Vedtak

68-04/00075

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

                                                                                                         

(Kategori muskel-skjelettsystemet og bindevev) Diagnose: Bekkensmerter . Det ble søkt om å få dekket utgifter til behandling av bekkensmerter i Tyskland . K (f. 1967 ) utviklet invalidiserende bekkensmerter i sitt første svangerskap. K anførte blant annet at norske leger hadde meldt pass, at behandlingsinstitusjonen var et sykehus, at riktig diagnose var stilt av en ortoped og sjefslege, og at hun hadde fått behandling på sykehus av sykehusets sjefsfysioterapeut etter legens spesifikasjon. Rikstrygdeverket anførte blant annet at det etter deres oppfatning ikke forelå dokumentasjon på manglende medisinsk kompetanse i Norge. Nemnda la til grunn at det i dette spesielle tilfellet manglet medisinsk kompetanse til å gi klager den behandling hun trengte. Alle tilgjengelige behandlingsmuligheter i Norge var forsøkt. To regionsykehus var forespurt uten å ha mer å tilby. De øvrige vilkår ble også ansett å være oppfylt. Den 13. april 2005 innvilget nemnda bidrag til behandling i utlandet.

 

 

 

13. april 2005

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd §§ 5-22, 20-9 og 21-17, jf. forskrift av 14. januar 1999 om bidrag til behandling i utlandet og om klagenemnd for bidrag til behandling i utlandet.

 

 

Diagnose:

 

Bekkensmerter.

 

Pasientens status i dag:

 

Klager har mottatt den behandling det søkes bidrag til.

 

Det søkes om bidrag til følgende behandling:

 

Utredning og behandling ved Rheumaklinik Bad Bramstedt i Tyskland.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes kompetanse i Norge til å behandle klager.

 

Rikstrygdeverket avslo søknaden med henvisning til at det ikke forelå noen uttalelse fra norsk regionssykehus samt at behandlingsstedet ikke var et sykehus, men en klinikk.

 

Klager er 37 år gammel. Våren 2002, under sitt første svangerskap, utviklet hun invalidiserende bekkensmerter. Det opplyses at hun fem uker før termin ble innlagt på Sentralsykehuset i Rogaland fordi det var umulig for henne å klare seg hjemme lenger, selv med rullestol og andre hjelpemidler. Etter fødselen opplevde hun en midlertidig forbedring, men etter fire uker fikk hun igjen akutte smerter og ble umiddelbart sengeliggende. Hun ble innlagt og utredet ved Sentralsykehuset i Rogaland, og det ble forsøkt intensiv behandling ved fysioterapiavdelingen ved Sandnes sykehus, uten vedvarende bedring. Klager oppsøkte, og fikk alternativ behandling innenfor områdene fysioterapi/manuell terapi og kiropraktikk. Behandlingen hadde ingen vedvarende effekt på hennes smerter. Hun opplyser at hun ved Sentralsykehuset i Rogaland ble anbefalt å søke hjelp i Tyskland for å få stilt rett diagnose og motta eventuell behandling. Hun reiste til Tyskland i begynnelsen av april 2003. Hun hadde da vært sengeliggende i et år på grunn av smerter. Klager har opplyst at hun ved Rheumaklinik Bad Bramstedt i Tyskland umiddelbart fikk en korrekt diagnose, og en behandling som gjorde henne frisk. Hun ble utskrevet etter 11 dager og kunne da gå uten hjelpemidler.

 

Vedlagt søknaden finnes brev av 14. mars 2003 til Rikstrygdeverket fra seksjonsoverlege Axel Algaard ved ortopedisk avdeling på Haukeland Sykehus. Her heter det:

 

”Søknaden er utstedt av seksjonsoverlege Endre Refsdal ved Ortopedisk avd.- Sentralsykehuset i Rogaland. Behandlingsoppholdet i Tyskland er også anbefalt av reumatolog dr. Klaus Wildhagen også ved Sentralsykehuset i Rogaland.

 

Det dreier seg om en tidligere frisk kvinne, (…), som etter graviditet fra våren 2002 har utviklet et typisk bekkenløsningssyndrom. Hun er åpenbart helt invalidisert av tilstanden og har fått den behandling som har vært foreslått og tilgjengelig i Stavanger.  

