Vedtak

73-05/00076

 

KLAGENEMNDA FOR BIDRAG TIL BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

(Kategori psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser) Diagnose: Anorexia nervosa . Det ble søkt om økonomisk støtte til behandling ved M.H.E. Kliniken, Sverige . K (f.1958 ) har hatt spiseforstyrrelser i mange år og ble i noen år fulgt opp av lege ved Rikshospitalet. Senere henvist psykiatrisk avdeling og distriktspsykiatrisk senter uten å få behandlingstilbud. Klager anførte i hovedsak at hun fylte vilkårene for nødvendig helsehjelp i utlandet og at det ikke fantes vilje eller kunnskap i helsevesen eller trygdevesen til å yte nødvendig hjelp . Kontoret for sykebehandling i utlandet la til grunn at det forelå adekvat behandlingstilbud i Norge og at behandlingen ikke var anbefalt av spesialisthelsetjenesten . Nemnda la til grunn at det var adekvat behandlingstilbud i Norge. Videre pekte nemnda på at feil eller mangler ved vurderinger gjort i helsevesenet eller trygdeetaten ikke gir grunnlag for å få dekket behandlingsutgifter etter prioriteringsforskriften § 2-1 femte ledd . I tillegg påpekte nemnda at helseforetakets saksbehandling med hensyn til vurdering, vurderingsfrist og spørsmål om rett til nødvendig helsehjelp syntes mangelfull. 7. desember 2005 stadfestet nemnda Helse Øst RHF sitt vedtak av 24. august 2005 .

 

 

 

7. desember 2005

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Anorexia nervos

 

Pasientens status i dag:

 

Klager har delvis mottatt den behandlingen det søkes økonomisk støtte til.

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

 

Behandling ved M.H.E. Kliniken, Mora, Sverige

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes et adekvat medisinsk behandlingstilbud til å behandle klagers spiseforstyrrelse i Norge.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet avslo søknaden med henvisning til at det foreligger et adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge for behandling av spiseforstyrrelser, samt at behandlingen ikke var anbefalt av spesialisthelsetjenesten.

 

Klager har hatt spiseforstyrrelser i mer enn 20 år. Hun ble i noen år fulgt opp av dr. A ved Rikshospitalet, men har etter at han gikk av med pensjon for flere år siden ikke hatt noen oppfølging. Klagers fastlege henviste henne i 2004 til psykiatrisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus og til (…) DPS, men hun fikk avslag begge steder. Det er opplyst at da klager var på det sykeste veide hun 40 kg (høyde 174 cm). I mars 2005 startet hun opp et behandlingsopplegg ved M.H.E. Kliniken i Mora. Det er dette behandlingsopplegget, samt oppfølgende behandling som hun søker økonomisk støtte til.

 

Klageren anfører:

 

I brev av 10. september 2005 anfører klager blant annet at hun føler seg dårlig behandlet og at det ikke finnes vilje eller kunnskap i helsevesenet eller trygdevesenet til å yte nødvendig hjelp. Etter klagers mening oppfyller hun kravene til nødvendig helsehjelp i utlandet ut fra følgende begrunnelse:

