Vedtak

26-05/00011

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

(Kategori annet) Diagnose: Overvekt . Det ble søkt om økonomisk støtte til behandling ved kurcenter i Danmark . K (f. 1949 ) hadde slitt med overvekt i mange år (BMI 49) og hadde høyt blodtrykk, samt symptomer på søvnapné. Spesialist ved universitetssykehus anbefalte vektreduserende operasjon. K anførte at han ikke ønsket operasjon, men et opphold på kurcenter. K viste til at oppholdet hadde hatt effekt også etter hjemkomst. K anførte at det var i strid med likebehandlingsprinsippet når noen helseforetak dekket behandlingen og andre ikke . Helse Øst RHF la blant annet til grunn at operasjon er anbefalt behandling ved overvekt og at, fantes det adekvat medisinsk behandling i Norge til tross for lang ventetid. Nemnda viste blant annet til tidligere praksis og la til grunn at det fantes et adekvat medisinsk tilbud i Norge for klager hvor behandling kan utføres forsvarlig etter akseptert metode. 13. april 2005 stadfestet nemnda Helse Øst RHF sitt vedtak av 28. desember 2004 .

 

 

13. april 2005

 

 

                                                                                                         

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose:

 

Overvekt

 

Pasientens status i dag:

 

Klager har mottatt den behandlingen det søkes økonomisk støtte til.

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling : 

 

Kuropphold ved Ebeltoft Kurcenter, Ebeltoft, Danmark.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes et adekvat medisinsk tilbud til å behandle klagers lidelse i Norge.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet avslo søknaden med henvisning til at det finnes adekvat medisinsk kompetanse i Norge til å behandle klager, samt at behandlingen ved Ebeltoft ikke er vitenskapelig dokumentert med hensyn til medisinsk metode og resultat.

 

Det fremgår av søknad av 17. august 2004 fra overlege Serena Tonstad, Ullevål universitetssykehus, at klager var tynn som ungdom, men at han begynte å legge på seg fra ca. 23 års alder. Vekten har deretter økt, særlig i forbindelse med ulike belastninger. På slutten av 1970-tallet slanket han seg fra 125 kg til 85 kg og klarte å holde denne vekten i nærmere fem år. Deretter har vekten økt igjen og i 2000 ble det oppdaget at han hadde svært høyt blodtrykk. Klager ble henvist Diakonhjemmet for fedmekirurgi for omtrent to år tilbake, men fikk telefonisk avslag. Han har ikke forsøkt Grete Roede eller andre selvhjelpsgrupper, men har forsøkt å slanke seg på egenhånd. For ca. tre år siden brukte han Xenical i opp til ett år og gikk ned ca 15 kg, men fortsatte ikke med det. I søknaden opplyser overlege Tonstad at klager har en høyde på 193 cm og en vekt på 182 kg, hvilket gir BMI på 49.

 

Overlege Tonstad konkluderer på følgende måte i søknaden av 17. august 2004:

 

”Alvorlig fedme med symptomer på søvnapné som ikke er utredet. Egen fastlege bes om å henvise til utredning snarest, dette vil forsterke hans søknad om fedmebehandling. Han har begrenset erfaring med endring av livsstil, og det anses som meget vanskelig for ham å få en varig vektreduksjon som er viktig for hans helse og arbeidskapasitet utenom fedmeoperasjon, derfor henvises til vurdering til Aker universitetssykehus, gastrokirurgisk avdeling.”