 

Det fremgår av søknad at også Ullevål har vært forespurt uten at man der har hatt noe behandlingstilbud. Søknaden ble så oversendt undertegnede for vurdering og evt. videresending.  

 

Meg bekjent er det ingen spesialavdeling som har noe tilbud til pasienter med denne type problemer.  

 

Ved Kysthospitalet i Hagevik har en tidligere operert en del pasienter med denne tilstanden. Resultatene var imidlertid til dels skuffende, og det var svært lite samsvar mellom behandlingsresultat og de rtg.ologiske funn etter inngrepene. Dette behandlingstilbud er derfor opphørt og jeg kjenner heller ikke til at det foreligger noe tilbud for konservativ behandling ut over det pasienten allerede har fått.  

 

Som vanlig synes også denne pasienten å ha fått en del tilleggssymptomer pga. sin langvarige smertetilstand med reaktiv depresjon, engstelse og bekymring, og betydelig i fare for kronifisering og evt. varig arbeidsuførhet.  

 

Det er anbefalt et opphold på 3 uker ved Rheumaklinik Bad Bramstedt i Tyskland, som synes å være spesialist på akkurat denne typen pasienter. Jeg forstår på pasienten at søknaden kun gjelder konservativ behandling i 3 uker. Noen kostnadsoversikt er ikke vedlagt, men vi går ut fra at RTV kan innhente dette.  

 

Pga. manglende behandlingstilbud for denne pasient tillater jeg meg derfor anbefale at søknaden innvilges.”

 

I kommentar til søknaden skriver klager i brev av 18. august 2003:

 

”Etter resultatløs utredning på Sentralsykehuset i Rogaland, SiR, i februar i år ble det fra SiR sendt en søknad til Rikstrygdeverket om å få dekket kostnader til diagnose og evt. behandling i Tyskland. I begynnelsen av april reiste jeg, på anbefaling av ansvarlig lege ved SiR, til Rheumaklinik Bad-Bramstedt (heretter RBB) utenfor Hamburg. Jeg hadde da vært sengeliggende p.g.a. smerter i ett år. Ved RBB fikk jeg umiddelbart en korrekt diagnose og en behandling som gjorde meg frisk. Jeg ble utskrevet etter 11 dager og kunne da gå uten hjelpemidler. 

 

(…) Jeg ønsker å trekke fram at Dr. J. Von Bodman i sin rapport skriver at manglende behandling og feilbehandling i Norge har ført til en kronifisering og unødvendig forlengelse av sykdomstilstanden.  

 

Jeg håper dette gir et bedre beslutningsgrunnlag for Rikstrygdeverket. For å belyse saken ytterligere har jeg også lagt ved en kort oppsummering av sykdoms- og behandlingsforløp.”

 

Klageren anfører:

 

I klage datert 18. november 2003 vises til Rikstrygdeverkets avslag som var begrunnet med at det ikke forslå dokumentasjon fra regionsykehus samt at behandlende institusjon ikke var et sykehus. Hun skriver videre blant annet:

 

”I telefonsamtaler med prosjektleder Margareth Aarsland i Rikstrygdeverket ble denne begrunnelse presisert og korrigert:

• I følge Aarsland har Seksjonsoverlege Axel Algaard ved Haukeland sykehus gitt tilstrekkelig dokumentasjon. Hun bekrefter på telefonen at punkt 1 ovenfor derfor faller bort som årsak til avslaget.
• Når det gjelder punkt 2, framhever Aarsland at det ikke bare gjelder om institusjonen er et sykehus, men også om behandlingen kan anses som sykehusbehandling.  

 

Noe forundret over endringene som kommer fram gjennom telefonsamtalene stiller jeg spørsmålstegn ved om saken har vært noe hastig behandlet. Jeg forventer at klagen blir behandlet seriøst og grundig. Skulle det foreligge ytterlige begrunnelser for avslaget utover det som hittil har kommet fram, ber jeg om å få opplyst disse omgående.  

