Vedtak

Sak 47-02/00056

 

KLAGENEMNDA FOR BIDRAG TIL BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

(Muskel-skjelettsystemet og bindevev) Diagnose: Leddgikt. Det ble søkt om bidrag til alternativ behandling hos helhetspraktiker i Tyskland. K (f.1931) hadde mangeårige nakkeplager og fikk påvist leddgikt årsskiftet 2000/2001. K anførte at etter å ha jobbet som hjelpepleier og sett behandlingssystemet for leddgikt, ønsket K alternativ behandling. Rikstrygdeverket la til grunn at det manglet uttalelse fra regionsykehus og at alternativ behandling ikke dekkes av folketrygden i Norge og da heller ikke i utlandet. Nemnda la til grunn at det fantes kompetanse til å behandle leddgikt, at det ikke ytes bidrag til alternativ behandling, samt manglende uttalelse fra regionsykehus. 13. november 2002 stadfestet nemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 15. februar 2002.

 

 

13. november 2002

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

Diagnose:

Leddgikt.

Pasientens status i dag:

Klager har mottatt den behandlingen det søkes bidrag til.

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

Alternativ behandling hos helhetspraktiker dr. med. A i Tyskland.

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes kompetanse til å behandle klagers lidelse i Norge.

 

Rikstrygdeverket avslo søknaden med henvisning til at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus og at folketrygden ikke dekker utgifter til alternativ behandling i Norge og derfor heller ikke i utlandet.

 

Klager har vært plaget med vond nakke fra hun var 30 år. Hun opplyser at hun i forbindelse med en reise til Thailand i november/desember 1999 ble vaksinert mot hepatitt. Ca. ett år senere fikk hun en påfyllingsdose og etter et par dager ble hun dårligere. Klager mener vaksinasjonen kan ha vært en utløsende årsak, alternativt kan jordstråling også være en utløsende årsak. Hun opplyser at hun ble svært dårlig ved nyttårstid (2000/2001) og at legen da antydet leddgikt.

 

Klager opplyser at hun i mange år har arbeidet som hjelpepleier på X Sentralsykehus og at hun hadde sett hvilken dårlig prognose leddgiktpasienter hadde i Norge. Hun tok derfor kontakt med en tysk helhetspraktiker i Tyskland, dr. med. A. I februar 2001 var hun til behandling hos dr. A to ganger. Senere har hun vært tre ganger på Y hvor dr. A også har en liten praksis.  Klager opplyser at hennes helsetilstand som følge av dr. As behandling har blitt bedre. 

 

 

Klageren anfører:

 

I klagers brev av 4. mars 2002 anføres det blant annet følgende:

 

”Jeg har nok ikke tort håpe på noe positivt svar!

Jeg kjenner reglene. Helsevesenet har ødelagt min helse.

Fra jeg var 30 år hadde jeg en veldig vond nakke. Jeg fikk paraflexcomp. og hadde det godt med det. Nå vet jeg bedre. Burde hatt full undersøkelse og fysikalsk beh. Sist i 70 årene var nakken så ”gal” at det gikk på psyken løs. Jeg begynte med alternativ beh. og trening som har holdt meg i ganske bra form. Men kalken var sprø og gammel og vanskelig å behandle var omkvedet hos behandlerne. Jeg hadde alltid kveldsvakt for da kunne jeg trene om formiddagen. Jeg tok også høytidsvakter for de var mye bedre betalt. For dette mistet jeg ½ uføretrygd i 3 år.

 

(…)

 

Alternativ behandling og kost blir dyrt når en stadig bruker det, men helse er jo mer verd enn penger så jeg holder på og er utrolig mye bedre på snart 1 år av leddgikten.

 

(…)

 

Jeg burde jo kontaktet lege mer enn jeg gjorde, men jeg var så syk og redd for å komme inn i vårt behandlingssystem for leddgikt (cortison, cellegift og mageødeleggende tabl). Jeg merket det allerede den korte tiden jeg brukte det.”

Rikstrygdeverket anfører:

I oversendelsesbrevet av 12. august 2002 anfører Rikstrygdeverket blant annet følgende:

”Det foreligger i dette tilfellet ingen uttalelse fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, hvor sykehuset dokumenterer at det i dag ikke finnes kompetanse til å utføre behandlingen her i landet og at behandlingen må utføres på sykehus i utlandet. Medlemmet har på eget initiativ kontaktet klinikk i utlandet. Folketrygden dekker ikke utgifter til alternativ behandling i Norge. Utgifter til slik behandling i utlandet vil det derfor heller ikke kunne ytes bidrag til.”

Etterfølgende forhold:

Klager har i brev av 15. september 2002 kommet med blant annet følgende kommentarer  til saken:

”Jeg har blitt veldig mye bedre av leddgikten, men kunne trenge et ukes opphold til hos Dr. med.A. Jeg har spart helsevesenet for 1000vis av kroner og er nå på det nærmeste frisk, bortsett fra depresjonen som jeg nok også skal klare om jeg får litt medgang.”

Nemndas vurdering:

 

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

 

I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

 

1.    Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a.

 

2.    Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b.

 

3.    Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon inne gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

 

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

 

Klagenemnda legger til grunn at det finnes kompetanse til å behandle leddgikt i Norge. Grunnvilkåret om manglende kompetanse er derved ikke oppfylt, jf. forskriftens § 2 første ledd.

 

Det fremgår for øvrig av merknadene til forskriftens § 2 at behandlingen i utlandet må ses i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som blir lagt til grunn for behandling i Norge. Folketrygden dekker ikke utgifter til alternativ behandling i Norge. Det kan derfor heller ikke ytes bidrag til denne type behandling i utlandet. Klagenemnda legger til grunn at den aktuelle behandling klager har mottatt må regnes som alternativ behandling. Når det gjelder selve begrepet ”alternativ behandling” understreker nemnda at det sentrale ikke er hva behandlingen kalles, men om den har vitenskaplig dokumentert effekt.

Det foreligger heller ingen uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område. Vilkåret i forskriftens § 2 tredje ledd er derfor uansett ikke oppfylt.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

 

VEDTAK:

 

Rikstrygdeverkets vedtak av 15. februar 2002 stadfestes.

 

 

 

Oslo, 13. november 2002