 

Klageren anfører:

 

I klage mottatt av Kontoret for sykebehandling i utlandet den 20. januar 2005 opplyser klager at han har vært i kontakt med helsevesenet angående fedme siden november 2002. Han ble henvist både Rikshospitalet og sykehuset i Førde uten at han fikk noe behandlingstilbud. Ved Diakonhjemmets sykehus var han til vurdering for operasjon, men sykehuset startet allikevel ikke opp denne typen behandlingstilbud. Klager ble henvist til overlege Serena Tonstad ved Ullevål universitetssykehus. Klager opplyser at han på det tidspunktet veide 180 kg og hadde fått tilleggslidelser i form av høyt blodtrykk, ryggplager og smerter i knær og ankler. Videre opplyser klager blant annet følgende:

 

”Jeg slapp raskt til ved Ullevål universitetssykehus hos dr. med Serena Tonstad, som er hjertespesialist. Bestillingen fra min lege og meg selv var en vurdering av et opphold ved Ebeltoft Kurcenter. Dr. Tonstad hadde liten tro på denne behandlingsformen, og da konsultasjonen var ferdig, hadde hun diktert et brev der det ble søkt om operasjon ved Aker sykehus. Jeg fikk vite at ventetiden var lang, kanskje opptil halvannet år. Det ble også i en bisetning søkt om opphold ved Ebeltoft Kurcenter. Dr. Tonstad kunne imidlertid formidle kontakt med private sykehus i utlandet, Russland og Spania var nevnt, men jeg måtte betale selv. Prisen varierte fra cirka 50-60.000 kroner i Russland til cirka 120.000 kroner i Spania. Jeg valgte å låne penger og legge ut for et opphold i Ebeltoft. Jeg hadde på dette tidspunkt så store plager på grunn av fedmen at jeg simpelthen ikke kunne vente lenger. Dessuten hadde og har jeg liten lyst til å fjerne mesteparten av magesekken og tarmer hvis det kan unngås.  Ebeltoft Kurcenter er en institusjon som arbeider ut fra at fedmeproblemet sitter i hjernen, og at overspising er en form for spiseforstyrrelse. De har vist at man i svært mange tilfeller oppnår varig vekttap ved å underkaste seg disiplin over tid samtidig som man driver fysisk trening. Selv har jeg gått ned 12 kilo etter at jeg kom hjem. Det totale vekttapet nærmer seg 30 kilo.  

 

(…)  

 

Likebehandlingsprinsippet.  

 

Likebehandlingsprinsippet er sterk forvaltningsrettslig sedvane i Norge.  

• Helse øst har så langt brukt 9.200 000 kroner på behandling ved Ebeltoft Kurcenter. Det finner jeg underlig hvis tilbudet er så dårlig vitenskapelig fundamentert som Deres avslag gir inntrykk av.  

• Jeg kjenner godt mange av dem som har fått oppholdet dekket, og deres sykehistorier er ikke særlig forskjellig fra min, bortsett fra at de fleste ikke har brukt to år på å forsøke å få hjelp uten å få det. Her foregår det forskjellsbehandling innenfor det enkelte helseforetak så vel som mellom helseforetakene. Helse vest har nettopp inngått en avtale med Ebeltoft Kurcenter. Helse sør har forskjellig praksis fra både Helse øst, vest, nord- og midt-Norge.  

 

(...)”

 

Det fremgår ellers av klagen at klager nå får hjelp for sin søvnapné ved lokalt sykehus.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet anfører: 

 

I saksfremstilling av 2. februar 2005 anfører Kontoret for sykebehandling i utlandet blant annet følgende:

 

”Kontoret for sykebehandling i utlandet viser til kravet i pasientrettighetsloven § 2-1, femte ledd, om at det må mangle adekvat medisinsk kompetanse i Norge for å ha rett til behandling i utlandet. Det er klart og uomstridt at det er mulig å få såkalte fedme-operasjoner i Norge ved flere sykehus. Dette er også den anbefalte behandlingsmetoden for sykelig overvektige. Det fremgår av søknaden at klager var gitt tilbud om operasjon ved Aker sykehus. Selv om ventetiden for dette inngrepet må karakteriseres som svært lang, gir ikke dette rette til behandling i utlandet, jfr. Prioriteringsforskriften § 3.  

