Vedtak

17-03/00034

 

 

KLAGENEMNDA FOR BIDRAG TIL BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

(Kategori Nervesystemet) Diagnose: Nakkesleng. Det ble søkt om bidrag til avstivningsoperasjon i nakken. K (f. 1969) ble skadet i en bilulykke. Stadig økende plager i nakke/hode. Forsøkt en rekke behandlingsalternativer i Norge, men ikke funnet indikasjon for avstivningsoperasjon. Klager anførte at det ikke fantes kompetanse i Norge samt at regelen om uttalelse fra regionsykehus var i strid med EU-reglene. Rikstrygdeverket la til grunn at det ikke forelå uttalelse fra regionsykehus samt at det fantes kompetanse i Norge. Nemnda la til grunn at det fantes kompetanse til å behandle klager i Norge, at det ikke foreligger et mer avansert behandlingstilbud utenlands samt at forskriftens regler ikke er i strid med EU-reglene. 19. november 2003 stadfestet nemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 18. november 2002.

 

19. november 2003

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

 

Diagnose:

 

Nakkeslengskade

 

Pasientens status i dag:

 

Klager mottok den undersøkelse og den behandling det søkes bidrag til henholdsvis 18. februar 2002 og 18. april 2002.

 

 

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

 

Avstivningsoperasjon foretatt av dr. med. O i Tyskland.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes kompetanse til å behandle klager i Norge.

 

Rikstrygdeverket avslo søknaden med henvisning til at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus og at det fantes kompetanse til å behandle klager i Norge.

 

Klager er en 34 år gammel kvinne. Hun er utdannet barnepleier, og har arbeidet som praktikant og avdelingsleder i barnehage. Hun var med å starte en privat barnehage, og arbeidet der i ca. ti år frem til hun ble sykmeldt. 

 

Klager ble skadet i en bilulykke den 2. juni 1995, da bilen hun førte ble påkjørt bakfra. Klager ble umiddelbart kvalm og fikk smerter i nakke og hode. Siden dette har hun vært plaget av symptomer som nakkesmerter, smerter i hode, økt trettbarhet, svimmelhet og skuldersmerter. Klagers situasjon forverret seg stadig, og hun ble langtidssykmeldt fra desember 1999. 

 

Ifølge klagers prosessfullmektig har hun forsøkt de behandlingsalternativer som har vært tilbudt i Norge. Hun har vært til behandling ved både nevrologisk avdeling og avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Sentralsjukehuset i P. Hun har videre vært til behandling hos spesialist i anestesiologi B. Hun har forsøkt fysioterapi, kiropraktikk, akupunktur og smerteterapi.

 

Nevrokirurgisk avdeling ved Q er videre konsultert angående mulig behandling, uten det ble funnet indikasjon for en avstivningsoperasjon.

 

Klager henvendte seg til dr. med. O i Tyskland. Ved undersøkelse der ble det konstatert instabilitet i den craniocervicale overgangen. Dr. O anbefalte en avstivningsoperasjon, og denne ble gjennomført i april 2002. Ifølge klager var operasjonen svært vellykket og har ført til en kraftig forbedring av hennes helsetilstand.

 

Klageren anfører:

 

I klage av 12. desember 2002 utformet av klagers prosessfullmektig heter det blant annet:

 

”På bakgrunn av den helsetilstand hun befinner seg i anføres det at K  har rett til dekning av de utgifter har hatt i forbindelse med behandling hos dr. O. Det anføres i den forbindelse at det norske helsevesen ikke har noen adekvate behandlingsalternativer for den skade og de lidelser som K er påført. Det presiseres i denne sammenheng at hennes tilstand er en tilstand som preges av nakke- og hodesmerter, samt flere andre symptomer. Alle disse symptomer må tilskrives den cervicale instabilitet som er påvist, ved at vev og leddbånd ved den craniocervicale overgang mellom ryggrad og hodeskalle er påført stor skade. Det er således i denne sammenheng ikke nok å vurdere hvilken evne det norske helsevesen har til å behandle pasienter med kroniske nakkesmerter generelt, men man må se hen til helsevesenets evne til å behandle pasienter med slike plager basert på den konkrete årsaken til de aktuelle plagene.

