Vedtak

SAK 64-99/tø

64-99. (Psykiske lidelser og adferdsforstyrrelser). Diagnose: Psykisk lidelse som følge av tortur. Det ble søkt om bidrag til behandling i Spania. Prosessfullmektig anførte på vegne av klager (f. 1939) at man ikke har kompetanse til å behandle klageren her i landet og at man i Spania kunne tilby forsvarlig behandling. Rikstrygdeverket begrunnet sitt avslag med at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus hvor sykehuset anbefaler behandling i utlandet. Manglende kapasitet her i landet gir ikke grunnlag for bidrag til sykebehandling i utlandet. Den 2. februar 2000 stadfestet klagenemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 25. mai 1999. Nemndas begrunnelse var at det fantes behandlingstilbud til klageren i Norge. Hovedvilkåret for å kunne gi bidrag var derved ikke oppfylt, jf. forskriftens § 2 første ledd.

 

2. februar 2000

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

 

Rettslig grunnlag

for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

Diagnose:

Psykisk lidelse som følge av tortur

Pasientens status i dag:

Klageren har ikke fått den behandlingen som det søkes om bidrag til.

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

Behandling ved Sykehus X i Spania.

Saksgangen hittil er som følger:

Avdelingsoverlege A ved Betanien Hospital, Bergen, har sammenfattet klagers sykehistorie på følgende måte i sykejournal av 11. januar 1999:

"Pas. er fra Chile, K ble tatt til fange under statskuppet der og torturert i 6 dager. K kom så til Norge fra Chile i 1976. K gir uttrykk for at K forsøkte å få hjelp med sine vansker etterat K kom til Norge men dette var vanskelig den første tiden p.g.a av at K ikke kunne snakke norsk. Angir imidlertid at K kom i behandling hos psykolog Psykolog B ved psyk. klinikk, Regionssykehus Z og gikk til behandling der i 1987/88, mener at K ihvertfall i lenger tid gikk til behandling 2 ganger hver uke i noen mndr. Det er noe uklart om K opplevde nytte av denne behandlingen.

K arbeidet så på C i 10 år, dette var svært tungt for K med de problemene K slet med og K forteller K i 1990 følte seg i en alvorlig krise og da K søkte gjennom trygdekontoret å få dekning av reise til Chile slik at K kunne komme i behandling. En forstår K dit hen at K fikk avslag på søknaden til trygdekontoret og K reiste på egen regning til Chile. Der gikk K i behandling i 8 mndr. på et senter med psykiater og psykologer som var spesialutdannet for å behandle torturerte personer. Mener at denne behandlingen hjalp K noe og at K følte seg rimelig bra i et par år. K reiste tilbake til Norge igjen i 1995 og K har påny hatt alvorlige psykiske vansker siden 1996. K føler at han ikke har fått noen hjelp for sine plager i Norge.

K`s aktuelle plager består i mareritt som K opplever om natten, da føler K seg forfulgt av politi og K føler seg torturert. Våkner av at K svetter og skriker. Føler K ikke kan snakke med noen om dette. K har ikke noen venner og ikke familie og K føler seg isolert. K har forsøkt et par ganger på sitt eget liv, sier videre at marerittene noen ganger kan gå på at K faller utfor et stup."

Klageren ønsker bidrag til behandling ved Sykehus X i Spania.

Klageren anfører:

Klageren har ved prosessfullmektig i brev av 2. juli 1999 anført som følger:

"...Nå har K imidlertid søkt gjennom sin behandlende lege, dr. D, om å få dekket av det offentlige utgiftene til behandling ved en spesiell institusjon i Spania som K vet har kompetanse til å søke å få bukt med K`s psykiske problemer, ettervirkninger av omfattende tortur fra Pinochetregimet.

Når K nå igjen får avslag, føles dette som et slag under beltestedet.

Problemet for K er at K får ingen henvisning til noe regionsykehus, eller til noe behandlingssted som er i stand til yte K noen form for bistand. K`s behandlende lege, dr. D, har forsøkt over år å finne mulige steder som kunne behandle K`s lidelse. Men det tør og bør vel erkjennes av norske helsemyndigheter, at der ikke forefinnes en institusjon i Norge med spesialitet til å behandle torturofre.

Derfor må man med nødvendighet til utlandet, og min klient har valgt Spania - ikke av hensiktsmessighetshensyn, men rent av de hensyn som gjør mulig for ham å få en forsvarlig bistand slik at K kan komme videre i livet sitt.

K har gått konstant sykemeldt med bakgrunn i psykiske problemer, K har søkt å få bistand hvor enn det måtte være her i landet, men der er ingen som kan hjelpe K, og til tross for dr. Ds nitidige oppfølging har det ikke pr. nå dukket opp et eneste alternativt behandlingstilbud for K som kan være noenlunde matchende K`s problemer.

Jeg tør anta at det her må være mulig å gå veien om ren formalisme ved at Rikstrygdeverket bør kunne innhente opplysninger fra regionsykehus eller alternative institusjoner for å høre om de har slik spesialkompetanse som er skissert ovenfor. Min klient har prøvet - K har ikke klart å finne et eneste alternativt tilbud.

Denne saken har en betydelig personlig slagvidde for klager. K har slitt med dette siden han kom til Norge, og ettervirkningene av torturen blir stadig verre og verre, og dette medfører også en betydelig oppgitthet etter hvert som man møter negativitet i det norske system. Det blir på mange måter et nytt svar fra det offentlig på hvordan man møter en person med K`s problem.