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet viser også til Klagenemndas behandling av lignende sak, 21-04/00013, som også omhandler behandling ved Ebeltoft Kurcenter. Det vises spesielt til dr. Tonstad’s vurdering av helsefarm som behandlingsform og hennes uttalelser om manglende dokumentasjon for behandlingen.  

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet vil på bakgrunn av dette fastholde vår konklusjon om at det finnes adekvat medisinsk behandling i Norge for denne lidelsen, og at Ebeltoft Kurcenter ikke har vitenskapelig dokumentasjon for sin behandlingsform. Vilkårene for behandling i utlandet etter pasientrettighetsloven § 2-1, femte ledd er således ikke oppfylt.  

 

Klager anfører videre en rekke brudd på pasientrettighetsloven. Da disse ikke angår Kontoret for sykebehandling i utlandet og § 2-1, femte ledd, er de ikke ytterligere drøftet. Klager har i brev blitt informert om at klager på brudd på pasientrettighetslovens øvrige bestemmelser må rettes til annen instans. Når det gjelder klagers anførsler om likebehandlingsprinsippet ønsker vi å presisere at de pasienter som har fått dekket behandling ved Ebeltoft har fått dette gjennom en særskilt avtale med Helse Øst som gikk ut på å prøve behandlingen ved Ebeltoft. De har således ikke fått dekket behandlingen gjennom vårt kontor og pasientrettighetsloven § 2-1, femte ledd.”

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2. 
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Nemnda har i en rekke saker lagt til grunn at det finnes medisinsk kompetanse til å behandle overvekt her i landet. Dette blant annet på bakgrunn av uttalelse fra overlege Serena Tonstad ved Ullevål universitetssykehus datert 15. oktober 2004. Hun viser til at for personer med BMI på over 35 finnes det muligheter for behandling blant annet ved avdeling for preventiv kardiologi, Ullevål universitetssykehus, Kongsvinger sykehus, og St. Olavs Hospital. I tillegg etableres det tilbud om kirurgisk behandling ved flere norske sykehus, blant annet Aker Universitetssykehus i Helse Øst.

 

Klagenemnda ser at overvektspasientene har store lidelser og klart er i behov av behandling. Det medisinske miljøet i Norge angir å ha kompetanse på overvekt, men tilbudet synes å kunne bli bedre dersom det ble mer helhetlig organisert og kapasiteten ble økt.

 

Nemnda er etter dette kommet til at det finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge for klager hvor behandling kan utføres forsvarlig etter akseptert metode. Vilkåret for å få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet er derved ikke oppfylt, jf pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd og prioriteringsforskriftens § 3.

 

Det følger av prioriteringsforskriften § 3 at dersom behandlingen kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har klager ikke rett til helsehjelp i utlandet. Av merknadene til § 3 fremgår det at hovedregelen er at man skal benytte det behandlingstilbud som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.

 

Når det gjelder behandlingstilbudet ved Ebeltoft kurcenter, er det dessuten et hinder for rett til behandling i utlandet at senteret mangler vitenskapelig dokumentasjon av sine resultater.

 

Til klagers anførsler om likebehandlingsprinsippet vil nemnda bemerke at det er opp til det enkelte helseforetak å organisere sitt behandlingstilbud. Nemnda ser imidlertid at det kan virke urettferdig at det er avhengig av bosted hvilken helsehjelp man får.

 

Klagers anførsler knyttet opp mot andre bestemmelser i pasientrettighetsloven faller utenfor nemndas kompetanseområde og er derfor ikke behandlet i nærværende klagesak.

 

Nemnda vil likevel bemerke at det ikke fremgår klart av saksdokumentene hvorvidt klager er vurdert etter pasientrettighetsloven til å ha rett til nødvendig helsehjelp. I så fall skal det fastsettes en frist for iverksetting av behandling. Dersom helseforetaket ikke kan sørge for behandling innen fristen har pasienten krav på behandling andre steder, om nødvendig i utlandet.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

VEDTAK:

Helse Øst RHF sitt vedtak av 28. desember 2004 stadfestes.