04-03/00078

 

KLAGENEMNDA FOR BIDRAG TIL BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

(Annet) Diagnose: Ufrivillig barnløshet. Det ble søkt om bidrag til behandling med donoregg på Island. K (f. 1973) var på grunn av medfødt lidelse ufrivillig barnløs. Klager anførte at hun ønsket bidrag til denne behandling på Island. Rikstrygdeverket la til grunn at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus samt at behandlingen ikke er tillatt brukt her i landet. Nemnda la til grunn at det ikke er adgang til å gi bidrag til behandlingsmetoder som ikke er godkjent i Norge. 17. februar 2003 stadfestet nemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 25. februar 2002.

17. februar 2003

 

NEMNDSVEDTAK

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

 

Diagnose:

Ufrivillig barnløshet som følge av medfødt lidelse

Pasientens status i dag:

Klager mottok den omsøkte behandling i september 2002

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

 

Donor oocyte IVF/behandling med donoregg, utført ved A, Island

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om denne type behandling faller inn under forskriftens ordlyd.

 

Rikstrygdeverket avslo søknaden med henvisning til at det ikke forelå uttalelse fra norsk regionsykehus og at vilkårene for å dekke utgifter til en behandlingsmetode i utlandet som ikke er tillatt brukt her i landet, ikke er til stede.

 

Klager har en medfødt lidelse (ovarian dysgenesis og primary ovarian failure). Hun har vært avhengig av å bruke kvinnelige kjønnshormoner fra hun var 12 år gammel. Tilstanden har ført til at hun og hennes samboer er ufrivillig barnløse. Klager har kontaktet A på Island. Sykehuset har tilbudt henne behandling med donoregg, og det er utgiftene til denne behandling klager søker bidrag til.

 

Det siteres fra brev av 20. mars 2002 fra dr. M ved A til klager:

 

”This is to certify that the above patient has congenital gonadal dysgenesis ICD 758,6. She therefore needs to undergo treatment for infertility ( Donor oocyte IVF). The cost of treatment is 256.000 ISK (22.300 NOK). This does not include travelling expences or drug cost. She undergoes the treatment in September 2002.”

 

Klager har også besøkt B i Norge, avdeling for ufrivillig barnløshet, og det siteres fra uttalelse av 11. mai 2002 fra overlege N og avdelingsoverlege O:

 

”Jeg forstår godt ditt ønske om å få barn sammen med din samboer. Dessverre er det i Norge forbudt ved lov å utføre behandling med donor egg, som er den behandling du trenger. Dette betyr at Norske myndigheter ikke vil bidra med økonomisk til slik behandling. Det er heller ikke mulig for meg å assistere praktisk med egg donor behandling, selv om jeg gjerne hadde hjulpet deg.

 

Jeg er enig med deg at det bør være en selvskreven rett å få hjelp til å få barn når det er så vanskelig, også i din situasjon. Dessverre er det ikke slik i Norge ennå.”

 

Klageren anfører:

 

I klagebrev av 23. mai 2002 heter det:

 

”Vi vil klage på denne avgjørelsen. Hvis det er ikke lov i Norge å få sånne type behandling, betyder det for oss som må ha denne type behandling at vi har ikke sjanse til å prøve å få barn?

 

Vi synes dette er veldig urettferdig, at vi må reise ut fra Norge til å få hjelp og trygdeetaten vil ikke hjelpe oss. Dette koster oss veldig mye og vi skjønner ikke hvorfor stønad for denne type behandling ikke finnes i vores tilfelle. Vi vil gjerne få svar hvorfor vi ikke for noen stønad!”

 

Rikstrygdeverket anfører:

 

Det siteres fra Rikstrygdeverkets oversendelsesbrev av 19. desember 2002:

 

”Det forelå i dette tilfelle ingen uttalelse fra norsk regionsykehus, sykehus med regionfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, hvor sykehuset dokumentere at det i dag ikke finnes kompetanse til å utføre behandlingen her i landet og at behandlingen må utføres på sykehus i utlandet.

 

Ifølge retningslinjene må behandling i utlandet ses i sammenheng med de tilbud som gis innenlands, og vurderes i forhold til de prioriteringer og føringer som blir lagt til grunn for behandling i Norge. Vilkårene for å dekke utgifter til en behandlingsmetode i utlandet, som ikke er tillatt brukt her i landet, er ikke til stede.”

 

Nemndas vurdering:

 

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Rettslig grunnlag for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

 

I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

 

1. Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a.

 

2. Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b.

 

3. Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

 

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

 

Første vilkår som må være oppfylt for at bidrag skal kunne gis, er at det mangler kompetanse i Norge til å behandle klager her. I dette tilfellet har klager ikke fått tilbud om behandling med donoregg, fordi denne behandlingsmetoden ikke er godkjent i Norge, jf. lov om medisinsk bruk av bioteknologi §§ 2-10 og 2-11. Det er derfor ikke adgang til å gi bidrag.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

Rikstrygdeverkets vedtak av 25. februar 2002 stadfestes.

Oslo, 17. februar 2003