Vedtak

Sak 07-02/00069

KLAGENEMNDA FOR BIDRAG TIL BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

Nervesystemet) Diagnose: Nakkeslengskade . Det ble søkt om bidrag til undersøkelse og avstivningsoperasjon i Tyskland . K (f. 1974 ) ble påkjørt av en bil i 1989 og har siden vært plaget av smerter i hode, nakke, rygg, kne og hofter. K har vært utredet en rekke ganger ved flere sykehus. I samarbeid med smertelege kom K i kontakt med tysk lege som avstivet nakken hennes. K anførte manglende norsk kompetanse og at behandlingen ikke var eksperimentell . Rikstrygdeverket la til grunn at det manglet uttalelse fra regionsykehus . Nemnda la til grunn at det var norsk kompetanse til å behandle klagers plager og at det manglet uttalelse fra regionsykehus . 13. mars 2002 stadfestet nemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 3. oktober 2001 .

 

13. mars 2002

                                                          

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

Diagnose:

Nakkeslengskade.

Pasientens status i dag:

Klager har mottatt den behandlingen det søkes om bidrag til.

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

Undersøkelse og avstivningsoperasjon foretatt av dr. med. A i Tyskland.

Saksgangen hittil er som følger:

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes kompetanse til å behandle klager i Norge.

Rikstrygdeverket avslo søknaden med henvisning til at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus som anbefalte behandlingen i utlandet.

Klager ble i 1989 påkjørt av en bil. Hun har etter trafikkulykken vært plaget med smerter i hode, nakke, rygg, kne og hofter.  I tillegg til plagene etter trafikkulykken har hun også astma- og allergiplager. Klager har vært til en rekke undersøkelser og utredninger ved X sentralsykehus og Z sentralsykehus etter at hun ble skadet i 1989. Klager har vært til ulike typer behandling og undersøkelser av hofte, rygg og nakke, så som fysioterapi, akupunktur, laserbehandling, CT undersøkelse av hoften, lumbal MR, smertebehandling ved dr. B i Y og ved smerteklinikken ved V sykehus. I 1993 ble det foretatt en nevropsykologisk vurdering ved Z sentralsykehus fordi man ønsket en utredning av en mulig posttraumatisk encephalopati.  I følge spes. kons. C var testresultatene forenlig med at det foreligger en encephalopati tilstand. I tillegg til utredninger som følger direkte av plagene etter trafikkulykken er hun utredet for astma og ufrivillig barnløshet, samt at hun ble operert for hammertå og fikk avstivet tre tær i 1998. Hun fikk påvist hyperprolactinemi i 1999. MR cella tucica den 10. august 1999 påviste 1-2 mm stort hypofyseadenom, oppfattet som prolactinom.

Klager opplyser at hun opplevde smertene i hode, nakke, rygg, kne og hofter som tidvis ganske uutholdelig og at uttallige utredninger og undersøkelser ikke førte til noe resultat. Hun opplevde situasjonen slik at det offentlige helsevesen ikke tok hennes plager på alvor og hadde lite å tilby. I 1995 kom hun i kontakt med dr. B ved smerteklinikken på V sykehus og ble behandlet der i flere år. På grunn av smertene måtte klager avbryte lærerutdanningen og fikk uførepensjon fra 1996. Dr. B mente smertene hadde sammenheng med nakkeslengskaden og anbefalte en undersøkelse hos dr.med. A i Tyskland for å undersøke muligheten for operasjon. Klager dro til Tyskland for undersøkelse i mai 2001 og den 5. juni 2001 ble det foretatt en avstivningsoperasjon av nakken, C0 til C3, av dr. med. A.

Ass. lege D ved X sentralsykehus beskriver klagers plager i en innkomstjournal av 4. januar 2000:

”Konklusjon:

25 år gml. kvinne som har hatt kronisk smertetilstand i ryggen, nakken, skuldre og armene etter påkjørsel i –89. Har de siste 5 årene gått til dr. B hvor hun har vært behandlet med Radiofrecvens denervering, lokalinj. med lokalbedøvelse samt sterke smertestillende i form av kombinasjon med Aporex, Haldol, Stemetil og Sarotex. I tillegg har pas. gått til kontroll ved smerteklinikken på V. Siden november –99 har pas. fått smerter nederst i korsryggen med utstråling til begge u.ex. men mest uttalt hø.side. Har siden dette brukt Dolcontin 60 mg x 3 samt Petidin opptil 400 mg dgl. som hun fikk utskrevet av dr. B som hun går fast til. I tillegg fikk hun behandling med lokalanestesi-inj. 2 ggr. i uka. Søkt til lumbal MR som hun fikk utført i dag. (…)”

I en epikrise fra 5. januar 2000 av ass. lege E ved X sentralsykehus uttales det blant annet følgende:

”SUPPLERENDE UNDERSØKELSER:

MR LUMBALCOLUMNA 09.12.99 viser lett skivedegenerasjon L5/S1, for øvrig negativt funn.