 

Nedenfor vil jeg vise til at Rheumaklinik Bad Bramstedt er et sykehus og at behandlingen må anses sykehusbehandling. Skulle det mot FORMODNING VISE SEG AT INFORMASJONEN NEDENFOR IKKE ER TILSTREKKELIG, BER JEG Rikstrygdeverket om å legge fram de konkrete kriterier som gjelder for å klassifisere sykehus, og hvilke konkrete kriterier gjelder for å kunne karakterisere en behandling som sykehusbehandling, noe jeg så langt ikke har greid å få klarhet i etter samtalene med Aarsland og hennes kollega Cathrine Johannessen.  

 

Er Rheumaklinik Bad Bramstedt et sykehus?  

 

Rheumaklinik Bad Bramstedt har en web-side, www.rheuma-zentrum.de, med informasjon på mange språk, bl.a. norsk. Jeg mener at informasjonen som gis der er tilstrekkelig for å konstatere at Rheumaklinik Bad Bramstedt er et sykehus. Spesielt vil jeg henvise til teksten nedenfor som er klippet direkte fra denne web-siden.

 

…... klinikken integrerer forskjellige faglige disipliner og terapiformer for sykdommer i bevegelsesapparatet under samme tak.
…... et sentrum for behandlingen av ledd-, hvirvelsøyle, muskulatur-, nerve- og blodkarsykdommer og er et av de største sentrene i Europa på dette området.

 

 STRUKTUR OG KVALITETSKRAV

 

I sin helhet består senteret av et spesialsykehus og en rehabiliterings- og attføringsklinikk som hver enkelt råder over flere spesialavdelinger og tverrfaglige disipliner. Til sammen omfatter klinikken 250 sykehus- og 400 attføringssenger. Viktig ved Rheumaklinikken er den nære tilknytningen til universitetene Hamburg und Lübeck. Den ortopediske og medisinske sykeavdelingen er begge anerkjent som akademiske utdannelsesavdelinger.  

 

For meg, som er legmann på dette området, kvalifiserer Rheumaklinik Bad Bramstedt som sykehus. 

 

Ingen av saksbehandlerne i Rikstrygdeverket som har hatt med min sak å gjøre har kunne gjøre rede for hva som definerer en institusjon som sykehus. Igjen, skulle informasjonen ovenfor ikke være tilstrekkelig, ber jeg om å få opplysning om hvilke kriterier Rikstrygdeverket legger til grunn for karakterisering av sykehus.  

 

Var behandlingen ”sykehusbehandling”?  

 

Ifølge telefonsamtalen med Aarsland var det ikke det, fordi dette ikke er behandling som ytes på norske sykehus. Dette synes jeg er en underlig fremstilling. At kompetansen og behandlingstilbudet i Norge er mangelfult er jo nettopp det som gjorde det nødvendig for meg å reise til Tyskland.  

 

I norsk helsevesen og på norsk sykehus har jeg vært feildiagnostisert, underbehandlet og feilbehandlet, og dermed blitt påført unødvendige lidelser i mange måneder. For å få stilt riktig diagnose av en lege, og dernest å kunne behandles riktig, var jeg nødt til å henvende meg til et kompetent sykehus utenfor Norge, noe som overlege Endre Refsdal ved ortopedisk avdeling ved Sykehuset i Rogaland (SiR) anbefalte.  

 

Et stort problem i min sykehistorie var at det aldri ble stilt en riktig diagnose i Norge, selv etter intensiv utredning på ortopedisk avdeling ved SiR. På eget initiativ tok jeg også kontakt med Norges fremste spesialister på bekkenproblemer, bl.a. lege Nils Gunnar Juul ved fysikalsk-medisinsk avdeling på Ullevål Universitetssykehus og fysioterapeut Gunnar Samuelsen ved Ullevål og Tåsen Fysioterapi. Ingen av nevnte antydet at bekkenlåsning kunne være problemet. Uten en klar diagnose ble jeg plassert i gruppen pasienter med ”bekkensmerter/bekkenløsning” med beskjed om at det finnes ingen behandling utover fysioterapi.  

 

Fysioterapi regnes i norsk helsevesen som eneste riktige behandling ved bekkensmerter. Denne behandlingen forverret tilstanden min og behandlingen ble avsluttet. Behandler var fysioterapeut og manuell terapeut Lars Lennart Nilsen, som regnes som en av landets autoriteter på bekkensmerter. Langvarig behandling hos kiropraktor ga heller ingen forbedring i tilstanden.  

