Vedtak

06/101/es

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

1. desember 2006

 Unntatt fra offentlighet,

jf. offvl. § 5a,

jf. fvl. § 13

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose:

 

Ufrivillig barnløshet.

 

Pasientens status i dag:

 

Klagerne har mottatt behandling i utlandet.

 

Ønsket behandling:

 

Prøverørsbehandling, samt kirurgisk uttak av sædceller. Behandlingen ble utført i perioden (…) 2005 ved (…), Danmark.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om klagerne har rett til nødvendig helsehjelp, slik at paret eventuelt har krav på å få dekket utgiftene til behandling i utlandet.

 

Kontor for utenlandsbehandling avslo søknaden med henvisning til at infertilitetsbehandling vanligvis ikke er å anse som nødvendig helsehjelp.

 

Paret har forsøkt å få barn siden 1994. I forbindelse med utredning for ufrivillig barnløshet ble det oppdaget at A har en tett eggleder. Hun har i tillegg diabetes type 1. Ved utredningen ble det ikke funnet sædceller i Bs sæd, og en biopsi fra den ene testikkelen viste ikke tegn til produksjon av sædceller. Det ble ikke tatt ny biopsi fra den andre siden, da man anså at det var liten sannsynlighet for å finne sædceller i den andre testikkelen.

 

Paret ønsket derfor å få utført ICSI-behandling (mikroinjeksjon) med anonym sæddonor. På grunn av problemer med regulering av As blodsukker kom paret ikke i gang med behandlingen før bioteknologiloven ble endret, og det ikke lenger var tillatt med anonyme sædgivere. Fra 1. januar 2005 utføres sæddonasjon i Norge kun ved Rikshospitalet og Haugesund sykehus.

 

Paret tok kontakt med (…) sykehus i Danmark som kunne tilby anonym sæddonasjon. Før ICSI-behandling med sæd fra anonym sæddonor ble det tatt en biopsi av den andre testikkelen. Ved denne biopsien ble det funnet friske sædceller som kunne brukes ved ICSI-behandling.

 

Klagerne anfører:

 

C har ved brev av 13. februar 2006 påklaget Kontor for utenlandsbehandling sitt vedtak av 27. januar 2006. Det anføres i klagen at det er lagt til grunn feil lovforståelse når avslaget begrunnes med at infertilitetsbehandling faller utenfor det som betegnes som ”nødvendig helsehjelp”. Ved brev av 25. juli 2006 kommer C med en begrunnelse til klagen. Det anføres at klagerne vil få en ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes.

 

Dersom vurderingen av saken skal knyttes opp til premissene i nemndas vedtak i sak 67-05/00067, bes det om at denne saken vurderes opp i mot den retten til infertilitetsbehandling som i dag fremgår av blant annet bidragsbestemmelsen i folketrygdloven. Det anføres at da sak 67-05/00067 ble behandlet i nemnda, forelå det et politisk forslag om full egenbetaling for kunstig befruktning. Det vises til at dette senere er blitt endret og det tydeliggjør etter Cs oppfatning at innholdet i begrepet ”nødvendig helsehjelp” må være dynamisk og ha en viss utvikling over tid.

 

Kontor for utenlandsbehandling anfører:

 

Kontor for utenlandsbehandling opprettholder sitt avslag i klagesaksfremstillingen av 27. september 2006. Kontor for utenlandsbehandling har i forbindelse med klagesaksbehandlingen innhentet en spesialistuttalelse fra seksjonsoverlege Vidar von Düring ved fertilitetsseksjonen, St. Olavs Hospital HF. Det fremgår av uttalelsen at fertilitetsbehandling ikke omfattes av retten til nødvendig helsehjelp. Von Düring opplyser også at når det var funnet sædceller i testikkelen, var det flere klinikker i Norge som kunne tilby IVF behandling med microinjeksjon av sædceller fra testikkelen. Videre opplyser von Düring at (…) hospital har erfaring fra midten av 90-tallet med å benytte sædceller uthentet fra testikler, mens fertilitetsseksjonen ved St. Olavs Hospital HF fikk godkjenning fra høsten 2004. Kunnskapssenteret skal evaluere sikkerheten med denne behandlingsmetoden, og behandlingstilbudet anses inntil videre som utprøvende i Norge.

 

Avslutningsvis bemerker Kontor for utenlandsbehandling at behandlingen ble gjennomført uten at det var søkt i forkant, og at utenlandsbehandling skal forhåndsgodkjennes av Kontor for utenlandsbehandling.

