar 1998 ble undersøkelsen som tannlege C anbefalte, foretatt ved Senter A.

Sitat fra brev av 6. juli 1998 fra dr. D, sykehus X, kirurgisk klinikk, kjevekirurgisk avdeling:

"Du er blitt vurdert ved kjevekirurgisk poliklinikk den 09.10.97. I følge dette notatet forelå det den gang ikke indikasjon for kirurgi i leddet.

Vi er godt kjent med behandlingsprinsippet ved den aktuelle klinikk i USA. Moderne litteratur på området samt anbefalinger fra internasjonale konsensuskonferanser imøtegår sterkt denne form for behandling. Påvisning av en anteriort forskutt leddskive samt smerter i leddet er i dag ikke operasjonsindikasjon. På bakgrunn av dette kan vi ikke anbefale kirurgi.

Siden du bor i Y finner jeg det rimelig at en second opinion innhentes ved Klinikk for oral kirurgi, Universitetet i Y, eller kjevekirurgisk avdeling ved Z. Dr. odont.N, som er tilknyttet begge institusjoner, har betydelig kompetanse innen dette området."

Det foreligger en kommentar av 17. oktober 1998 fra tannlege C til dr. Ds brev av 6. juli 1998.

Den 15. mai 1999 ble klageren operert av dr. O ved sykehus B i England.

Ut over de fire leger som er sitert finnes ikke norsk medisinsk dokumentasjon i saken.

Klageren anfører:

Sitat fra søknad av 13. mars 1998:

"Jeg ble påkjørt bakfra i en bilulykke 17.03.87 og pådro meg en nakkeslengskade. Jeg ble sykmeldt fra 26.03.87, og ble etter sykmeldingsperioden tilkjent 100% uføretrygd, først fra Statens pensjonskasse og deretter fra Folketrygden med tilbakevirkende kraft fra 1.04.88 og med varighet fram til ordinær pensjonsalder……..

For de medisinske vurderinger av skaden vises til de erklæringer fra min behandlende lege dr.G som tidligere er oversendt i forbindelse med de ovennevnte vedtak om min uføretrygd. Videre vedlegges erklæringen fra nevrolog E av august 1987 (denne er udatert) som ble innhentet i forbindelse med dr. Gs behandling.

Etter at tilstanden ble ansett relativt stabil, ble det behov for en spesialistutredning i forbindelse med skadeoppgjøret med forsikringsselskapet. Denne ble foretatt av nevrolog F, hans spesialisterklæring av 14.05.96 følger vedlagt. I denne erklæringen pekes det på at det er vanlig med kjeveproblemer blant nakkeslengpasienter, og at disse vil kreve egen behandlingsinnsats.

Jeg tok deretter kontakt med tannlege C, som utarbeidet en spesialtilpasset tannskinne. Hun anbefalte at jeg fikk foretatt en grundigere utredning ved senter A, USA, se vedlagte rekvisisjon av 15.06.97. Hun mente at det ikke fantes muligheter for å få en slik utredning gjort tilfredsstillende i Norge.

For å få avklart dette også fra medisinsk side, fikk jeg 25.06.97 en rekvisisjon fra nevrolog F til undersøkelse hos spesialist i kjeveortopedi (vedlagt). Jeg ble undersøkt av dr. M ved kjevekirurgisk avdeling på sykehus X 09.10.97, se vedlagte uttalelse. Som det framgår av denne fant hun ingen organiske kjeveskade.

Jeg gjennomførte deretter i januar 1998 undersøkelsen ved Senter A i USA. I tillegg til undersøkelser ved instituttet innebar dette også MRI-bilder av kjeven utført ved Æ, se vedlagte innkalling pr. fax. Under konsultasjonen ved Senter A ble jeg henvist til en ytterligere fotografering ved Æ, denne gang for å ta MRI-bilder av nakken (henvisning vedlagt).

Det norske kjevespesialistmiljøet har ikke evnet å identifisere min kjeveskade, som i følge Senter A er svært sterk. Jeg er dermed avhengig av å få gjennomført kjeveoperasjonen i utlandet pga. kompetansesvikt i det norske fagmiljøet, og søker om å få dette dekket. Også undersøkelsene måtte som nevnt foretas i utlandet, og utgiftene til disse søkes derfor også dekket. ………"

Undersøkelsen i USA konkluderte med at skinnebehandling burde prøves før eventuell operasjon.

