Vedtak

45-05/00041

Advarsel, åpne i et nytt vindu. Skriv ut

Den norske riksløve


 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

(Kategori muskel-skjelettsystemet og bindevev) Diagnose: Kronisk bekkenleddsyndrom . Det ble søkt om å få dekket utgifter til behandling av bekkensmerter i Tyskland . K (f. 1966 ) har vært plaget med bekkensmerter i mange år. K anførte blant annet at det ikke fantes adekvat behandling i Norge og viste til en annen sak hvor klageren fikk dekket utgiftene til behandlingsopphold ved den samme tyske institusjonen. Helse Nord RHF avslo søknaden med henvisning til at det fantes behandlingstilbud til pasienter med bekkenløsningsproblemer i Norge og at klager derfor ikke hadde rett til nødvendig helsehjelp i utlandet. Nemnda la til grunn at det fantes adekvat medisinsk tilbud i Norge, og at det ikke var vurdert om K hadde rett til nødvendig helsehjelp. Nemnda pekte også på at denne saken var annerledes enn sak 68-04/00075 som klager viste til. Den 24. august 2005 stadfestet nemnda Helse Nord RHF sitt vedtak av 14. mars 2005 .

 

 

24. august 2005

 

 

                                                                                                         

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

SAKSNR.: 45-05/00041/kb
KLAGER: K, født 1966
INNKLAGET: Helse Nord RHF
SAKEN GJELDER: Klage av 23. mars og 25. mai 2005 over Helse Nord RHF sitt vedtak av 14. mars 2005 om sykebehandling i utlandet. Saken ble oversendt klagenemnda ved brev av 6. juni 2005.

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose: 

 

Kronisk bekkenleddsyndrom

 

Pasientens status i dag:

 

Klager har mottatt den behandling det søkes refusjon for.

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling : 

 

Behandling utført ved Rheumaklinik Bad Bramstedt i Tyskland. I tillegg søkes det om fremtidige behandlingsopphold.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om klager kan søke refusjon i ettertid og om det finnes et adekvat medisinsk tilbud for klagers lidelse i Norge.

 

Helse Nord RHF avslo søknaden med henvisning til at det finnes behandlingstilbud til pasienter med bekkenløsningsproblemer i Norge og at klager derfor ikke har rett til nødvendig helsehjelp i utlandet.

 

Klager er en 38 år gammel kvinne som har vært plaget med bekkensmerter i mange år. Hun har seks barn (…). I alle svangerskapene har hun vært plaget med bekkenløsningsproblemer. Smertene har ofte startet tidlig i svangerskapet og hun har brukt krykker fra to-tre måneders graviditet i alle svangerskap. Under de siste svangerskapene har hun vært sengeliggende siste delen av graviditeten. Etter den fjerde fødselen har hun hatt vedvarende bekkensmerter.

 

Vedlagt klagers søknad av 16. oktober 2004 følger en legeerklæring av 9. oktober 2004 fra klagers fastlege, (…). Av erklæringen fremgår følgende:

 

”Det bekreftes at pas etter mange graviditeter har utviklet et tilstand av kronisk bekkenløsning som i perioder er helt invalidiserende og som har ført til at pas har tidsbegrenset uførtrygd.

 

Pas ble undersøkt og behandlet på alle mulige adekvate måter. Frifunnet fra reumatologisk sykdom. Tilstanden ble ikke vurdert som psykosomatisk. Pas har 6 barn og temmelig tett mellom flere av disse. Hun ble behandlet delvis under lang tid av fysioterapeut, manuel terapeut m.m. Allt dette uten effekt. Hun ble søkt til flere behandlingsinstitu8sjonewr i Norge men alle henvisninger ble avvist. Pas søkte da på eget initiative behandling i Tyskland ved Rheumaklinik Bad Bramstedt Vennligts se vedlagte handlinger i saken.

 

Hun betalte selv. Hun har oppfattet behandlingen som meget positiv og ønsker – slik det ble rekommendert følge opp dette med videre behandling. Det ble da sagt at hun hade behov for en lengere periode – (…).
jeg kan bekrefte – soim pas fastlege at hun rett etter at hun var kommet hjem var i bedre form en på meget lang tid.”  

 

Klager har vært til behandling ved Rheumaklinik Bad Bramstedt i to omganger, i (…) 2004 og i (…) 2005. Det fremgår av brev av 9. september 2004 fra dr. med. J. von Bodman ved Rheumaklinik Bad Bramstedt at klager har fått osteopatisk behandling, fasciemobilisering, medisinsk treningsterapi, trening i gytjebad, samt elektroterapi.

 

Klageren anfører:

 

I brev av 23. mars 2005 anfører klager blant annet følgende:

 

”Dette begrunnes med at pasienter med kroniske smertesyndrom og bekkenløsningsproblemer har tilstrekkelig tilbud her hjemme. Bl.a. smerteskole/smerteklinikk ved UNN og Rehabiliteringssenteret Nord-Norges Kurbad.

