9.   oktober 2000

 

Saksnummer 48-00/00062

SAMMENDRAG

(Annet) Diagnose: Ufrivillig barnløshet. Det ble søkt om bidrag til elektroejakulasjon og IVF-behandling. K (f. 1959) henviste til brev fra regionsykehus, hvorav det bl.a. fremgikk at elektroejakulasjon ikke er et tilbud i Norge, at metoden ikke er eksperimentell og ikke forbudt i Norge. Rikstrygdeverket la til grunn at det i saken ikke forelå noen uttalelse fra regionsykehus som anbefalte utenlandsbehandling; at metoden mikroinjeksjon, brukt ved at sædceller tas direkte ut fra testikkel eller bitestikkel, er forbudt i Norge; dessuten at det i Norge er et absolutt vilkår for IVF-behandling at kvinnen er under 38 år.  Nemnda la til grunn at elektroejakulasjon ikke er et etablert tilbud i Norge, at ufrivillig barnløshet er en langvarig belastende tilstand, og at det i saken forelå en uttalelse fra regionsykehus. Vilkårene i forskriftens § 2 var oppfylt. Mindretallet på to nemndsmedlemmer mente man ikke kunne se mannens situasjon isolert fra ektefellens og de retningslinjer som gjelder IVF-behandling i Norge, og fant ikke å kunne imøtekomme klagen ut fra foreliggende opplysninger. Ut fra flertallets forslag omgjorde nemnda 9. oktober 2000 Rikstrygdeverkets vedtak av 16. februar 2000, og klageren fikk bidrag til elektroejakulasjon.

                          

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

Diagnose:

Ufrivillig barnløshet som følge av ryggmargsskade.

Pasientens status i dag:

Han har ikke fått behandlingen det søkes bidrag til.

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

Elektroejakulasjon og IVF-behandling ved sykehus X i Y.

Saksgangen hittil er som følger:

På grunn av ryggmargsskade etter trafikkulykke kan klageren ikke frembringe sæd på normal måte. Han ønsker omsøkt utenlandsbehandling for seg og sin kone for å få barn.

Klageren har søkt om å få dekket utgifter til undersøkelse i Y. Rikstrygdeverket avslo søknaden i vedtak av 16. februar 2000, bl. a. med den begrunnelse at det ville stride mot retningslinjene i Norge å gi bidrag til IVF-behandling for noen som er over 40 år.

Klageren anfører:

Sitat fra klage av 3. juli 2000:

«Rikstrygdeverket har i sin begrunnelse for avslaget om å få dekket utgifter ved prøverørsbehandling i utlandet et avsnitt om «mikroinjeksjon», brukt ved at sædceller blir tatt direkte fra testikkel eller bitestikkel, er forbudt i Norge.

Jeg vil presisere at det i søknaden 8/2-2000 er beskrevet bruk av rektal el.stimulering og at sædcellene deretter blir satt inn i egget ved mikroinjeksjon og ikke metoden som Rikstrygdeverket beskriver i avslaget.

Viser til vedlagte uttalelse fra dr. A, nevrologisk poliklinikk ved regionsykehus Z.»

Sitat fra brev av 4. mai 2000 fra dr. A til klager:

«… Jeg har gjentatte ganger foreslått at elektroejakulasjon kan etableres som metode i Norge med meget små etableringskostnader og ingen driftsutgifter. Norske helsemyndigheter har foreløpig ikke funnet dette formålstjenlig og metoden er derfor ikke etablert i Norge. Ryggmargsskadde som ikke kan frembringe sæd på normal måte, eller ved de metoder som er etablert i Norge, må henvises til andre skandinaviske land for å få gjort dette. Elektroejakulasjon er ingen eksperimentell metode og er heller ikke forbudt i Norge. Samtlige industrialiserte land i verden har dette tilbudet til sine ryggmargsskadde. …

Sammenfattende kan man altså si at du og din partner er henvist til Sverige fordi behandlingen av din barnløshet ikke kan gjøres i Norge. De metoder som er brukt er ikke forbudt i Norge, og er heller ikke eksperimentelle, og er vel etablerte over store deler av verden. Metoden finnes likevel ikke i Norge. Det er ikke benyttet metoder som er forbudt i Norge. Jeg ville derfor tro at du omgående bør klage og at din klagesak har gode muligheter for å nå frem.»

Rikstrygdeverket anfører:

Sitat fra brev av 16. februar 2000:

«Det foreligger i dette tilfelle ingen uttalelse fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander hvor sykehuset anbefaler behandling i utlandet.