Sitat fra brev av 4. mai 1999:

Når jeg nå sender inn ny søknad, skyldes dette at jeg siden forrige søknad har fått ytterligere informasjon som dokumenterer at det norske fagmiljøet mangler den nødvendige kompetanse. Hadde jeg hatt denne informasjon tilgjengelig da min forrige søknad ble avslått av Rikstrygdeverket, ville jeg anket dette avslaget.

Det er nå etablert et fagmiljø i London som arbeider i nært samarbeid med Senter A i USA. Jeg fikk derfor gjennomført den oppfølgende undersøkelsen i England i februar 1999. Det ble her tatt nye MRI-bilder samt nye tomografiske røntgenbilder. Rapport fra dr. P av 11.02.99, vedlagt radiologirapportene fra dr. Q av samme dato, vedlegges. Konklusjonen er at det ikke har skjedd noen tilpasning av leddskivene i ønsket retning, disse er fortsatt ute av stilling, og det anbefales at dette rettes opp ved en operasjon. En slik operasjon vil kunne foretas i England.

Manglende kompetanse i det norske fagmiljø

Jeg søker om å få dekket kostnadene til kjeveoperasjon i utlandet. Dette er begrunnet med manglende kompetanse i det norske fagmiljøet.

Som nevnt ble jeg undersøkt av dr.M ved Kjevekirurgisk avdeling på sykehus X 09.10.97. Hun fant ingen skade. I følge dr. R ved Senter A er det ikke så underlig, siden avdelingen på sykehus X benyttet vanlig OPG røntgen, og slike skader vises normalt ikke på slike bilder. Avdelingsoverlegen ved Kjevekirurgisk avdeling på sykehus X, dr. D, uttalte seg om dette som sakkyndig vitne under min rettssak i forbindelse med skadeoppgjøret, juni 1998. Han sa at årsaken til at de bare benyttet OPG er at mitt bitt var høyere enn 4 cm. Da er det en indikasjon på at det ikke kan være større kjeveproblemer, og de ser ingen grunn til å foreta mer avanserte undersøkelser i slike tilfelle. Kjevekirurgisk avdeling på sykehus X regnes for å være de mest kompetente innen sitt fagfelt i det norske miljøet. Når dette miljøet ikke er i stand til å se at en kan ha kjeveproblemer med medialt forskjøvne leddskiver uten at dette påvirker bitthøyden, viser dette at en ikke kan forvente kompetent hjelp herfra.

Jeg tok likevel ny kontakt med Kjevekirurgisk avdeling. I brev av 29.06.98 ba jeg om en ny vurdering basert på dokumentasjon i rapporten fra Senter A av 20.02.98. Brevet vedlegges Jeg hadde på dette tidspunkt mottatt Rikstrygdeverkets avslag på min søknad om å få dekket behandling i utlandet, med begrunnelsen at det ikke forelå noen "henvisning fra norsk regionsykehus eller sykehus med landsfunksjon på angjeldende område". Jeg ba derfor om at slik henvisning ble gitt.

Avdelingen svarer i brev av 06.07.98, undertegnet avdelingsoverlege D (vedlagt). Svaret kom uten at de hadde tatt kontakt med meg for å se MRI-bildene og de tomografiske røntgenbildene fra USA, slik jeg hadde bedt dem om i mitt brev. De stiller seg sterkt negative til den foreslåtte behandlingen, og mener at mine kjeveplager heller bør behandles med "egen mestring av muskelsmerter og hjelp med sosiale/psykologiske problemer". De nekter også å henvise til en second opinion utenfor det norske fagmiljøet, slik jeg ba om i mitt brev.

Jeg fant dette såpass grovt at jeg sendte en klage til Statens Helsetilsyn 11.09.98 (vedlagt). Når en pasient ber om en vurdering basert på tomografi- og MRI-bilder tatt i utlandet, er det et stivt stykke at Kjevekirurgisk avdeling ikke bryr seg med å se på disse før de avviser henvendelsen. Det er videre svært grovt at de nekter å forholde seg objektivt til påviste kjeveskader og mener disse skal behandles med psykoterapi.