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Rett til nødvendig helsehjelp

 

Det er et grunnleggende vilkår for å få rett til behandling i utlandet at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp, jf pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Nemnda må derfor først ta stilling til om klagerne har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

 

Av pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd fremgår det at en pasient kun har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt. I prioriteringsforskriften § 2 er det utdypet hva som menes med rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Av bestemmelsen fremgår det at pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten når pasienten har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes, og pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen og de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

 

Nemnda vil peke på at infertilitetsbehandling vanligvis ikke omfattes av retten til nødvendig helsehjelp. Det følger av merknadene til prioriteringsforskriften § 2 at selv om pasienten ikke har rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd, har det regionale helseforetaket plikt til å sørge for et tilbud av spesialisthelsetjenester til beboere i helseregionen, jf. spesialisthelsetjenesteloven § 2-1 a. Pasienter som faller utenfor bestemmelsens kriterier skal med andre ord også tilbys helsetjenester.

 

De skal imidlertid prioriteres etter pasienter med rett til nødvendig helsehjelp. Det fremgår av blant annet Lønning II-utvalget (NOU 1997-18) at IVF-behandling vil ha lav prioritet i forhold til andre typer behandling. I forbindelse med forslaget om å innføre full egenbetaling for kunstig befruktning, fremgår det av St.prp. nr. 1 (2001-2002) at infertilitet ikke er en sykdom i folketrygdlovens forstand og derfor i utgangspunktet faller utenfor folketrygdens stønadsansvar. Det vises også der til Lønning II-utvalgets konklusjon om at behandling av infertilitet bør være blant de lavest prioriterte helsetjenestene. IVF-behandling er derved en behandlingsform som tilbys som en del av de regionale helseforetakenes ”sørge for” ansvar, men som ikke er en prioritert behandlingsform og som derved ikke gir rett til nødvendig helsehjelp.

 

Nemnda vil i den forbindelse vise til uttalelse av 19. september 2006 fra seksjonsoverlege Vidar von Düring ved fertilitetsseksjonen, St. Olavs Hospital HF hvor det fremgår: ”Diskusjon hvorvidt fertilitetsbehandling generelt er nødvendig helsehjelp i hht pasientrettighetsloven eller prioriteringsforskriften er tidligere tatt opp i flere sammenhenger. Innen fagmiljøet som arbeider med assistert befruktning oppfattes ikke infertilitet alene å komme inn under nødvendig helsehjelp. Det må i tillegg være særskilte forhold som tilsier at slik behandling skal betraktes som nødvendig helsehjelp. Fagmiljøet har innrettet seg etter føringer i lovverket, Lønningutvalgets innstillinger og avgjørelse i lignende saker om behandling i utlandet.”

 

Nemnda er etter dette kommet til at klagerne ikke har rett til nødvendig helsehjelp, og det er derved ikke nødvendig for nemnda å ta stilling til spørsmålet om medisinsk kompetanse. Nemnda vil likevel bemerke at det fremgår av seksjonsoverlege von Dürings uttalelse av 19. september 2006 at det var flere klinikker i Norge som høsten 2005 kunne utføre in vitro fertilisering med mikroinjeksjon av sædceller fra testikkelen.

 

Nemnda vil videre bemerke at dette vedtaket er i samsvar med nemndas avgjørelse i sakene 67-05/00067, 71-05/00074 og 05/98/kb.

 

Når det gjelder klagernes anførsel om at saken må vurderes opp mot den retten til infertilitetsbehandling som fremgår av blant annet bidragsbestemmelsen i folketrygdloven, er det noe uklart hva klagerne her anfører. Nemnda vil imidlertid bemerke at nemnda kun vurderer rett til behandling i utlandet etter pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften. Eventuelle bidrag etter folketrygdloven ligger utenfor nemndas kompetanseområde. Nemnda avgjorde tidligere saker etter forskrift om bidrag til behandling i utlandet, fastsatt med hjemmel i folketrygdloven § 5-22. Gjeldende forskrift er en videreføring av dette regelverket.

 

Avslutningsvis vil nemnda kort bemerke at Kontor for utenlandsbehandling har anført at søknader om utenlandsbehandling skal forhåndsgodkjennes. Nemnda kan ikke se at det er et krav om forhåndstillatelse, verken i loven eller forskriften. Nemnda er av den oppfatning at dersom søkeren på tidspunktet for behandling i utlandet ville hatt rett til behandling i utlandet, kan et avslag ikke begrunnes med at forhåndstillatelse ikke forelå på tidspunktet for behandlingen.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

VEDTAK:

 

Helse Midt-Norge RHF sitt vedtak av 27. januar 2006 stadfestes.

 

 

 

Oslo, 1. desember 2006