 

Av Helsetilsynets brev til Rikstrygdeverket fremgår det hvilke tilstander nevrokirurgisk avdeling ved St. Olavs hospital  opererer og derved har kompetanse til å anvende fiksasjonsbehandling på. Dette omfatter som nevnt eksempelvis tilfeller der pasienter har kroniske nakkesmerter på grunn av diagnoser som frakturer, tumorer og revmatoid artritt. Nevrokirurgisk avdeling foretar imidlertid ikke operasjon og har således ikke kompetanse til å behandle tilfeller der de kroniske nakkesmertene skyldes skade som påføres craniocervicalovergangen ved traume (eksempelvis bilulykke). At det norske helsevesens fremste kompetansemiljø med landsfunksjon kan yte behandling med fiksasjon i tilfeller med kroniske nakkesmerter ved eksempelvis frakturer er vel og bra, men dette hjelper ikke den pasientgruppe som har mye av de samme symptomer, men som er påført disse av en helt annen grunn, og som ikke kan hjelpes av det fremste fagmiljøet i Norge. Det vises i den forbindelse til at ingen pasienter med sterke nakkesmerter etter whiplashrelaterte skader har blitt tilbudt operasjon med fiksasjon i Norge. Vi er kjent med at det ved S sykehus er satt i gang enkelte operasjoner av denne type. Dette er ikke et allment tilgjengelig tilbud, men ledd i en medisinsk/vitenskaplig utprøving.

 

Til ytterligere belysning av kompetansemangelen i Norge vedlegger vi uttalelser fra sentralt behandlingsmiljø i Norge som er utarbeidet i en annen sak med en pasient med den samme type skade og plager som K. Dokumentene er sladdet for personidentifiserende opplysninger. Vi viser til at avdelingsoverlege C ved Nevrokirurgisk avdeling ved T universitetssykehus i udatert brev og i brev av 28. juni 2002 uttaler at ”… avdelingen her ikke har et aktuelt behandlingstilbud til denne pasientgruppen. Etter hva jeg er kjent med, forelå det heller ikke noe annet alternativt behandlingstilbud til deg i juli –01, da du ble operert av O”. Videre uttaler dr. C: ”… Jeg kan imidlertid i ettertid si at vår klinikk i inneværende år (2001) kun har anvendt denne operasjonsteknikken på pasienter med akutte skader (brudd). Vi har ikke hatt ett behandlingstilbud til den pasientgruppen du representerer i inneværende år…). Det er på det rene at det ikke har kommet noe nytt tilbud til denne pasientgruppen i tiden etter at denne pasienten ble operert i juli 2001. Avdelingsoverlege C bekrefter således her at det norske fagmiljøet ikke har et tilbud til den aktuelle pasientgruppen, og det kan således ikke hevdes at det norske miljøet har en tilstrekkelig kompetanse på området.

 

På denne bakgrunn må det således legges til grunn at det er et faktum at det norske helsevesen ikke har kompetanse eller tilstrekkelige behandlingsalternativer til å behandle pasienter med kroniske nakkesmerter som skyldes whiplashrelatert instabilitet i craniocervicalovergangen. Når K imidlertid har kunnet motta behandling i utlandet hos Europas antagelig ledende nakkekirurg når det gjelder fiksasjon av nakke i forbindelse med cervical instabilitet, må hun etter dette oppfylle de krav som stilles til å få dekning for sine utgifter til behandling i utlandet.

