Vedtak

22-05/00004

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

(Sirkulasjonssystemet) Diagnose: Spasme angina . Det ble søkt om bidrag til dorsalhornstimulering i Sverige . K (f. 1946 ) fikk diagnosen i 1995. Klager hadde angina med spasmekarakter 10-20 ganger daglig. Hun ble henvist til Rikshospitalet for implantasjon av dorsalhornstimulering, da det ikke var noe annet å tilby pasienten av behandling. Klager anførte at sykehuset i Sverige var det eneste sykehus i Norden som utførte implantasjon av dorsalhornstimulator . Rikstrygdeverket la til grunn at det fantes kompetanse til å behandle klager, og at liten kapasitet og lang ventetid ikke er et argument for å få behandling . På bakgrunn av en spesialistuttalelse la nemnda til grunn at dorsalhornstimulering ved spasme angina ikke var tilgjengelig i Norge da klager ble behandlet. Nemnda la til grunn at det ikke fantes medisinsk kompetanse i Norge, og at øvrige vilkår i forskriften var tilfredsstilt. Den 13. april 2005 omgjorde nemnda Rikstrygdeverkets vedtak av 1. november 2004 .

 

 

13. april 2005

 

 

                                                                                                         

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

 

Diagnose:

 

Spasme angina    

 

Pasientens status i dag:

 

Klager har mottatt den behandling det søkes bidrag til.

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling: 

 

Dorsalhornsstimulering ved Østra Sjukehuset i Gøteborg, Sverige.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes kompetanse til å behandle klager i Norge.

 

Rikstrygdeverket avslo søknaden den 1. november 2004 med henvisning til at det ikke foreligger noen uttalelse fra norsk regionssykehus eller lignende, hvor det fremgår at det ikke finnes kompetanse til å utføre behandlingen her i landet. Liten kapasitet og lang ventetid er ikke et argument for å få behandling gjennom bidragsordningen.

 

Klager er en 58 år gammel kvinne, som i 1995 fikk diagnosen spasme angina. I 2001 ble det utført coronarangio med blokking av stenose på LAD med stent. På grunn av rest angina ble hun reangiografert samme år med uforandret funn. I mars 2002 hadde hun et mindre non-Q infarkt. Ny coronarangiografi ble utført våren 2002 med samme funn. Klager har angina med spasmekarakter 10-20 ganger daglig, og ble i oktober 2002 innlagt ved A sykehus på grunn av spasmene. Klager ble deretter henvist til Rikshospitalet for implantasjon av dorsalhornstimulator.

 

I henvisningen fra overlege B, A sykehus av 28. januar 2003 fremgår det blant annet:

 

”Hvis metoden/tilbudet ikke finnes ved Rikshospitalet ønsker jeg å få henvisningen akseptert for videresending til professor Clas Mannheimer på Smertesenteret Medisinklinikken Shalgrenska sjukhuset Østra 41685 Gøteborg-Sverige, som allerede er informert om pasienten.  

 

(…) 

 

Etter som det ikke finnes noe å tilby i revaskularisering på denne pasienten og erfaringene med dorsalhornstimulering er meget gode og man har stor erfaring fra prof. Mannheimers team i Gøteborg ber jeg dere vurdere innleggelse av en dorsalhornstimulator.”

 

I svarbrev fra overlege Jon Thomas Offstad ved hjertemedisinsk avdeling, Rikshospitalet av 12. februar 2003 gjengis følgende:

 

”(…) Intet å tilby ved revaskularisering. Overlege B, A sykehus henviser pasienten til dorsalhornsstimulering. Rikshospitalet har per dags dato intet tilbud å tilby vedrørende dorsalhornsstimulering. Pasienten har allerede time 24.02.03 Østra sjukhuset, Gøteborg, professor Mannheimers team til dorsalhornsstimulering.”

 

Klageren anfører:

 

Klageren har i klage av 9. desember 2004 anført følgende:

 

”Jeg klager på vedtaket som nekter å yte bidrag til dekning av utgifter til sykehusbeh. i utlandet – operering av dorsalhornstimulator i Sverige. Da jeg sist var innlagt i A sykehus p.g.a. hjertekramper tilløp til infarkt, nov. 2002, søkte overlege dr. B om å få utført denne operasjonen i Göteborg universitets sykehus, fordi det var det eneste sykehus i Norden (i hvertfall på denne tiden) som utførte slik behandling. Som uføretrygdet uttrykte jeg bekymring for hvordan skal dette dekkes, men fikk muntlig bekreftelse at det er staten som betaler i slike tilfeller. At ev. dr. B skulle ikke ha kompetanse til å uttale seg om behovet for slik beh. kan ikke jeg straffes for. Jeg er allikevel takknemmelig for at min helse har forbedret betraktelig etter dette inngrep og kan nå gå på attføring(50%) for å utdanne meg til maleterapeut.