 

Ingen leger eller terapeuter jeg har vært i kontakt med i Norge har vært inne på at en låsning i bekkenet (som senere viste seg å være tilfelle) kunne være årsak til smertene, og at dette kan behandles. Av samtlige fikk jeg beskjed om at det var ingenting mer som kunne gjøres for å hjelpe meg å bli frisk. Jeg hadde med andre ord behov for en utredning der leger og spesialister på området i Norge hadde gitt opp.  

 

Ved Rheumaklinik Bad Bramsted fikk jeg stilt riktig diagnose av ortoped og sjefslege Dr. J. von Bodman ved første undersøkelse. Diagnosen var fastlåst iliosacralledd, og ikke ”bekkenløsning”. 

 

Med utgangspunkt i riktig diagnose var det også mulig å gi riktig behandling, som var spesiell manuell manipulering av leddet for å gjenopprette normal bevegelighet. Etter noen dager med rett diagnosen og rett behandling var jeg på bena for første gang på ett år!  

 

Jeg vil understreke at denne manuelle behandlingen, utført av sykehusets sjefsfysioterapeut Jan van Bekkum, var den vesentlige delen av behandlingen. Som supplement fikk jeg varmebehandling (saltbad, mudder/gytje bad). Aarsland trakk på telefonen fram varme mudderpakninger etc. som eksempel på behandling som ikke anses som sykehusbehandling i Norge. Men denne behandlingen var kun et støttende tiltak som ble gitt for å få løst opp muskulatur som var forknytt p.g.a. langvarige smerter og kan umulig brukes som begrunnelse for avslaget.  

 

Av ortoped Dr. J. von Bodman fikk jeg for øvrig vite at fysioterapi ikke er riktig behandling når bekkenleddet har en låsning, men vil bare forverre tilstanden. Det var også det jeg selv hadde erfart, men til tross for dette den behandlingen som ble anbefalt av leger ved norske sykehus.

 

Konklusjon 

 

Jeg har fått stilt riktig diagnose ved et sykehus av en ortoped og sjefslege, og fått behandling på sykehus av sykehusets sjefsfysioterapeut etter legens spesifikasjon. Dette fikk meg på bena etter at jeg hadde vært invalidisert i ett år og etter at norske leger hadde meldt pass. 

 

Jeg mener at dette tilbakeviser begrunnelsen for avslag på min søknad, og jeg gjentar kravet om å få dekket kostnadene i.f.m. utredning og behandling ved Rheumaklinink Bad Bramstedt.” 

 

Rikstrygdeverket anfører: 

 

Det siteres fra Rikstrygdeverkets oversendelsesbrev datert 6. september 2004:

 

”Bekkenproblematikk i forbindelse med svangerskap har i en del tilfeller vist seg å gi langvarige plager som har vært vanskelig å behandle. Men selv om diverse behandlinger her til lands ikke har ført frem, kan man neppe hevde at det foreligger manglende kompetanse på slike tilfeller her i landet. Erfarne kirurger/ortopeder og rheumatolog har vurdert tilfellet. Klager viser selv til at hun har konsultert ”Norges fremste spesialister på bekkenproblemer”. Etter Rikstrygdeverkets oppfatning foreligger i dette tilfelle ikke dokumentasjon på manglende medisinsk kompetanse i Norge.

 

Rikstrygdeverket har vurdert klagerens øvrige anførsler og funnet at de ikke kan tillegges avgjørende vekt.”

 

Etterfølgende forhold: Nemnda har i brev av 21. januar 2005 anmodet om ytterligere uttalelse fra overlege Axel Algaard, ved ortopedisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus. Nemnda har i brev av 3. mars 2005 mottatt følgende vurdering:

 

” (…)

 

Behandling i utlandet:

 

Pasienten ble altså innlagt i Rheumaklinik Bad Bramstedt i tidsrommet 06.04.-17.04.03, altså kun i 11 dager. Pasienten gjennomgikk en etter min mening, meget grundig utredning og diagnosen var klar, nemlig iliosakralledds-syndrom og kronifisert smertesyndrom med tydelig bevegelsesinnskrenkning. Behandlingen var intens, med varmebehandling i gytjebad, gymnastikk i vann og fysisk mobilisering særlig av høyre iliosacralledd og avspenning av den låste muskulaturen i det lille bekken. Videre mobilisering av den stramme muskulaturen i lenderyggsøylen.