Etter at jeg hadde sendt klagen til helsetilsynet, blir jeg av tannlege C gjort oppmerksom på en alvorlig diagnostisk feil i svaret fra Kjevekirurgisk avdeling. D skriver i sitt brev at "Påvisning av en anteriort forskutt leddskive samt smerter i leddet er i dag ikke operasjonsindikasjon". De har tydeligvis ikke brydd seg engang med å lese den rapporten fra USA som jeg sendte dem. I rapporten fra USA står det klart at det de har påvist er en medial forskyvning av leddskivene.

Dette er ingen bagatell. Ved anterior forskyvning påvirkes bitthøyden, noe den ikke gjør ved medial forskyvning. Når kjevekirurgisk avdeling avviser videre undersøkelser når bitthøyden er over 4 cm, tyder det på at de ikke forholder seg til mediale forskyvninger. Resultatet blir at en må til utlandet for å få kompetent behandling av den typen kjeveskade som er påvist hos meg.

Jeg fant det svært grovt at Kjevekirurgisk avdeling svarer ut fra en vurdering av en helt annen type skade enn den som er dokumentert i den rapporten jeg sendte dem. Jeg sendte derfor at nytt brev til Statens Helsetilsyn 30.11.98 (vedlagt) hvor jeg gjorde dem oppmerksom på forholdet.

Jeg mener ovenstående dokumenterer at en i det mest ledende norske fagmiljøet ikke har verken kompetanse eller vilje til å forholde seg seriøst til den type kjeveskade som jeg har fått påvist. Jeg er derfor helt avhengig av å få behandlet skaden i utlandet.

Rikstrygdeverket begrunner sitt avslag med at det ikke foreligger "henvisning fra norsk regionsykehus eller sykehus med landsfunksjon på angjeldende fagområde". Som nevnt ovenfor er årsaken til dette nettopp de norske fagmiljøenens manglende kompetanse, kombinert med en arroganse og vegring mot å sette seg inn i fagfeltet som gjør at de selv ikke vil innrømme sin kompetansesvikt. Jeg fant det imidlertid på det tidspunkt vanskelig å dokumentere dette, og valgte derfor ikke å anke Rikstrygdeverkets avslag innen ankefristens utløp.

Som nevnt var det etter ankefristens utløp at jeg av tannlege C ble gjort oppmerksom på de alvorlige diagnostiske feil i brevet fra Kjevekirurgisk avdeling hvor de nektet å anbefale operasjon. De avslår en slik henvisning ut fra at de tror jeg ber om operasjon for anterior skiveforskyvning. De har ikke forholdt seg til at de framlagte dokumenter viset at jeg har en medial skiveforskyvning.

Saklig sett hadde jeg tilgang til de dokumenter som viser at kjevekirurgisk avdeling stiller gale diagnoser (eller unnlater å forholde seg til framlagt diagnosedokumentasjon) allerede før ankefristen gikk ut. Men det var først da tannlege C informerte meg om dette i oktober 1998 at jeg ble meg dette bevisst. En kan ikke vente at legfolk umiddelbart forstår alle aspekter av medisinske faguttrykk som benyttes i de ovennevnte dokumenter."

Sitat fra brev av 1. juli 1999 fra klager:

Jeg gjennomførte operasjonen 15. mai i år. Operasjonen ble utført av dr. O ved Sykehus B. I tilknytning til operasjonen var jeg hos tannlege P og dr. O til konsultasjon 14. mai, og til oppfølgende kontroll 21. mai.

Sammen med min søknad sendte jeg som vedlegg mine klager til Statens Helsetilsyn om manglende kompetanse og vilje til seriøs klientbehandling ved Kjevekirurgisk avdeling vedl sykehus X.

Jeg har nå fått svar fra Helsetilsynet i brev av 16.06.99 (vedlegges). Svaret bekrefter at det til nå har vært vist manglende oppmerksomhet og behandlingsvilje i forhold til kjeveskader ved whiplash-ulykker.