• ”Fra (…) Trygdekontor har jeg overhode ikke mottatt noe hjelp. Der har jeg ikke fått noe informasjon om hvor jeg skulle søke om hjelp her eller at spesialisthelsetjenesten skulle inn i bilde før jeg søkte behandling i Sverige. Da jeg snakket med dem om behandling ved MHE Kliniken ble jeg tvert i mot rådet til å søke om økonomisk støtte og til og med henvist til feil søknadskontor nemlig til Rikstrygdeverket. Dette fremgår også av papirene vedlagt søknaden min datert 6/8-05.
• Det ble allerede 25/3-04 sendt søknad til avd. for spiseforstyrrelser ved Ullevål Sykehus fra Dr. B, som den gang var min fastlege, men nå har sluttet ved (…) legesenter. I denne perioden var jeg langt nede og hadde ikke krefter til å mase, men 1/10-04 sendte jeg selv et purrebrev til Ullevål (se vedlegg 1) og mottok 7/10-04 svar (se vedlegg 2) hvor de beklager sterkt at det hadde tatt så lang tid (7 mnd.) med svar, men at de ikke kunne hjelpe meg. Jeg ble så henvist til (…) DPS.
• Fra (…) DPS mottok jeg svar 8/11-04 (se vedlegg 3) med avslag om hjelp og en liste over privatpraktiserende psykiatere/psykologer med oppfordring om selv å ringe rundt. Jeg fikk også beskjed om å ta i bruk gule sider. Ikke ett ord om hvilke av disse behandlere som har kompetanse innen spiseforstyrrelser eller noe om event. ventetid for behandling senere, bare begrunnelsen ”dessverre ikke kapasitet”. Denne måten å bli møtt på er under enhver kritikk og kan vel ta motet fra de fleste. I alle fall gjorde det det med meg og jeg mistet alle illusjoner om å få hjelp her.
• Heldigvis hadde jeg lest og hørt om MHE Kliniken i media og søkte meg derfor dit hvor jeg har fått nødvendig hjelp og er nå på god vei til å bli bra. Hadde jeg ikke gjort det ville jeg vel fortsatt sittet å ventet på jeg vet ikke hva og stadig blitt dårligere. Noe tilsvarende behandlingstilbud finnes ikke i Norge. Jeg vet at det har vært flere delegasjoner for å studere det svenske opplegget. Disse har vært svært positivt innstilt men ingenting skjer.

 

(…)”

 

Kontoret for utenlandsbehandling anfører: 

 

I klagesaksfremstilling av 12. oktober 2005 anfører Kontoret for sykebehandling i utlandet blant annet følgende:

 

”Kontoret for sykebehandling viser til kravet i pasientrettighetsloven § 2-1, femte ledd, om at det kun er pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp som har rett til behandling i utlandet, og at det må mangle adekvat medisinsk kompetanse i Norge. Så lenge det finnes forsvarlig behandlingstilbud i Norge, vil man ikke ha rett til behandling i utlandet. Dette gjelder selv om det i utlandet finnes behandlingsmetoder som er mer avanserte eller metoder som ennå ikke er tatt i bruk i Norge.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har i forbindelse med klagesaksbehandlingen foretatt en henvendelse til avdelingssjef Per Johan Isdahl ved Regional avdeling for spiseforstyrrelser (RASP), Ullevål universitetssykehus HF, hvor vi ba ham redegjøre for kompetansegrunnlaget for behandling av spiseforstyrrelser i Norge. Han svarte følgende i mail av 22.09.05:

 

”Svar: I Norge har de regionale avd. kompetanse på internasjonalt nivå. Dette er evaluert av eksperter utenfra som også har bistått i oppbygningen. Gjelder alle regioner unntatt Sør. Nord er under oppbygging. På HF nivå lokalt svært gode tilbud – eks. Akers spesialenhet, Jessheim. Helhetlig kartlegging ikke gjennomført. Stabil god utvikling på kompetanse.”

 

Kontoret for sykebehandling finner således at det foreligger et adekvat medisinsk behandlingstilbud for spiseforstyrrelser i Norge. Det at M.H.E. Kliniken tilbyr en annen metode er irrelevant i så henseende.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet vil videre påpeke at søknaden ikke kommer med anbefaling fra spesialisthelsetjeneste. Klager er således ikke vurdert i forhold til vilkåret om rett til nødvendig helsehjelp.”

 

Etterfølgende forhold:

 

Klager har i brev av 28. oktober 2005 kommet med merknader til saken. Av brevet fremgår blant annet følgende:

 

”Som påpekt i tidligere dokumentasjon tok det ca. 7 mnd. før jeg i det hele tatt fikk svar fra Ullevål sykehus som igjen henviste til (…) DPS. Derfra fikk jeg avslag på søknad om behandling, og kun vedlagt en liste med psykiatere/psykologer og beskjed om å ringe rundt selv. Ikke ett ord om alternative behandlingssteder som eksempelvis Akers spesialenhet Jessheim. Dette stedet har jeg ikke fått noe informasjon fra noen av de instansene jeg har vært i kontakt med. Det kan så være at vi her i landet har sitat ”svært gode tilbud”, når jeg verken har fått informasjon eller tilbud om noen slags hjelp. Jeg vil igjen påpeke at jeg var svært syk (40 kg og 174 cm) på det aktuelle tidspunktet. Hadde jeg ikke fått behandling på MHE Kliniken i Sverige tror jeg faktisk ikke jeg hadde vært i live i dag.