 

Det fremgår at det fremfor alt ble gjennomført en såkalt osteopatisk behandling. Jeg er litt uskikker på hva som ligger akkurat i dette begrepet.

 

Forløp:

 

Pasienten ble under dette ganske korte behandlingsopphold vesentlig bedre. Hun forlot klinikken i langt bedre tilstand selv om der fortsatt var noe redusert bevegelighet i høyre iliosacralledd. Det ble anbefalt videre osteopatisk behandling, medisinsk treningsterapi og egne øvelser.

 

Det foreligger ingen rapport om pasientens tilstand etter det gjennomførte behandlingsopplegg i Tyskland. Imidlertid fremkommer indirekte i brev fra Dispensasjons og Klagenemnda, at pasienten ble kvitt sine plager. Jeg antar derfor at hun nå er tilbake i yrkeslivet (…), eller i hverfall ikke lenger sykemeldt.

 

Vurdering:

 

Diagnosen bekkenløsningssyndrom oppsto hos pasienten i svangerskapet uten at det forelå noen tilgrunnliggende svakhet eller sykdom. Forløpet var alvorlig og etter hvert invalidiserende. Det førte til en forløsning med keisersnitt som det ellers neppe hadde vært behov for i følge de foreliggende opplysninger.

 

Etter en forbigående bedring utviklet pasienten tiltagende plager og en kronifisering av smertetilstanden med intense muskulære plager, sterkt nedsatt muskulær funksjon, et betydelig nedsatt stemningsleie og etter hvert en diagnostisert depressiv reaksjon.

 

Behandlingsopplegget i Stavanger var dels av konvensjonell natur med fysioterapi og trening, også under et opphold i Ortopedisk avd. ved Sentralsykehuset. Videre forsøk på såkalt alternativ behandling uten varig effekt. Seksjonsoverlege Endre Refsdal v/Ortopedisk avdeling henviste pasienten til i alt 4 andre ortopediske institusjoner i Norge uten å få forslag til noe annet behandlingstilbud hos noen av dem.

 

Behandlingen i Tyskland var intensiv, målrettet og svært vellykket, ut fra det kliniske forløp. Undertegnede er ikke reumatolog eller spesielt kvalifisert til å uttale meg om behandlingen, men for meg virker behandlingsopplegget meget seriøst. De vurderinger og beskrivelser som er gjort synes grundige og fullt forenelig med moderne medisinsk tenkemåte. Jeg ville ikke hatt noen betenkeligheter med å henvise pasienter med tilsvarende symptomer til samme klinikk.

 

Konklusjon:

 

A: Prinsipielt vil nok pasienter med bekkenløsningssyndrom kunne behandles forsvarlig i Norge. For den aktuelle pasients tilstand, var tilgjengelig behandling prøvd i den grad man kunne bringe dette på det rene ved henvisning til i alt 4 behandlingsinstitusjoner ved to av Norges største universitetsklinikker.

 

B: Der var intet eksperimentelt eller utprøvende ved den behandlingen pasienten fikk utført ved klinikken i Bad Bramstedt. Behandlingen syntes å foregå etter anerkjente vurderinger og prinsipper. Jeg kan imidlertid ikke uttale meg om hva som ligger i begrepet osteopatisk terapi, men aksepterer fullt at behandlingsopplegget samlet brøt en ellers vanskelig håndterbar vond sirkel som i verste fall kunne ført til varig yrkesmessig og medisinsk invaliditet.

 

Ut fra dette vil jeg konkludere med at pasienten bør få refundert sine utgifter etter gjeldende regler. Behandlingen i utlandet har sannsynligvis spart samfunnet for et langt større beløp i syke- og trygdeutbetalinger.” 