Det er positivt at Helsetilsynet nå presser på for å få endret den negative holdningen til de norske fagmiljøene. For min del har det ikke vært aktuelt å avvente en slik utvikling. Det ser ut til at også Helsetilsynet oppfatter at det vil ta endel tid å få disse miljøene til å ta en slik utfordring alvorlig."

Sitat fra brev av 14. juli 1999 fra klager:

"Jeg fikk svar på klagen i Helsetilsynets brev av 16. juni 1999. Som det framgår av svarbrevet, har Helsetilsynet krevd at fagmiljøene nå tar dette mer alvorlig og forholder seg seriøst til denne type kjeveskader. Jeg ser dette som en bekreftelse på at det kompetansenivået disse miljøene hittil har befunnet seg på, ikke er tilfredsstillende. Det sies også direkte i brevet at kirurgisk inngrep kan være hensiktsmessig i en del tilfeller.

Det var derfor den manglende norske fagkompetanse pr. i dag jeg måtte ta som utgangspunkt for min egen behandling. Jeg oppfatter Helsetilsynets brev som en bekreftelse på at en så langt ikke har fått fram den nødvendige fagkompetansen i det norske fagmiljøet, og det var derfor nødvendig for meg å få behandlingen utført utenlands."

Sitat fra brev av 19. oktober 1999 (brevet er datert 19. september, men klagers samboer gjorde i telefonsamtale med klagenemndas sekretariat i uke 46 oppmerksom på at det i virkeligheten ble skrevet 19. oktober) fra klager:

Dekning av behandling i utlandet og undersøkelse i utlandet kan etter Folketrygdlovens § 5-22 gis "når dette er en følge av manglende kompetanse i Norge". Det er dette som er lovens vilkår. Jeg mener at jeg i min søknad og også i anken har godtgjort at dette vilkåret er til stede.

Også forskriftene presiserer at det er det ovennevnte vilkår som gjelder, ref. 1. setning i 1. avsnitt i forskriftenes § 2.

Det heter videre i forskriftenes § 2, 3. avsnitt:

"Det skal foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus med regionfunksjon innen angjeldende område."

Det står intet i forskriften om at en slik uttalelse må være anbefalende for at støtte skal kunne gis. I departementets merknad til forskriftene heter det om dette punktet at "det skal legges betydelig vekt på om sykehuset anbefaler behandling i utlandet". Det er noe annet å påstå, slik Rikstrygdeverket gjør, at en slik anbefaling skal være et ufravikelig vilkår.

Jeg fant den behandlingen jeg ble utsatt for ved Kjevekirurgisk avdeling ved sykehus X så graverende at jeg 11.09.98 sendte inn en klage til Statens helsetilsyn. Da jeg senere av min tannlege ble gjort oppmerksom på at sykehuset hadde gitt en helt gal gjengivelse av mitt kjeveproblem, som enten må skyldes at de ikke har lest den informasjon de ble seg forelagt eller ikke faglig er i stand til å forstå forskjellen på medial og anterior diskforskyvning, sendte jeg 30.11.98 inn tilleggsinformasjon om dette til Statens helsetilsyn.

Jeg mottok i den anledning et brev fra Statens helsetilsyn av 16.10.99. I brevet viser Helsetilsynet til at de har arbeidet i forhold til fagmiljøene for å få disse til å ta denne type kjeveproblemer mer alvorlig. Dette arbeidet pågår fortsatt. ………"

Klager ønsker at spørsmålet om dekning av utgifter til både utenlandsdelen og den norske delen av hennes behandling skal ses som én sak. Sitat fra brev av 27. september 1999:

Jeg bad om å få utgiftene til denne operasjon dekke i min søknad av 04.05.99 Jeg ba i denne søknaden om at dekning av selve operasjonsutgiftene samt dekning av pre- og postoperativ behandling ble sett i sammenheng. Jeg ba eksplisitt om at en ikke gjorde vedtak om de pre- og postoperative behandlingskostnadene uavhengig av vedtak om dekning av selve operasjonskostnadene.