 

Jeg mener at all den dokumentasjon jeg tidligere har oversendt underbygger at jeg bør få dekket mine behandlingsutgifter. Om ikke annet fordi tilbud og informasjon om behandling i Norge har vært totalt fraværene i mitt tilfelle selv om søknader ble sendt.(…)”

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

I forbindelse med en annen klagesak opplyser avdelingsleder Sigrid Bjørnelv ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Levanger i brev av 12. mai 2005 at det de siste årene har vært fokusert på kompetanseheving innen behandling av spiseforstyrrelser. Kompetansen er økt ”både i poliklinikker, på DPS’er og sykehus, samt hos enkelte privatpraktiserende spesialister.”. Avdelingsleder Bjørnelv opplyser at det i tillegg til det regionale kompetansesenteret i Midt-Norge, er etablert en regional spesialenhet ved Haukeland sykehus og at det er under oppbygging en regional spesialenhet ved Ullevål universitetssykehus. Hun viser også til at ”Modum Bads nervesanatorium har over mange år spesialisert seg på denne pasientgruppen, og har utviklet et tilbud til voksne pasienter med spiseforstyrrelser, et tilbud om må sies å være et tilbud med høy kompetanse.”. Avdelingsleder Bjørnelv konkluderer med at ”[k]ompetansen på behandling av spiseforstyrrelser i Norge er derfor tilstede, og med god kvalitet, men organiseringen av denne kompetansen kunne nok vært bedre.” Avdelingssjef Per Johan Isdahl, regional avdeling for spiseforstyrrelser ved Ullevål universitetssykehus bekrefter i e-post av 22. september 2005 til Kontoret for sykebehandling i utlandet at de regionale avdelingene har kompetanse på internasjonalt nivå. Avdelingssjef Isdahl viser også til at det er gode tilbud også på helseforetaks nivå lokalt, så som Akers spesialenhet, Jessheim.

 

Nemnda er etter dette kommet til at det finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge for klager hvor behandling kan utføres forsvarlig etter akseptert metode. Vilkåret for å få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet er derved ikke oppfylt, jf pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd og prioriteringsforskriften § 3.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at hovedregelen er at man skal benytte det behandlingstilbud som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.

 

Nemnda merker seg at overlege Bjørnelv i brev til klagenemnda av 23. september 2005 uttaler at M.H.E. Kliniken i Mora har evaluert sine egne behandlingsresultater og kan dokumentere relativt god effekt av behandlingen, basert på samme prinsipper som mye annen dokumentasjon innen dette feltet.

 

Nemnda vil bemerke at det er opp til det enkelte regionale helseforetak å organisere og sikre den enkelte pasient et forsvarlig behandlingstilbud.

 

Til klagers anførsel om at hun bør få dekket sine behandlingsutgifter fordi hun ikke har fått informasjon eller tilbud om behandling, vil nemnda peke på at feil eller mangler ved vurderinger gjort i helsevesenet eller trygdeetaten ikke gir grunnlag for å få dekket behandlingsutgifter etter prioriteringsforskriften § 2-1 femte ledd.

 

Nemnda vil likevel påpeke at helseforetakets saksbehandling med hensyn til vurdering, vurderingsfrist og spørsmål om rett til nødvendig helsehjelp synes mangelfull. Det fremgår ikke om og hvordan pasienten er vurdert i forhold til rett til nødvendig helsehjelp. Blant annet har distriktspsykiatrisk senter ved (…) sykehuset den 8. november 2004 avslått en henvisning på bakgrunn av manglende opplysninger. I slike tilfeller skal sykehuset innhente nødvendig informasjon for å behandle henvisningen. Dersom pasienten er vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp er helseforetaket ansvarlig for å sikre pasienten et forsvarlig behandlingstilbud.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

VEDTAK:

 

Helse Øst RHF sitt vedtak av 24. august 2005 stadfestes.

 

 

Oslo, 7. desember 2005