 

 

Vilkåret om uttalelse fra sykehus med regional funksjon

 

Rikstrygdeverket anfører at vilkåret om at det skal foreligge uttalelse fra norsk sykehus med regionfunksjon innen  angjeldende område ikke er oppfylt. Som kjent har imidlertid Norge gjennom EØS-loven av 27. november 1992 og EØS-avtalen forpliktet seg til å etterleve sentrale deler av EU’s regelverk. Vi vil på bakgrunn av EU-regelverket og avgjørelser fattet av EU-domstolen anføre at det norske regelverk angående bidrag til dekning av utgifter til behandling i utlandet er i strid med EU-retten og de forpliktelser Norge således er underlagt. Vi viser i den forbindelse til  to dommer fra EU-domstolen, Kohll-dommen (EU-domstolens sak C-158/96) og særlig Smits/Peerboms-dommen (EU-domstolens sak C-157/99).

 

I Smits/Peerboms-dommen ble domstolen forelagt spørsmål om EU-traktatens artikler 59 og 60 (nåværende 49 og 50) er til hinder for nasjonal bestemmelse som setter som betingelse for behandling i utlandet at det skal gis forhåndstilsagn til behandlingen fra den aktuelle sykekasse (i Norge i praksis Rikstrygdeverket). Videre ble domstolen bedt om å vurdere nærmere spørsmål angående bruk av kriterier for godkjennelse av behandling at denne er i overensstemmelse med ”sedvanlig legeskikk”, samt kriterier om tilsvarende behandling er tilgjengelig i hjemstaten. Videre vil vi påpeke at Smits/Peerboms-dommen omfatter behandling ved utenlandske sykehus.

 

Vi finner i denne sammenheng grunn til å sitere domstolens konklusjon (i dansk språkdrakt):

 

”EF-traktatens artikel 59 (efter endring nu artikel 49 EF) eg EF-traktatens artikel 60 (nu artikel 50 EF) er ikke til hinder for en medlemsstats lovgivning som den i hovedsagerne omhandlede, der betinger godtgjørelse af udgifter til behandling ydet af et hospital beliggende i en anden medlemsstat af, at der indhentes en forhåndstilladelse fra den sygekasse, som den forsikrede er tilsluttet, og som for meddelelse af en sådan tilladelse fastsætter den dobbelte betingelse, dels at behandlingen kan anses for ”sædvanlig i lægekredse”, hvilket kriterium også anvendes, når det drejer sig om at fastslå, om den hospitalsbehandling, der gives på det nationale område, er dækket, dels at den lægelige behandlingen af den forsikrede kræver det. Det forholder sig dog kun således, for så vidt som

 

-                     kravet om behandlingens ”sædvanlige” karakter fortolkes således, at tilladelsen ikke kan afslås, når det fremgår, at den pågældende behandling er tilstrækkelig efterprøvet og godkendt af den internationale lægevidenskab, og

 

-                     tilladelsen kun kan afslås på grund af en manglende lægligt behov, når en tilsvarende behandling eller en behandling, som frembyder sammen grad af virkning for patienten, kan ydes rettidig af en institution, der har indgået en overenskomst med den sygekasse, som den forsikrede er medlem af.”

 

Vi legger til grunn at det domstolen omtaler som sykekasse også vil få anvendelse på den norske trygdeetat ved Rikstrygdeverket, til tross for at ordningen i Norge vil kunne være annerledes enn det som konkret er omhandlet i dommen.

 

Det fremgår således av dommen at det i utgangspunktet er tillatt å oppstille det vilkår at det må gis forhåndstillatelse til behandling i utlandet. Domstolen har imidlertid kvalifisert dette utgangspunkt ved å si at slikt krav om forhåndstillatelse kun kan oppstilles dersom slik tillatelse kun kan avslås når en tilsvarende behandling som frembyr samme grad av virkning for pasienten kan ytes tidsnok av en institusjon som har inngått avtale med den aktuelle sykekasse (i Norge vil dette først og fremst være et norsk sykehus). Vi vil imidlertid anføre at de norske bestemmelser på dette punkt ikke oppfyller de nevnte vilkår oppstilt av EU-domstolen. Vi viser til at § 2b i forskriften av 14. januar 1999 stiller krav om at ”behandlingen ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode”. Dette vilkår tolkes erfaringsmessig svært snevert i Norge, hvor det legges til grunn at man skal benytte det behandlingstilbud som finnes i Norge, selv om det er utviklet en mer avansert behandlingsmetode i utlandet.