FORLØP OG VURDERING:

Pas. har kommet seg greit i forhold til naturlige funksjoner. Hun har verken klinikk eller billedfunn som tilsier at hun er kandidat for operativt inngrep. Hun er grundig informert om at hun ikke har en tilstand som kan opereres i ryggen.”

Klageren anfører:

I klagen av 8. oktober 2001 anføres følgende:

”Jeg viser til brev fra Rikstrygdeverket datert 03.10.2001. I dette brevet ble det gitt avslag på søknaden om å få dekket utgifter til nakkeoperasjon i Tyskland.

Først vil jeg kommentere at det virkelig er manglende kompetanse for denne type operasjoner i Norge! Leger både på Rikshospitalet og Ullevål sykehus la seg tidligere i år flate og innrømmet at de ikke har denne kompetansen. (...)

Manglende tilbud og oppfølging av min lidelse, i offentlig helsevesen, gjorde muligens at jeg ikke fikk tilbud om operasjon. Jeg vil betegne tilstanden min som sterkt belastende. Siden 20.10.89 har jeg ikke hatt en smertefri dag!

At det ikke foreligger noen  uttalelse fra norsk regionsykehus tar jeg selvkritikk på, likevel fastholder jeg at jeg ikke var kjent med saksgangen. Viktig er det dessuten å påpeke at i en så presset situasjon som jeg, mine nærmeste pårørende og Dr. B var i, så vi det som viktigst at jeg fikk leve igjen – ikke bare eksistere.

Utredningen forut for operasjonen ble foretatt på privat smerteklinikk. Både fagfolk der og Dr. A i Tyskland så operasjon som eneste løsning for å få ett bedre liv.

Helseminister Tore Tønne tok i Dagsrevyen, tidligere i år, til orde for at flere skulle få operasjon i utlandet. Utfra det jeg så og hørte skulle dette også gjelde for ”nakkesleng pasienter”. En rask kalkulasjon for mitt vedkommende forteller også at operasjon er billigste løsning på sikt, både samfunnsøkonomisk og for meg privat.

Operasjonen som ble utført på meg er verken eksperimentell eller utprøvende. Dr. A hadde pr. mars inneværende år operert 132 personer – alle har fått et bedre liv etterpå! Nå har han operert i alle fall 200 personer.

Til slutt vil jeg meddele at viss det fortsatt er noen ubesvarte spørsmål kan Dr. B på smerteklinikken kontaktes.”

Rikstrygdeverket anfører:

Rikstrygdeverket anfører blant annet følgende i oversendelsesbrevet av 30. november 2001:

”Det forelå i dette tilfellet ingen uttalelse fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, som anbefaler behandling i utlandet. Som nevnt i retningslinjene over skal det ved vurdering om bidrag legges betydelig vekt på om sykehuset anbefaler behandling i utlandet.”

Etterfølgende forhold:

Klager har i brev av 15. januar 2002 kommet med merknader til Rikstrygdeverkets oversendelsesbrev og saken generelt. Vedlagt brevet følger blant annet kopi av journaler fra X sentralsykehus, Z sentralsykehus og smerteklinikken ved V sykehus. Dessuten har klager oversendt røntgenbilder tatt før og etter operasjonen i Tyskland.

Fra klagers brev av 15. januar 2002 siteres følgende:

”Norsk fagmiljø

Noe av begrunnelsen som legges til grunn for avslaget vil jeg sette spørsmålstegn ved. Norsk fagmiljø er så langt jeg har oppfattet det delt med hensyn til denne behandlingen. Langt fra alle mener det er eksperimentelt eller utprøvende, slik det står i RTV’s uttalelse. Det er ikke bare det at deler av norsk fagmiljø kaller metoden eksperimentell, men de vil heller ikke anerkjenne skader i øvre del av nakken!!! En skade som både Dr. B og Dr. A har påvist, i min nakke! Store deler av norsk fagmiljø har ikke tilstrekkelig kunnskap om denne type skadeform/behandling. Derfor synes det som om de uttaler seg på sviktende grunnlag.

Jeg har tidligere i brevs form angitt hvor mange nakkeoperasjoner (avstivninger C1-C2 osv.) Dr. A har gjort.