 

Nemndas vurdering:

 

Utgangspunktet er at bidrag til behandling i utlandet ikke faller inn under folketrygdlovens regler om pliktmessig refusjon. Det spørsmål som klagenemnda skal ta stilling til er om utgiftene bør dekkes - helt eller delvis - ved å yte bidrag. Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

Det er i forskriften en rekke vilkår som må være oppfylt for at bidrag kan gis. Vilkårene er kumulative, dvs. at alle vilkår må være oppfylt for at bidrag kan ytes. I forskriftens § 2 er det oppstilt følgende grunnvilkår:

• Det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig sykdom eller tilstand, jf. § 2 annet ledd, bokstav a. 
• Behandling kan ikke gis i Norge på grunn av manglende medisinsk kompetanse til å utføre forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. § 2 første ledd og annet ledd, bokstav b. 
• Det må foreligge uttalelse fra norsk regionsykehus eller sykehus med regionfunksjon innen gjeldende område, jf. § 2 tredje ledd.

 

I tillegg heter det i § 4 at det som hovedregel ikke gis bidrag til eksperimentell eller utprøvende behandling.

 

Grunnvilkåret som må være oppfylt for å få bidrag til behandling i utlandet er at det ikke finnes kompetanse til å behandle klager i Norge, jf. forskriftens § 2 første ledd.

 

Det fremgår av ovennevnte uttalelse fra overlege Axel Algaard, ved ortopediske avdeling, Haukeland Universitetssykehus at det i utgangspunktet finnes kompetanse til å behandle pasienter med bekkenløsningssyndrom i Norge. Det angis imidlertid at denne behandlingen var utprøvd på klager, uten positive resultater.

 

Overlege Endre Refsdal ved ortopedisk avdeling, Sentralsykehuset i Rogaland har i brev av 7. februar 2002 angitt hva slags oppfølging det anses at klager har behov for. Det siteres:

 

”Denne pasienten har jo behov for en tverrfaglig utredning av flere medisinske spesialister i allfall fysikalsk medisiner/reumatolog og anestesilege med spesiell interesse for smertebehandling. Psykolog/psykiater må også være med i behandlingsteamet. Så vidt meg bekjent har vi ikke noe tilbud for tverrfaglig utredning på det nivå her i landet. Jeg har vært i kontakt med Haukeland sykehus og Ullevål som ikke har noe å tilby denne pasienten.”

 

Reumatolog Klaus Wildhagen skriver i journalnotat av 21. februar 2003 blant annet at:

 

”(…)

 

Jeg ser ingen annen mulighet å fortsette med symptomatiske medikamentelle tiltak og kombinerer det med fysikalsk behandling. Det understrekes at man trenger da aktiv øvelsesbehandling, elektroterapi, bassengterapi, i tillegg av massasjebehandling er her indisert. Etter mitt skjønn er det ønskelig at pas innlegges i en spesialisert institusjon som fokuserer på slike akutte smertetilstander med fare for kronifisering. I Tyskland har man bla.. et spesielt tilbud ved Rheumaklinikk i Bad-Bramsted hvor man kan behandle pas omfattende. Etter min kunnskap eksisterer slike tilbud ikke i Norge.”

 

På bakgrunn av dette legger nemnda til grunn at det i dette spesielle tilfellet mangler medisinsk kompetanse til å gi klager den behandling hun trenger. Alle tilgjengelige behandlingsmuligheter i Norge var forsøkt. To regionsykehus var forespurt uten å ha mer å tilby. Grunnvilkåret i forskriftens § 2 første ledd og annet ledd bokstav b) er således oppfylt.

 

Det fremgår av dokumentene i saken at tilstanden har vært invalidiserende. Tilstanden har videre vart i flere år. Vilkåret om at det må foreligge livstruende eller sterkt belastende langvarig tilstand i forskriftens § 2 annet ledd bokstav a) er dermed oppfylt.

 

Av forskriftens § 2 tredje ledd fremgår det at det skal foreligge uttalelse fra regionssykehus eller sykehus med regionsfunksjon innen angjeldende område. Det fremgår av merknadene til forskriften at det skal legges betydelig vekt på om sykehuset anbefaler behandling i utlandet. I denne saken foreligger det uttalelse, som nevnt ovenfor, fra Haukeland Universitetssykehus og Sentralsykehuset i Rogaland, som går inn for at klager skal få behandling i utlandet. Vilkåret i forskriftens § 2 tredje ledd er dermed også oppfylt.

 

Det fremgår av uttalelsen fra Haukeland Universitetssykehus at behandlingen som klageren har fått er ikke ansett som eksperimentell eller utprøvende, jf. forskriften § 4.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Klager gis bidrag til behandling i utlandet

                        

 

 

 303