Vedtak

06/86

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

16. oktober 2006

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose :

 

(…) [medfødt forandring i overekstremiteter].

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har på søknadstidspunktet ikke fått den behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Kontroll hos professor C, Tyskland.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes adekvat medisinsk tilbud for å behandle klagerens (…) [medfødte forandring i overekstermiteter] i Norge.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet avslo søknaden med henvisning til at det finnes adekvat medisinsk kompetanse til å behandle klageren i Norge.

 

Klageren er en (…) jente. Hun har en familiær medfødt forandring i begge hender som består i (…). (…).

 

Da hun var (…) ble hun operert ved Plastikkirurgisk avdeling på D [sykehus]. Operasjonen var ifølge overlege E, (…) D, ikke vellykket. Hun ble deretter operert i Tyskland av legene C og F. Operasjonen var vellykket. Hun har siden vært til kontroll flere ganger i Tyskland, som ifølge overlege E anses nødvendige, både for å holde tritt med veksten og for å kontrollere om det utvikler seg forhold som bør korrigeres. E opplyser at både operasjonen og de etterfølgende kontrollene ble dekket av Rikstrygdeverket, siste gang i 2003.

 

Klagerens far søker nå på vegne av sin datter om å få dekket utgiftene til fremtidige kontroller i Tyskland.

 

Klageren anfører :

 

I brev av 20. juli 2006 anfører klagerens far at Rikstrygdeverket tidligere har innvilget behandlingen i utlandet. Rikstrygdeverket kom den gang til at det ikke fantes adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge.

 

Han viser videre til at overlege E ved D i brev til Rikstrygdeverket av 5. august 1997 har uttalt at tilstanden har vært forsøkt behandlet i Norge, men på grunn av dårlig resultat etter operasjonen, ble pasienten henvist til Tyskland. Han anfører at det fremgår klart av brevet fra E at det er behov for kontrollundersøkelser, og hvorfor undersøkelsene bør utføres i Tyskland.

 

Ingen i Norge har tilbudt dem å utføre kontrollundersøkelser i Norge, eller har informert dem om et behandlingstilbud i Norge. Kostnadene ved en undersøkelse i Tyskland er også lavere enn kostnadene for mange andre pasienter som må reise innenlands i Norge.

 

I brev av 16. august 2006 uttaler klageren at hans datter har blitt feilbehandlet av D, og at den legen som utførte operasjonen bevisst ikke hadde innhentet den høyere kompetansen som fantes på sykehuset, og han hadde dermed skadet hans datter.

 

Han viser endelig til brev av 5. august 1997, der E har uttalt at klagerens medfødte forandring er ekstremt sjelden, at han ikke har behandlet denne type forandring, og at han heller ikke tror at andre kolleger i Norge har slik erfaring. Ifølge klageren fremgår det tydelig at det ikke finnes kompetanse i Norge for akkurat denne sjeldne (…) [medfødte forandringen].

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet anfører :

 

I oversendelse til nemnda av 21. august 2006 har Kontoret for sykebehandling i utlandet ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet viser til at det fremgår av søknaden og av henvisende leges uttalelse at det finnes adekvat medisinsk kompetanse for å behandle medfødte forandringer i Norge.

 

Det vises videre til merknadene til prioriteringsforskriften som sier at man skal benytte seg av det behandlingstilbudet som finnes i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet.

 

Det vises endelig til at vedtaket fra Rikstrygdeverket, der det ble gitt støtte til behandling i utlandet, er fra 1997.

 

Etterfølgende forhold:

 

I brev til nemnda av 7. september 2006 uttaler klagerens far at siden hans datter har blitt feilbehandlet i Norge, er det også mangel på kompetanse i Norge.

 

Han uttaler videre at kirurgisk kompetanse er avhengig av hyppigheten, og at kun et spesialisert senter som sykehuset i (…) [Tyskland] kan bygge opp forsvarlig kompetanse. Dette er også bakgrunnen for at sjeldne, kompliserte behandlinger konsentreres ved nasjonale kompetansesentra. Han viser i denne sammenheng til at E selv har uttalt at han ikke har behandlet denne type medfødte forandring. Det betyr at deres datter har en så sjelden sykdom at det ikke er bygget opp noen nasjonal kompetanse, jf også definisjonen på sjeldne sykdomstilstander i forskriften § 3 som sier at sjeldne sykdomstilstander er sykdommer eller sykdomstilstander som er så sjeldne at det ikke er bygget opp noe nasjonal kompetanse.

 

Kompetanse til behandling av overekstremiteter i Norge, jf Es uttalelse av 21. juni 2006, er ifølge klagerens far ikke er det samme som kompetanse til å behandle hans datters meget spesielle tilfelle.

 

Han uttaler videre at han hadde forstått Rikshospitalet slik at han ville få dekket behandlingen i utlandet dersom han ikke forfulgte saken vedrørende feilbehandlingen av hans datter videre. Rikstrygdeverket har også fire ganger dekket behandlingen av deres datter i Tyskland, og kravene var de samme som nå, at det ikke finnes adekvat behandling i Norge.

 

Avslutningsvis uttaler han at det beste for hans datter er at hun blir fulgt opp av de legene som har behandlet henne til nå.