 

Hovedregelen etter de norske bestemmelser er således at det ikke vil gis forhåndstilsagn for operasjon i utlandet selv om det forefinnes bedre tilbud i utlandet, så lenge det foreligger et visst tilbud i Norge. Dette er imidlertid ikke i overensstemmelse med den fortolkning EU-domstolen har avgitt i Smits/Peerboms-dommen. Kravet der er som nevnt at det ikke skal kunne nektes forhåndstilsagn når det ikke i hjemstaten kan tilbys et behandlingstilbud som gir samme virkning for pasienten som det tilbudet som finnes i utlandet. I Ks tilfelle besitter således det norske medisinske miljøet ikke tilstrekkelig gode behandlingsmetoder til å forbedre hennes nakke- og hodelidelser. Vi viser her til at K rent faktisk ikke fikk tilbud fra det norske helsevesen. Hun har imidlertid mottatt slik behandling i utlandet hos dr. O. På denne bakgrunn må det være klart at det i Norge ikke finnes et tilbud som gir ”samme virkning” som det tilbud K har fått i utlandet. Vi viser her til det som dr. C har anført, jf. over. Vi viser videre til at K har fått en betydelig forbedring av livskvalitet gjennom den utførte operasjon, der hun igjen utføre gjøremål hun tidligere var avskåret fra. K har til tross for dette fått avslag på sin søknad om dekning av utgifter til behandling i utlandet.

 

K vil således etter norske regler få avslag selv om det finnes behandlingsmetoder som vil kunne gi henne en betydelig større virkning enn det hun vil kunne få i Norge. På denne bakgrunn må det således trekkes den konklusjon at det norske regelverk ikke er i overensstemmelse med de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom EØS-avtalen. EU-domstolens avgjørelser vil gjennom EØS-avtalen også være bindende for Norge.

 

De norske bestemmelser oppfyller ikke de betingelser EU-traktaten og EU-domstolene stiller for i det hele tatt å kunne kreve forhåndstilsagn. De norske bestemmelser som anfører at det må gis forhåndstilsagn er således ikke overensstemmelse med konklusjonen i Smit/Peerboms-dommen, og må således, i hvert fall i Ks tilfelle, settes til side. K må deretter innvilges bidrag til dekning av hennes utgifter til behandling i utlandet.

 

Konklusjon

 

På bakgrunn av det ovennevnte, samt vårt tidligere brev av 17. oktober 2002, anføres det at K har krav på bidrag til dekning av sine utgifter til operasjon i utlandet.

 

Som nevnt over har vi lagt til grunn at Rikstrygdeverket har funnet at to av vilkårene etter forskriften ikke er oppfylt i denne sak. Dersom Rikstrygdeverket mot formodning skulle anse at øvrige vilkår heller ikke er oppfylt ber vi om at dette opplyses, slik at vi eventuelt får anledning til å kommentere dette overfor klagenemnden før de behandler saken. ”

 

 

Rikstrygdeverket anfører:

 

Det siteres fra oversendelsesbrevet datert 20. oktober 2003:

 

”Det foreligger i dette tilfellet ingen uttalelse fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, hvor det dokumenteres at det i dag ikke finnes kompetanse til å utføre behandlingen i her i landet og at behandlingen må utføres i utlandet. Medlemmet har på eget initiativ kontaktet sykehus i utlandet.

 

Rikstrygdeverket har 27. november 2001 i brev til Statens Helsetilsyn bedt om en uttalelse når det gjelder den metoden dr. O i Tyskland anvender. I brev av 4. desember 2001 til Rikstrygdeverket, uttaler Helsetilsynet blant annet:

 

”Etter Helsetilsynets vurdering er det intet ved dr. Os operasjonsmetode som ikke også er kjent i det norske fagmiljøet. I pasientbehandlingen er diagnostikk og indikasjonsvurdering viktige momenter, og på disse punktene hersker det usikkerhet i dr. Os virksomhet.

