55-2000. (Annet.) El-allergi. Det ble søkt om bidrag til utrdening i Sverige. Klageren (f. 1940) anførte at man ikke har kompetanse her i landet til å utrede den aktuelle lidelsen. Rikstrygdeverket begrunnet avslaget med at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus som anbefalte behandling i utlandet. Videre kunne ikke utredningen anses å være et ledd i gjennomføringen av en behandling. Den 14. november 2000 stadfestet klagenemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 28. april 2000. Nemndas begrunnelse var at utredningen i dette tilfelle ikke var et ledd i gjennomføring av en spesifikk behandling for en velbeskrevet og kjent sykdom, jfr. forskriftens § 3.

                                               

                        14. november 2000

     

   NEMNDSVEDTAK

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

Diagnose:

Allergisk reaksjon

Pasientens status i dag:

Klageren har blitt undersøkt slik som det er søkt om bidrag for.

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

Undersøkelse ved X, Sverige.

Saksgangen hittil er som følger:

Klageren har i flere år hatt diffuse plager som har vært karakterisert som allergi. K har vært nødt til å unngå alle steder med elektrisk belysning. Videre reagerer K på stråling fra elektriske apparater, skjermer, skrivemaskin, telefon og lysrør. K blir rød i ansiktet, litt tørst, kjenner så en allmen svakhet, siden kvalme. Dette har hatt konsekvenser både for K`s mulighet til å fungere i arbeidslivet og privat.

Overlege B ved Regionsykehuset Y skrev 5. oktober 1998 som følger:

"El-allergi er som du vet et omstridt tema. Vi har forsøkt å følge med i debatten om dette, og vi har hatt noen pasienter til utredning. Gjennom dette arbeidet har vi innsett vår begrensning og vi tror ikke lenger vi har spesielt mye å tilby. Det en har erfaring for, er at personer med slike problemer i en arbeidssituasjon kan få hjelp gjennom diverse tiltak, spesielt om de settes i verk raskt etter symptomdebut. Spesielt svenskene har vært opptatt av dette problemet, mens en i Norge har sett mindre av det. I denne situasjonen, hvor pasienten ikke er i en arbeidssituasjon, tror jeg vi har svært lite å bidra med. Selv om A har gjort interessante funn, er det ikke sikkert at det har noen klinisk relevans, og det har ihvertfall ennå ikke fått noen terapeutiske konsekvenser.

Det en har sett kan ha hatt effekt, er en mer psykoterapeutisk tilnærming, men svært ofte er pasientene lite villige til å gå inn på en slik mulighet."

Klageren dro på eget initiativ, etter opplysninger fra primærlegen, til X, Sverige. K ble her utredet i november 1998. Det ble konkludert med høy sympatikusaktivitet ved lyspåvirkning.

Rikstrygdeverket avslo søknaden med den begrunnelse at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus som anbefalte behandlingen i utlandet. Videre ble avslaget begrunnet med at undersøkelsen i Sverige ikke er et ledd i gjennomføring av en behandling og at bidrag således ikke kan gis jfr. forskriftens § 3.

Klageren anfører:

I klageskjema av 13. september 2000 skriver klageren som følger:

"I Rikstrygdeverkets vedtak av 28. april 2000 begrunnes avslaget på søknad om sykebehandling i Sverige med at det i "dette tilfelle ikke foreligger uttalelse fra norsk regionsykehus". I tillegg står det at det skal legges betydelig vekt på om sykehuset anbefaler behandling i utlandet. Manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus er et grunnleggende vilkår for bidragsytelse. I forbindelse med klagebehandlingen i Rikstrygdeverket ble det vedlagt uttalelse fra Regionsykehuset Y v/overlege B ved arbeidsmedisinsk avdeling. Jeg mener at man ikke har tatt hensyn til sistnevnte uttalelse da det her klart uttales at man mangler slik medisinsk kompetanse i Norge. Jeg mener på denne bakgrunn av vilkårene for bidrag etter FTL § 5-22, er til stede i dette tilfellet. Jeg har vært sykemeldt siden 6. desember -99, i forbindelse med de symptomer/komplekser jeg har i forhold til nevnte plager. Se vedlegg. Plagene er såvidt varige og omfangsrike at jeg nå vil søke om uførepensjon."

Rikstrygdeverket anfører:

I oversendelsesbrevet fra Rikstrygdeverket av 2. oktober 2000 til klagenemnda begrunnes avslaget på følgende måte:

"Det forelå i dette tilfelle ingen uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område, hvor sykehuset anbefaler behandling i utlandet. Rikstrygdeverket oppfatter ikke vedlagte uttalelse av 5. oktober 1998 fra overlege B ved Regionsykehuset Y, Arbeidsmedisinsk avdeling, å være noen anbefaling av den ønskede behandlingen i Sverige.

I uttalelsen heter det blant annet:

            "Selv om A har gjort interessante funn, er det ikke sikkert at det har noen klinisk relevans, og det er i hvert fall ennå ikke fått noen terapeutiske konsekvenser. Det en har sett kan ha effekt, er en mer psykoterapeutisk tilnærming, men svært ofte er pasientene lite villige til å gå inn på en slik mulighet."

Rikstrygdeverket viser også til vedlegg til dok. 1, brev av 29. april 2000 fra docent A, hvor det fremgår at arbeidet på dette området er å betrakte som forskning, og hvor man ikke har noe behandlingsopplegg å tilby.

Rikstrygdeverket viser til forskriftens § 3 hvor det heter at det kan ytes bidrag til behandling i utlandet, herunder undersøkelser og utredning som ledd i gjennomføringen av en behandling. Av ovenfornevnte uttalelse fra docent A  fremgår det at selv om undersøkelsen skulle kunne påvise "el-allergi" finnes det ikke noen adekvat behandling å tilby, og Rikstrygdeverket finner derfor heller ikke at den ønskede undersøkelsen kan sies å være et ledd i gjennomføringen av en behandling."

Nemndas vurdering:

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

1.    Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a.

2.    Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b.

3.    Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon inne gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

Nemnda foretar en skjønnsmessig vurdering etter forskriftens § 2 fjerde ledd.

Av forskriftens § 3 følger at det bare kan ytes bidrag til undersøkelse og utredning dersom denne er et ledd i gjennomføringen av en behandling. I dette ligger et krav om at utredningen må være egnet til å kunne brukes i en spesifikk medisinsk behandling. I tillegg gjelder det generelle krav at tilbudet ikke kan gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse.

I utredningen fra X fremgår det at arbeidet og vurderingene der er et forsøk på å karakterisere og forklare el-allergi. Utredningen og undersøkelsen er derfor ikke et ledd i gjennomføring av en spesifikk behandling for en velbeskrevet og kjent sykdom. Den undersøkelse/utredning som det er søkt om bidrag til faller derved utenfor det som det kan ytes bidrag til, jfr. forskriftens § 3.

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

Rikstrygdeverkets vedtak av 28. april 2000 stadfestes Oslo, 14. november 2000