Mediene/kommentarer til artiklene

Aftenposten avdekket 29.06.01 store svakheter ved norsk helsevesen, som jeg mener er relevante opplysninger i min situasjon. (Vedlegg 1)

Store deler av norsk fagmiljø synes ikke å ha tilstrekkelig kunnskap om denne type skade/behandling. Rikshospitalet tilbyr ikke en gang undersøkelser som kan påvise disse kompliserte nakkeskadene. Dette til tross for at de disponerer den eneste åpne MR-maskinen i Skandinavia, som er egnet til dette! Denne maskinen er visstnok bare tenkt brukt til forskning! (…)

(…)

Oppsummering

Enten dette kalles eksperimentelt eller ikke: Norsk helsevesen har ikke vært i nærheten av å tilby den hjelpen jeg nå har fått. Smertene har til tider vært uutholdelige – de ble mer og mer intense etter hvert som årene gikk. Den siste tiden brukte jeg også morfinplaster. Flere ganger ønsket jeg å dø! Livet synes ikke å dreie seg om annet enn smerter. Den eneste ”hjelpen” jeg fikk hos allmennlege og leger ved X sentralsykehus var reprimande om at jeg tok for mye medisiner og at jeg måtte være veldig forsiktig med å bruke så mye medikamenter som Dr. B  foreskrev! I tillegg ba de meg om å begynne å tenke positivt. Nå kan alle som kjenner meg fortelle at det har jeg gjort! Men smertene ble ikke mindre av den grunn!

6 uker etter operasjonen hadde jeg kuttet ut morfinplasteret. I tillegg var en vesentlig del av andre smertestillende medikamenter redusert. Til alles forbauselse opplevde jeg ikke problemer med å kutte ut morfinplaster eller redusere bruken av andre smertestillende medikamenter, etter hvert som smertene i kroppen ble redusert.

Nå etter 12 år i smertehelvete, har jeg fått et verdig og meningsfullt liv! Før eksisterte jeg, nå er livet nå verd å leve igjen.

Jeg vil til slutt tillate meg å tilføye at det undrer meg, at Rikstrygdeverket ikke har henvendt seg til de som har spesialkompetanse på denne behandlingen, i forbindelse med min sak.”

Nemndas vurdering:

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

1.    Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a.

2.    Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b.

3.    Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

Grunnvilkåret som må være oppfylt for at det skal kunne gis bidrag til behandling i utlandet, er at det mangler medisinsk kompetanse i Norge, jf. forskriftens § 2 første ledd. Statens Helsetilsyn har i brev av 4. desember 2001 blant annet uttalt følgende om diagnostikk og behandling av pasienter med kroniske nakkesmerter:

”Regionsykehuset i Trondheim er tildelt landsfunksjon for kompliserte rygglidelser. Helsetilsynet har derfor vært i kontakt med nevrokirurgisk avdeling i Trondheim og spurt om hvilke tilbud sykehuset har til pasienter med kroniske nakkesmerter. Avdelingen redegjorde for prinsippene i de kirurgiske metodene for fiksasjon som anvendes. Avdelingen uttrykte videre at metodene anvendes på pasienter med nakkesmerter med utstråling til armene, frakturer, tumores i craniocervicalovergangen og revmatoid artritt ev. pasienter med rene nakkesmerter hvis det foreligger uttalt artrose i fasettleddene. Regionsykehuset i Trondheim praktiserer også adekvat diagnostikk, og har et stort normalmateriale til bruk for å skille normalt forekommende instabilitet fra symptomgivende instabilitet i nakkevirvelsøylen.

Etter Helsetilsynets vurdering er det intet ved As operasjonsmetode som ikke også er kjent i det norske fagmiljøet. I pasientbehandlingen er diagnostikk og indikasjonsvurdering viktige momenter, og på disse punktene hersker det usikkerhet i As virksomhet.

Etter en helhetsvurdering mener Helsetilsynet at norsk fagmiljø innehar god kompetanse innen diagnostikk og behandling av kroniske nakkesmerter, og at fagmiljøet er aktivt i å holde seg løpende orientert om utviklingen innen fagfeltet. På det vurderingsgrunnlaget vi i dag har, ser vi derfor ikke at det av faglige hensyn er behov for å sende pasienter til A i Tyskland.”

På bakgrunn av ovennevnte uttalelse legger nemnda til grunn at det finnes kompetanse i Norge til å behandle klagers plager. Det forhold at det foreligger faglig uenighet innebærer ikke manglende kompetanse i Norge. Nemnda har for øvrig også tidligere lagt til grunn at det finnes kompetanse til å behandle nakkeslengskader i Norge. Grunnvilkåret om manglende kompetanse er derved ikke oppfylt, jf. forskriftens § 2 første ledd.

Det foreligger for øvrig heller ingen uttalelse fra regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område. Vilkåret i forskriftens § 2 tredje ledd er derfor uansett ikke oppfylt.

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

Rikstrygdeverkets vedtak av 3. oktober 2001 stadfestes.

Oslo, 13. mars 2002