 

Etter en helhetsvurdering mener Helsetilsynet at norsk fagmiljø innehar god kompetanse innen diagnostikk og behandling av kroniske nakkesmerter, og at fagmiljøet holder seg løpende orientert om utviklingen innen fagfeltet. På det vurderingsgrunnlaget vi har i dag, ser vi derfor ikke at det av faglige  hensyn er behov for å sende pasienter til dr. O i Tyskland.”

 

Så langt Rikstrygdeverket kjenner til er det ikke i  tiden som er gått etter at uttalelsen er avgitt tilkommet ny informasjon som er egnet til å rokke ved konklusjonen som her er trukket.

 

Søknad om bidrag skal i følge retningslinjene vurderes ut fra representativ norsk medisin, på grunnlag av det aktuelle behandlingsopplegg og indikasjonsstillingen. En forsvarlighetsvurdering i vid  forstand legges  til grunn. Behandling i utlandet ses i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som blir lagt til grunn for behandling i Norge. I dette tilfellet har pasienten på eget initiativ kontaktet sykehus i utlandet.

 

Det vises i tilleggsuttalelse av 3. desember 2002 til to dommer avsagt i EU-retten (C-158/96 Kohll og C-157/99 Geraets/Peerboms) som det anføres stadfester borgere i EU og EØS-land sin rett til dekning av utgifter til  behandling i utlandet også uten henvisning. Til orientering kan opplyses at konsekvensene av dommene skal utredes nærmere av EØS-landene før reglene eventuelt endres. Norge vil avvente utfallet av disse drøftingene før det trekkes noen endelige konklusjoner. EØS-landene har foreløpig ikke endret regler, retningslinjer eller praksis etter at dommene ble avsagt.

 

Krav om dekning av utgiftene etter EØS-reglene må eventuelt fremmes som egen sak overfor Rikstrygdeverket, med Trygdeetaten som ankeinstans.

 

Rikstrygdeverket fant ikke at vilkårene for å yte bidrag til dekning av utgifter til sykebehandling i utlandet i dette tilfellet var tilstede.”

 

 

 

Nemndas vurdering:

 

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

 

I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

 

1.    Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a.

 

2.    Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b.

 

3.    Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

 

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

 

Grunnvilkåret som må være oppfylt for at det skal kunne gis bidrag til behandling i utlandet, er at det mangler medisinsk kompetanse i Norge, jf forskriftens § 2 første ledd. Klagenemnda har i en rekke tilsvarende saker konsekvent lagt til grunn at det finnes kompetanse til å undersøke og behandle denne type nakkeskade i Norge. Klagenemnda viser i den forbindelse til Statens Helsetilsyns uttalelse av 4. desember 2001 hvor de metoder som benyttes av dr. O blir vurdert. Bakgrunnen for uttalelsen er undersøkelse Helsetilsynet har gjort ved nevrokirurgisk avdeling ved Regionsykehuset i Trondheim  som har landsfunksjon for denne type lidelser. Basert på disse undersøkelser konkluderer Helsetilsynet med at det ikke finnes noe ved dr. Os operasjonsmetoder som ikke er kjent i det norske fagmiljøet.

 

For å få en oppdatert uttalelse hva gjelder norsk kompetanse og behandling på dette området, har klagenemnda innhentet en spesialisterklæring fra Nasjonalt senter for spinale lidelser ved St. Olavs hospital (tidligere Regionsykehuset) i Trondheim. Uttalelsen er datert 16. september 2003 og er utarbeidet av overlege, dr. med. Øystein P. Nygaard. I erklæringen  heter det blant annet:

 

”Det er altså ikke tilkommet noen ny forskning som støtter teorien om at avstivningsoperasjoner er et godt behandlingsalternativ for denne pasientgruppen. Den praksis som drives av dr. O er i høyeste grad et særfenomen og følges ikke opp av andre kirurgiske miljøer rundt om i verden. Den diagnostiske usikkerheten er altfor stor, og det operative inngrepet er meget omfattende med betydelig bevegelsesinnskrenkning i nakken som resultat.