Jeg beklager derfor sterkt at trygdekontoret likevel gjør enkeltvedtak hvor dekning av pre- og postoperativ behandling avslås før det er fattet endelig vedtak om dekning av operasjonen.

Rikstrygdeverket anfører:

Sitat fra brev av 10. juni 1999:

"Det foreligger i dette tilfelle ingen uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område, hvor sykehuset anbefaler behandling i utlandet. Medlemmet har på egen hånd kontaktet sykehus i utlandet. Vilkårene for å yte bidrag til dekning av utgifter til undersøkelse/behandling i England er derfor ikke til stede."

Sitat fra brev av 5. oktober 1999:

"Helsetilsynet har i brev av 16. juni 1999 til klager blant annet anført:

"Helsetilsynet bemerker:

De norske fagmiljøene ved sykehus X og Odonotologisk fakultet i Y framhever at det er enighet om å være tilbakeholdende med irreversible inngrep i kjeveledd. National Institute og Health Technology Assessment Conference Statement, April 29.-May 01.1966, slår fast at:

majoriteten av TDM-pasienter bør få behandling med reversible og ikke-kirurgiske teknikker. Dessuten: Behandling som permanent endrer pasientens sambittsforhold, kan ikke anbefales ut fra tilgjengelige data.

Men det gis en åpning for at "den lille andel pasienter med vedvarende og betydelig smerte og funksjonsproblemer, som viser kliniske tegn på patologi eller hvor det er godtgjort at endringer i kjeveleddet er kilde til deres smerte og dysfunksjon, og som uten hell har prøvd mer konservativ behandling, bør få vurdert kirurgisk behandling.""

Ut fra det som er nevnt over finner fagmiljøet i Norge ikke å kunne anbefale kirurgisk behandling for pasienter med kjeveleddsproblemer. Det må som nevnt i retningslinjene foreligge anbefaling fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, for at det skal kunne ytes bidrag til behandling i utlandet. Rikstrygdeverket fant derfor at vilkårene for å yte bidrag til dekning av utgifter til sykebehandling i utlandet ikke er til stede.

Rikstrygdeverket finner ikke at de forhold som klageren har anført til støtte for klagen kan tillegges vekt i henhold til gjeldende regler."

Etterfølgende forhold:

I følge prof. Ds brev av 6. juli 1998 ble operasjoner som den det er snakk om i denne saken utført i Norge i 80-årene, inntil man fikk forskningsresultater som viste at behandlingen "ikke kunne forsvares". Prof. D fremhever i telefonsamtale med nemndas sekretariat 29. november 1999 at det ikke er noen forskjell på medial og anterior forskyvning i så måte. Dersom operasjon hadde hjulpet, ville man kunne gjøre det i Norge. Internasjonale retningslinjer i fagmiljøet går nå på at kjeveleddsskader bør gis konservativ behandling, og det gjelder både medialt og anteriort forskjøvne leddskiver.

Nemndas vurdering:

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

Første hovedvilkår er at behandlingen ikke kan utføres i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse. Annet vilkår er at det foreligger livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, og at behandling ikke kan utføres i Norge etter akseptert metode. Tredje vilkår er at det foreligger uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område. Som hovedregel gis det ikke bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling. Unntaksvis kan det gis bidrag til enkeltpersoner med sjeldne og/eller spesielle sykdomstilstander.

Nemnda foretar en skjønnsmessig vurdering etter forskriftens § 2 fjerde ledd.

Når det gjelder hvorvidt første vilkår er oppfylt, viser nemnda til at dr. M ved sykehus X ikke fant indikasjon for kirurgi i leddet. Dr. D ved sykehus X har i tillegg uttalt at moderne litteratur på området samt anbefalinger fra internasjonale konsensuskonferanser sterkt imøtegår denne form for behandling. Han anbefaler derfor heller ikke kirurgi. Den omstendighet at det ikke er funnet indikasjon for operasjon innebærer ikke at vi mangler medisinsk kompetanse i Norge. Nemnda finner derfor at vilkåret i § 2 første ledd ikke er oppfylt.

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

 

 

VEDTAK:

Rikstrygdeverkets vedtak av 10. juni 1999 stadfestes

Oslo, 14. desember 1999