I tillegg vises det til vedtak i Sosial- og helsedepartementet, hvor metoden «Mikroinjeksjon», brukt ved at sædceller blir tatt direkte fra testikkel eller bitestikkel, forbys i Norge. Det kan ikke ytes bidrag til sykebehandling i utlandet for behandlingsformer som ikke er akseptert i Norge.»

Sitat fra brev av 11. august 2000 til klagenemnda:

«I henhold til ovenfornevnte retningslinjer skal behandling i utlandet sees i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som blir lagt til grunn for behandling i Norge. Rikstrygdeverket har forståelse for at den pasientkategori som klageren tilhører har behov for bistand i forbindelse med svangerskap, men Rikstrygdeverket er av den oppfatning at bidrag ikke kan ytes dersom paret ikke oppfyller de vilkår som ellers eksisterer for å få IVF-behandling i Norge. Rikstrygdeverket innhentet medio mai 2000 pr. telefon en uttalelse fra IVF-seksjonen ved regionsykehuset i Æ ved overlege B, vedrørende vilkårene for å få IVF-behandling i Norge. I følge overlege B opereres det med flere ulike kriterier, blant annet parets alder, antall evt øvrige barn i hjemmet, grad av stabilitet i samliv mm. Rikstrygdeverket har i en annen konkret sak, jf. dok. 9, gjort avdelingsoverlege A oppmerksom på dette og bedt om at tilsvarende saker også legges frem for IVF-seksjonen ved regionsykehus Z, som vi i dette tilfelle oppfatter å være spesialavdeling innen sykdommens fagfelt, slik retningslinjene krever.

I følge nevnte uttalelse fra overlege B er det et absolutt vilkår for å få IVF-behandling i Norge at kvinnen er under 38 år gammel. I den foreliggende sak er klagerens ektefelle, i henhold til dok. 4, 40 år gammel, hvilket betyr at paret ikke ville fått IVF-behandling i Norge. Rikstrygdeverket finner ikke, til tross for klagerens handikap, grunnlag i gjeldende retningslinjer for å kunne yte bidrag til behandling i utlandet ut fra andre prioriteringer og føringer enn de som eksisterer for å få tilsvarende behandling i Norge.»

Nemndas vurdering:

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

Første hovedvilkår er at behandlingen ikke kan utføres i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse. Annet vilkår er at det foreligger livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, og at behandling ikke kan utføres i Norge etter akseptert metode. Tredje vilkår er at det foreligger uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område. Som hovedregel gis det ikke bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling. Unntaksvis kan det gis bidrag til enkeltpersoner med sjeldne og/eller spesielle sykdomstilstander.

Nemnda foretar en skjønnsmessig vurdering etter forskriftens § 2 fjerde ledd.

Behandlingen det søkes om der todelt. Den ene delen skal mannen underkaste seg, den andre delen kvinnen. Når det gjelder mannens del, elektroejakulasjon, støtter nemnda seg på uttalelsen av 4. mai 2000 fra avdelingsoverlege dr. A ved regionsykehus Z.

Flertallet (Norheim, Strengehagen og Søreide) legger vekt på at elektroejakulasjon ikke er et etablert tilbud i Norge, og at pasienter i samme situasjon som klageren henvises til andre sentra i Norden for denne behandlingen, som ikke er eksperimentell og ikke forbudt i Norge. Vilkåret i § 2 første ledd er oppfylt. Videre anser nemnda tilstanden som langvarig belastende, følgelig er vilkåret i § 2 annet ledd oppfylt. Uttalelsen fra dr. A av 4. mai 2000 er fra kompetent institusjon, og vilkåret i § 2 tredje ledd er oppfylt.

IVF-behandlingen gjelder kvinnen, som det ikke foreligger noen søknad eller klage fra. Denne delen av saken behandles derfor ikke.

Mindretallet (Dueland og Strøm Bull) er enig med flertallet i at elektroejakulasjon ikke er et etablert tilbud i Norge, og at pasienter i samme situasjon som klageren henvises til andre sentra i Norden for denne behandlingen, som ikke er eksperimentell og ikke forbudt i Norge. Mindretallet mener at man ikke kan se mannens situasjon isolert fra ektefellens og de retningslinjer som gjelder for IVF-behandling i Norge. Mindretallet finner at saken ikke er tilstrekkelig opplyst rundt disse spørsmål til å kunne avgjøres, og foreslår utsettelse av saken.  Da dette ikke fikk tilslutning, finner mindretallet ikke å kunne imøtekomme klagen ut fra de foreliggende opplysninger.

Nemnda har på bakgrunn av flertallets forslag truffet slikt

VEDTAK:

Klageren gis bidrag til elektroejakulasjon.

           Oslo, 9. oktober 2000