 

Kompetanse innen denne type avstivningskirurgi finnes ennå i Norge ved alle Regionsykehus, samt ved Sentralsykehuset U. Metoden benyttes vesentlig i behandling av leddgikt i nakken, svulster i nakken og nakkebrudd.”

 

Klagenemnda finner på bakgrunn av ovennevnte redegjørelse at det finnes kompetanse til å undersøke og behandle klagers plager i Norge. Grunnvilkåret om manglende kompetanse er derved ikke oppfylt. 

 

Nemnda vil for øvrig bemerke at manglende behandlingstilbud ikke uten videre innebærer at norsk kompetanse ikke finnes. Klagenemnda har i en rekke saker lagt til grunn at uenighet om indikasjonsstilling ikke nødvendigvis betyr at kompetanse mangler. Som det fremgår ovenfor, legger nemnda til grunn at det finnes norsk kompetanse i dette tilfellet. For øvrig vil nemnda bemerke at det at man ved norske sykehus har valgt å ikke tilby denne behandlingen til nakkeslengpasienter, er medisinske vurderinger og prioriteringer som ligger utenfor det klagenemnda skal ta stilling til.

 

Det er etter dette ikke nødvendig for klagenemnda å gå inn på forskriftens øvrige vilkår. Det skal likevel bemerkes:

 

Når det gjelder forskriftens vilkår om at det må foreligge uttalelse fra sykehus med regional funksjon, ønsker klagenemnda imidlertid å kommentere prosessfullmektigens anførsel. Han hevder at klagenemnda ikke oppfyller de betingelser EU-traktaten og EU-domstolen stiller for i det hele tatt å kunne kreve forhåndstilsagn.

 

Klagenemnda er ikke uenig i at EU/EØS-retten kan ha betydning også i forhold til norsk helsevesen. Det slås fast i Smits/Peerbooms-dommen at sykehustjenester er å betrakte som tjenester underlagt EØS- og fellesskapsretten selv om de er finansiert av det offentlige. EF-domstolen går i dommen langt i å akseptere restriksjoner i nasjonal lovgivning når det gjelder fri bevegelighet av sykehustjenester. Hensyn som kan begrunne nasjonale restriksjoner er blant annet hensynet til økonomisk likevekt i finansiering av helsetjenestene, herunder behov for kostnadskontroll og hensynet til å opprettholde kompetanse og tjenestetilbud i helsevesenet med tilbud til alle. Forutsetningen for at restriksjoner kan aksepteres er at de er egnet til å ivareta det aktuelle hensynet og at de ikke er mer tyngende enn nødvendig.

 

Når det gjelder forhåndsgodkjennelse kan det utledes av dommen at vilkårene for å få forhåndsgodkjennelse må bygge på ikke-diskriminerende objektive kriterier som er kjent på forhånd og setter rammer for det offentliges skjønnsutøvelse slik at vilkårlig saksbehandling forhindres. Systemet som behandler søknader om forhåndsgodkjennelse må administreres slik at det er lett tilgjengelig for søkerne og sikrer objektiv og upartisk behandling innen rimelig tid. Avslag må kunne prøves for retten.   

 

Klagenemnda finner at vilkåret om uttalelse fra norsk regionsykehus og kompetansekravet ikke går ut over de grenser som skisseres av EU-retten. Klagenemnda vil peke på at kravet om uttalelse er knyttet opp til kompetansekravet i og med at en slik uttalelse vil kunne si noe om det finnes kompetanse til å behandle pasienten. Det vil også være en måte å utnytte kompetansekjeden i Norge og derved bidra til å opprettholde kompetanse innenlands og ha kontroll på økonomien. I nærværende sak foreligger det ikke et mer avansert behandlingstilbud utenlands. Denne typen avstivningsoperasjoner kan utføres i Norge, men er ikke tilbudt denne pasienten fordi behandlingen ikke er dokumentert i kliniske studier å ha effekt.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

 

VEDTAK:

 

Rikstrygdeverkets vedtak av 18. november 2002 stadfestes.

 

Oslo, 19. november 2003