 

Nemndas vurdering :

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes et adekvat medisinsk tilbud for å behandle klagerens (…) [medfødte forandring i overekstermiteter] i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at overlege E ved D i brev av 21. juni 2006 har uttalt at det finnes kompetanse til å behandle medfødte forandringer i overekstremiteter (armer) i Norge. E har videre uttalt at det også er kompetanse til å behandle klagerens (…) [medfødte forandring] i Norge. Nemnda er enig i denne vurderingen. Det vises videre til at E i telefonsamtale med sekretariatet for nemnda 6. september 2006 har uttalt at Håndkirurgisk seksjon ved D deltar i et skandinavisk og nordtysk samarbeide, der blant annet sjeldne tilfeller av medfødte forandringer diskuteres.

 

Nemnda er enig i klagerens anførsel om at erfaring kan være relevant ved vurderingen av kompetansen, men nemnda er av den oppfatning at dette ikke kommer på spissen i denne saken. Etter nemndas vurdering foreligger det for det første et adekvat tilbud for klageren i Norge, selv om det ikke er bred erfaring med behandling av klagerens (…) [medfødte forandring]. Slik nemnda ser det, blir spørsmålet om erfaring i forhold til kompetanse videre vurdert for snevert dersom vurderingen knyttes opp mot hver enkelt variant av medfødte forandringer i overekstremiteter. Etter nemndas vurdering innebærer erfaring vedrørende helsehjelp til medfødte forandringer i overekstremiteter, også erfaring, herunder kompetanse, til helsehjelp for klagerens medfødte forandring.

 

Etter nemndas vurdering er videre kompetansen i Norge i samsvar med internasjonalt akseptert praksis. Nemnda kan heller ikke se at den helsehjelpen klageren kan få i Tyskland er vesentlig bedre enn den helsehjelpen klageren kan få i Norge, selv om legene C og F kan ha noe mer erfaring vedrørende klagerens medfødte forandring enn det man har i Norge.

 

Nemnda kan derfor ikke se at tilbudet i Tyskland er bedre, men uansett presiseres at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” fremgår av Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det står at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.” Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet. Kontrollene i Tyskland kan derfor ikke kreves dekket, selv om tilbudet i Tyskland er mulig mer avansert enn det tilbudet klageren kan få i Norge.

 

Nemnda vil videre bemerke at nemnda har anledning til å komme til et annet resultat enn det Rikstrygdeverket kom til i 1997. Det vises til at nemnda som et nasjonalt og overordnet forvaltningsorgan med særlig ekspertise, ikke kan være bundet av Rikstrygdeverkets tidligere vedtak. Det vises videre til at nemnda ikke har den fulle oversikt over hvilket grunnlag Rikstrygdeverket fattet sitt vedtak på. Det framgår imidlertid at vedtaket fra Rikstrygdeverket blant annet ble fattet på bakgrunn av Es uttalelse fra 1997. I nærværende sak foreligger en ny uttalelse fra E, der E har uttalt at det er kompetanse til å behandle klageren i Norge.

 

Nemnda har forståelse for at familien ble engstelige for videre behandling i Norge dersom klageren fikk feil behandling ved Plastikkirurgisk avdeling, D. Nemnda vil imidlertid bemerke at det ikke nødvendigvis foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand dersom helsevesenet hadde kompetanse til å gi forsvarlig behandling, men denne ikke ble benyttet på grunn av feilvurderinger eller feilbehandlinger fra helsepersonellets side. Det vises for øvrig til at klagerens far selv i brev av 16. august 2006 har uttalt at den legen som utførte operasjonen bevisst ikke hadde innhentet den høyere kompetansen som fantes på sykehuset, og at han dermed hadde skadet hans datter. Nemnda har videre forståelse for familiens ønske om at klageren blir fulgt opp videre i Tyskland da hun har blitt vant til behandlingen der. Dette hensynet er imidlertid ikke relevant for vurderingen av kompetansen i Norge.

 

Klageren har vist til at hans datter har en sjelden sykdom, og anfører at den omfattes av definisjonen i prioriteringsforskriften § 3. Nemnda vil bemerke at denne definisjonen viser til § 3 annet ledd, som omhandler eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet. Det foreligger imidlertid ikke rett til behandling i utlandet etter denne bestemmelsen dersom behandling kan utføres etter forsvarlig metode i Norge.

 

Klageren har anført at behandlingen i Tyskland er billigere enn den behandlingen mange pasienter får ved å måtte reise i Norge. Til dette vil nemnda bemerke at det er et absolutt vilkår for å få dekket utgifter til behandling i utlandet at det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Regelverket gir ikke anledning for den enkelte pasient til selv å velge et tilbud i utlandet på det offentliges bekostning når det finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge.

 

Til anførselen om at klageren ikke har fått tilbud om behandling i Norge, vil nemnda kort bemerke at overlege E i brev av 21. juni 2006 har uttalt at kontroller anses nødvendig, men at prosessen har vært styrt fra Tyskland, noe også familien har vært innstilt på. På bakgrunn av dokumentasjonen i saken, forstår nemnda det slik at familien selv har valgt behandling og senere kontroller i Tyskland.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

 

Helse Øst RHF sitt vedtak av 3. juli 2006 stadfestes.