 

Har selv vært pasient ved smerteklinikken/smerteskolen ved UNN. Dette tilbudet er lagt opp på generelt grunnlag for pasienter med kroniske smertesyndrom, hvor de ansatte har liten eller ingen erfaring med de enkeltdiagnosene pasienten har. Pasientgruppene er også tilfeldig sammensatt. Under oppholdet er det lagt opp til et stramt program med foredrag, trening og møter med ulike spesialister.

 

Dette opplegget passer antagelig for pasienter med diffuse kroniske smerter. Men jeg har en diagnose som det dessverre er forsket lite på, og det er heller ikke mange som har særlig erfaring på området. Men jeg anser ikke meg som kronisk smertesyndrompasient, men som bekkenløsningspasient med kroniske smerter.

 

Ved Rehabiliteringsseteret Nord-Norges Kurbad finnes det nok fysioterapeuter/manuell terapeuter som har spesialisert seg på bekkenløsningsproblematikk.

 

Jeg har vært pasient hos manuellterapeut (…) i 16 år. Han er tidligere regnet som en kapasitet på området. Han driver med manipulering av ledd og forsiktig opptrening av pasienter.

 

I løpet av 16 år gjennomgikk jeg utallige manipuleringer av bekkenleddene/hofteleddene og nakken. Uten at dette ga noen som helst langvarig virkning. Kun kortvarig (regnet i timer) lindring av smertene. Behandlingen gjorde meg ikke i stand til å begynne med enkle treningsopplegg. Dette er den behandling som i dag tilbys ved Kurbadet.

 

Under mitt opphold ved Rheumaklinikken i Tyskland gjennomgikk jeg mange og ulike behandlinger. Ingen av behandlingene der gikk ut på å manipulere leddene. Likevel ble jeg etter kort tid i stand til å utføre enkle treningsøvelser, samt at jeg ble i stand til å gå stadig lengre turer i området.”

 

I brev av 25. mai 2005 viser klager til at en annen pasient i ettertid har fått dekket sine utgifter til samme behandling ved samme klinikk.

 

Helse Nord RHF anfører:

 

I vedtak av 14. mars 2005 anfører Helse Nord RHF blant annet følgende:

 

”Ut fra de foreliggende opplysninger, har du fått diagnostisert et kronisk smertesyndrom og irritasjon i ligamenter i bekkenet. Generelt kan det sies at tilstanden kroniske smertesyndrom og bekkenløsningsproblemer, ikke er noen uvanlig tilstand.

 

Behandlingstilbud til pasienter med slike tilstander, vil være tilbud fra smerteklinikk eller smerteskole, opphold i opptreningsinstitusjon for fysikalsk behandling og informasjon. Slike tilbud finnes ved UNN, tilknyttet avdeling for fysioterapi, og ved Fysikalsk Medisinsk avdeling. Ved Rehabiliteringssenteret Nord-Norges Kurbad, finnes det også gruppebehandling for pasienter med kronisk smertesyndrom. Der er også fysioterapeuter/manuell terapeuter, som har spesialisert seg på bekkenløsningsproblematikk.

 

På denne bakgrunn anser Helse Nord RHF at du ikke har rett til nødvendig helsehjelp i utlandet. (…)”

 

Helse Nord RHF har etter klagers anmodning vurdert søknaden på nytt. I brev av 4. mai 2005 opplyser Helse Nord RHF at de ikke finner grunnlag for å omgjøre sitt tidligere vedtak og fastholder at klager ikke har rett til nødvendig helsehjelp i utlandet.

 

I oversendelsesbrev av 6. juni 2005 opprettholder Helse Nord RHF sitt avslag.

 

Etterfølgende forhold:

 

Klager har i brev av 17. juni 2005 med vedlegg kommet med merknader til saken. Klager anfører blant annet at det ikke finnes adekvat behandling i Norge. Hun viser til at hun har forsøkt alle behandlingsformer som er tilgjengelig i Norge, samt at hun via fastlegen har forsøkt å få behandlingsopphold ved egnede behandlingsinstitusjoner (…). Klager viser til at hun i mange år gikk til behandling hos manuell terapeut i (…), men at hun måtte slutte med det fordi hun ikke var i fysisk form til å klare reisen. Fysioterapeut og kiropraktor i nærområdet har liten eller ingen erfaring på klagers pasientgruppe. Klager viser til en annen klagesak hvor nemnda innvilget bidrag til den samme behandlingen som hun søker refusjon. Hun opplyser at hun har hatt diagnosen over så lang tid at hun vil trenge flere opphold ved klinikken i Tyskland, selv om hun har hatt fin fremgang etter behandlingsoppholdet i (…) 2005.