 

Jeg kontaktet legen min straks jeg fikk deres brev og han har sendt henvisning til A sykehus/dr. B om saken. Jeg har ennå ikke fått innkallelse dit og fristen for klagen løper ut, så jeg sender denne nå foreløpig uten vedlegg.”

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet anfører:

 

I oversendelsesbrev av 20. desember 2004 anføres det følgende:

 

 ”(…) Hovedvilkåret for bidragsytelse er manglende medisinsk kompetanse i Norge. Det foreligger i dette tilfelle ingen uttalelse fra norsk regionssykehus, sykehus med regionsfunksjon innen angjeldende område eller sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander, hvor sykehuset dokumenterer at det i dag ikke finnes kompetanse til å utføre behandlingen her i landet og at behandlingen må utføres på sykehus i utlandet.

 

Vilkåret for bidragsytelse etter folketrygdloven § 5-22 andre ledd er nedfelt i forskrift av 14. januar 1999 fra Sosial- og helsedepartementet, se særlig § 2 med merknader. Hovedvilkåret for bidragsytelse er manglende medisinsk kompetanse i Norge. Liten kapasitet og lang ventetid er ikke et argument for å få behandling gjennom bidragsordningen.  

 

Rikstrygdeverket har vurdert klagerens øvrige anførsler og funnet at de ikke kan tillegges avgjørende vekt.”

 

Etterfølgende forhold:

 

Klager har i brev av 1. februar 2005, med vedlegg, kommet med ytterligere dokumentasjon i saken. Det foreligger et brev fra avdelingsoverlege C, medisinsk avdeling, A sykehus av 17. januar 2005, hvor det fremgår at han mener at vilkårene for bidrag til behandling i utlandet er oppfylt. Det vises her til brevet i sin helhet. Han viser også til brev fra overlege Jon Thomas Offstad, hjertemedisinsk avdeling, Rikshospitalet, datert 19. desember 2004 hvor det fremgår:

 

”(…) Overlege B ved A Sykehus har henvist pasienten til dorsalstimulering ved Rikshospitalet februar 2003. Undertegnede bekreftet til A Sykehus at Rikshospitalet pr. dags dato, dvs. 12.02.03 ikke hadde tilbud vedrørende dorsalstimulering. Pasienten har senere vært sendt til dorsalhornstimulering i Gøteborg. Det har senere vært spørsmål om refusjon av behandling i utlandet og det ønskes ny bekreftelse på hvorvidt Rikshospitalet kan tilby denne behandlingen.

 

Rikshospitalet har ikke kunnet tilby dorsalhornstimulering frem til 01.12.2004. Fra 01.12.2004 planlegges oppstarting av dorsalhornstimulering ved Rikshospitalet.Koordinator for denne behandlingen ved Rikshospitalet fra 01.12.2004 er seksjonsoverlege Lars Aaberge, hjertemedisinsk avdeling, Rikshospitalet.”

 

Nemndas vurdering:

 

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes.

 

I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

• Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a. 
• Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b. 
• Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

 

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

 

For å få bidrag til behandling i utlandet er det et grunnvilkår at det ikke finnes kompetanse til å behandle klager i Norge, jf. forskriftens § 2 første ledd. Det fremgår av overlege Offstad ved Rikshospitalet sin uttalelse av 19. desember 2004 at Rikshospitalet ikke kunne tilby dorsalhornstimulering for spasmeangina før 1. desember 2004. Klager fikk behandling i februar 2003, på et tidspunkt hvor et slikt behandlingstilbud ikke var tilgjengelig i Norge. Nemnda har derfor kommet til at det ikke fantes medisinsk kompetanse i Norge til å behandle klagers lidelse på det aktuelle tidspunkt.

 

Nemnda finner de øvrige vilkår tilfredsstilt.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

VEDTAK:

Klager innvilges bidrag til behandling i utlandet.