Jeg tør imidlertid anta at de øvrige vilkår synes oppfylt. En tør anta at dette må anses å være en langvarig lidelse, dette er for så vidt heller ikke problematisert. En går også ut i fra at man i prinsippet bør anerkjenne trygde-/helsemyndighetene at man ikke innehar nødvendig spesialkompetanse i Norge og at denne må innhentes utenlands. Da blir også i så fall et avslag særdeles byråkratisk og firkantet.

Hvis det er slik at en de facto erkjenner at en ikke har kompetanse, skulle/burde det være en enkel sak å da søke å skjære gjennom og gi de nødvendige tillatelser til at man kan påregne stønad om dekning av utgifter ved behandlingsopplegg i Spania der en selvfølgelig før en setter i gang får innhentet nødvendig oversikt over kostnadene, opplegg osv."

Rikstrygdeverket anfører:

"Det forelå i dette tilfelle ingen uttalelse fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, hvor sykehuset anbefaler behandling i utlandet. Det ytes ikke bidrag til sykebehandling i utlandet på grunn av manglende kapasitet (lang ventetid) ved sykehus her i landet. Rikstrygdeverket fant derfor at vilkårene for å yte bidrag til dekning av utgifter til sykebehandling i utlandet ikke er til stede."

Etterfølgende forhold:

Klagenemnda har i brev av 22. november 1999 forespurt professor E ved Instituttgruppe for psykiatri, kontoret for katastrofepsykiatri ved Universitetet i Oslo om en spesialistuttalelse i sakens anledning. Uttalelsen ble avgitt 13. desember 1999 og her heter det blant annet som følger:

"1) Klagenemnda ønsker å vite hvorvidt man har medisinsk kompetanse i Norge til å behandle en posttraumatisk stresslidelse som følge av tortur under statskuppet i Chile.

1. Dersom konklusjonen er at det mangler medisinsk kompetanse til å behandle pasienten i Norge, bes det om vurdering av klagerens ønske om behandling ved Sykehus X i Spania.

Følgende uttalelse bygger på en gjennomgang av de akter i saken som fulgte med skrivet med mandatet. Jeg anser opplysningene som tilstrekkelige til å ta et standpunkt i saken.

---

Spørsmål 1:

Det foreligger utvilsomt medisinsk kompetanse i Norge til å behandle denne type psykiske lidelse. I Z er det i alle fall tre psykologiske/psykiatriske behandlingsmiljøer som har stor behandlingskompetanse: 1) Psykiatrisk avdeling ved Regionssykehus, 2) Senter for krisepsykologi og 3) Psykososialt team for flyktninger. Det kan til og med sies at psykologi/psykiatrimiljøet i internasjonal sammenheng hevder seg på fremtredende måte nettopp innen dette fagfeltet. Senter for krisepsykologi drives som kjent en omfattende internasjonal virksomhet ikke minst fokusert på flyktningers psykiske problemer. Begrensningen i Z, og Norge forøvrig, er snarere mangler i det kvantitative behandlingstilbud og at det blir ventetid på adekvat behandling. Advokat F bruker i sitt skriv av 020799 formuleringen "at der ikke forefinnes en institusjon i Norge med spesialitet til å behandle torturofre". Selv om advokat F her kanskje har en heldøgnsbehandlingsinstitusjon i tankene, er det vel korrekt. Det er forøvrig sjeldent at torturerte flyktninger har behov for innleggelse. Der er bare ved psykoser, alvorlig rusmiddelmisbruk og lignende at en innleggelse vil være aktuelt. I fleste henseende vil innleggelse være kontraindisert.

Spørsmål 2: Behandling i utlandet, Sykehus X i Spania.

Det er strengt tatt ikke nødvendig å besvare dette spørsmålet, ettersom spørsmål 1 ble besvart med ja. Jeg tillater meg allikevel noen kommentarer: Det fremkommer av sakens akter ingen tungtveiende argumenter for at klager skal behandles i Spania. Jeg kan ikke se noen tungtveiende argumenter for at K skal kunne behandles ved denne klinikken."

Nemndas vurdering:

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

Første hovedvilkår er at behandlingen ikke kan utføres i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse. Annet vilkår er at det foreligger livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, og at behandling ikke kan utføres i Norge etter akseptert metode. Tredje vilkår er at det foreligger uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område. Som hovedregel gis det ikke bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling. Unntaksvis kan det gis bidrag til enkeltpersoner med sjeldne og/eller spesielle sykdomstilstander.

Nemnda foretar en skjønnsmessig vurdering etter forskriftens § 2 fjerde ledd.

Første vilkår som må være oppfylt for at bidrag skal kunne gis er at det mangler medisinsk kompetanse til å behandle klageren her i landet. Nemnda støtter seg på uttalelse gitt av professor E og finner at man har kompetanse til å behandle klageren her i Norge. Hvordan behandlingen administreres (f.eks. poliklinikk, dagbehandling, innleggelse) må overlates til den enhet som har den spesifikke fagkompetanse. Hovedvilkåret for å kunne gi bidrag er derved ikke oppfylt, jf. forskriftens § 2 første ledd.

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

VEDTAK:

 

 

 

Rikstrygdeverkets vedtak av 25. mai 1999 stadfestes

 

 

 

Oslo, 2. februar 2000