 

Vedlagt klagers brev er blant annet utskrift av journal fra avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. I journalnotat av 11. mai 2004 opplyser overlege Franz Hintringer blant annet følgende:

 

”Hun hadde ikke glede av opphold på Smerteklinikken nylig, hun følte hun ble presset fysisk og ble dårligere.

 

Undertegnede synes pasienten er i en vanskelig situasjon, og hun trenger hjelp til å takle situasjonen bedre. Vi har diskutert behov for kognitiv terapi, og undertegnede vil sjekke opp muligheten for å få dette på (..). Jeg tror imidlertid en tverrfaglig tilnærming under et opphold i avd kunne være verdifullt for pasienten, spesielt med vektlegging på fysioterapi. Hun har aldri prøvd psykomotorisk fysioterapi. Pasienten selv er motivert for dette, og jeg tror et to ukers opphold vil være å anbefale som en begynnelse.”

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

  • Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2. 
  • Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
  • Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

I denne saken har klager på egen hånd tatt kontakt med Rheumaklinik Bad Bramstedt og mottatt behandling der. Hun søker i ettertid Helse Nord RHF om dekning av utgifter som har påløpt. I tillegg søker hun om dekning av utgifter ved fremtidige opphold. Søknaden er ikke fremmet via spesialisthelsetjenesten og det er således ikke vurdert om klager har rett til nødvendig helsehjelp og om denne helsehjelpen på grunn av manglende medisinsk kompetanse i Norge i så fall måtte ytes i utlandet. For eventuell fremtidig behandling bør klager henvises til spesialisthelsetjenesten som vurderer hennes rett til nødvendig helsehjelp og om helsehjelpen må ytes i utlandet på grunn av manglende medisinsk kompetanse.

 

Nemnda vil presisere at det som hovedregel må legges til grunn at det finnes kompetanse til å behandle pasienter med bekkenløsningssyndrom i Norge. Dette fremgår av overlege Axel Aagard, ortopedisk avdeling, Haukeland universitetssykehus sin uttalelse i sak 68-04/00075 og er også bekreftet av ass. divisjonsdirektør Olav Røise ved ortopedisk senter ved Ullevål universitetssykehus. I en uttalelse av 15. juli 2005 i forbindelse med en annen klagesak opplyser ass. divisjonsdirektør Røise: ”(…) synes det som om pasienten har bekkensmerter som følge av bekkenløsning relatert til tidligere graviditet. I Norge finnes flere miljøer som har kompetanse på denne type lidelse. Det finnes også miljøer som kan behandle slike pasienter med blant annet kirurgisk intervensjon. Kirurgisk intervensjon er imidlertid forbeholdt spesielt utvalgte pasienter, men representerer en behandlingsmodalitet.”  

 

I sak 68-04/00075 viste nemnda til uttalelse fra overlege Axel Aagard, ortopedisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, hvor det fremgikk at det i utgangspunktet finnes kompetanse til å behandle pasienter med bekkenløsningssyndrom i Norge, men at behandlingen i det spesielle tilfellet var utprøvd på klageren uten positive resultater. Nemnda viste videre til uttalelser fra overlege Endre Refsdal og reumatolog Klaus Wildhagen. Nemnda uttalte deretter: ”På bakgrunn av dette legger nemnda til grunn at det i dette spesielle tilfellet mangler medisinsk kompetanse til å gi klager den behandling hun trenger. Alle tilgjengelige behandlingsmuligheter i Norge var forsøkt. To regionsykehus var forespurt uten å ha mer å tilby.”  

 

Etter nemndas syn skiller klagers sak seg fra ovennevnte blant annet ved at klageren i sak 68-04/00075 hadde forsøkt alle tilgjengelige behandlingsmuligheter og at det forelå anbefaling både fra regionsykehus og sentralsykehus. I nærværende klagesak fremgår det at det finnes behandlingsalternativer i Norge som ikke er utprøvd og at klager heller ikke er anbefalt behandling i utlandet av spesialisthelsetjenesten.

 

Nemnda er etter dette kommet til at det finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge for klager hvor behandling kan utføres forsvarlig etter akseptert metode.

 

Det følger av prioriteringsforskriften § 3 at dersom behandlingen kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har klager ikke rett til helsehjelp i utlandet. Av merknadene til § 3 fremgår det at hovedregelen er at man skal benytte det behandlingstilbud som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

 

VEDTAK:

Helse Nord RHF sitt vedtak av 14. mars 2005 stadfestes.

 

 

 

 

Oslo, 24. august 2005

 

 

Johan Henrik Frøstrup

(sign.)

 

Anne-Lise Kristensen

(sign.)

 

  

Reino Heikkilä

(sign.)

 

Else Wiik Larsen

(sign.)

 

Hanne Thürmer

(sign.)