Vedtak

06/67

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

22. august 2006

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose :

 

Kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter.

 

Pasientens status i dag :

 

Klageren søker om dekning av utgifter til behandling hun har fått, samt om dekning av utgifter til fremtidig behandling.

 

Ønsket behandling :

 

Opphold ved B, Sverige.

 

Saksgangen hittil er som følger :

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om klagen skal avvises. Dersom klagen ikke skal avvises, må nemnda subsidiært ta stilling til om det finnes et adekvat medisinsk tilbud til å behandle klagerens kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter i Norge.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet avviste 21. juni 2006 søknaden med den begrunnelse at det ikke forelå nye opplysninger som tilsa ny behandling av saken.

 

Klageren er en 50 år gammel (…). I mars 2001 slo hun hodet i en skapdør og fikk hjernerystelse. Ved et uhell i mars 2003 fikk hun et slag på kjeven. Hun har etter dette vært plaget med lys- og lydskyhet, kvalme, svimmelhet, hukommelsessvikt, konsentrasjonsvansker og synsforstyrrelser. I tillegg er hun plaget med smerter i hode, nakke og skulder. Hun har fått diagnosen kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter.

 

Etter at hun har forsøkt behandling i Norge uten å bli bedre, søker hun om bidrag til behandling ved B i Sverige. Hun har flere ganger blitt behandlet der, og har blitt bedre av behandlingen.

 

Saken har vært avgjort av nemnda ved vedtak av 24. august og 7. desember 2005.

 

Etter at nemnda 24. august hadde fattet vedtak som stadfestet Kontoret for sykebehandling i utlandet sitt vedtak om avslag, anførte klageren i brev av 28. september 2005 at hovedgrunnen til at hun søkte om støtte til behandling ved B, ikke var kjeveleddsskaden, men nakkeskaden. Hun anførte her at nakkeskaden ikke var nevnt i nemndas begrunnelse for vedtaket. Da begrunnelsen i vedtaket ikke var helt dekkende for klagerens nakkesmerter, besluttet nemnda å vurdere saken på nytt.

 

I nemndas vedtak av 7. desember 2005 har nemnda vist til begrunnelsen i vedtak av 24. august når det gjelder klagerens kjeveleddsdysfunksjon. Nemnda har videre uttalt at det også for klagerens nakkesmerter finnes kompetanse i Norge. Nemnda har her vist til at det både ved St. Olavs Hospital og ved Ullevål universitetssykehus er kompetanse for behandling av nakkesmerter. I tillegg har nemnda vist til at det finnes en lang rekke rehabiliterings- og opptreningssentra i Norge. Nemnda har videre vist til tidligere praksis med hensyn til søknad om behandling av nakkesmerter i utlandet. Nemnda har i slike saker konsekvent lagt til grunn at det finnes kompetanse i Norge til å behandle pasienter med nakkesmerter.

 

Klageren anfører :

 

Klageren anfører i klage av 22. juni 2006 at det foreligger nye momenter ved den siste søknaden. Det er derfor ikke riktig når søknaden avvises med den begrunnelse at det ikke foreligger nye opplysninger i saken.

 

Det vises til at hennes lege etter henvendelse til Kontoret for sykebehandling i utlandet 17. januar 2006 mottok et brev der det stod at dersom hun fremdeles ønsket å søke om støtte til behandling ved B, måtte søknaden komme fra spesialisthelsetjenesten. Hun har derfor blitt henvist til Sykehuset Buskerud HF, og sykehuset har deretter sendt inn en søknad. I følge klageren fremgår det her at det etter sykehusets vurdering ikke er kompetanse til å behandle klagerens nakkeskade.

 

Det vises videre til at det foreligger et journalnotat fra det Odontologiske fakultet, som konkluderer med at det ikke er behandlingstilbud for hennes kjeveleddsskade, bortsett fra tilbudet om bittskinne som ikke har hjulpet. Dette viser, ifølge klageren, at det ikke finnes adekvat medisinsk kompetanse i Norge.

 

Klageren anfører videre at B har et behandlingstilbud som må anses forsvarlig etter aksepterte metoder. Det vises til at flere fylkeskommuner i Sverige har behandlingsavtale med B.

 

Av søknad av 12. juni 2006 fra lege Erling Brubakk, Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, Sykehuset Buskerud HF, fremgår at klageren sterkt ønsker å få et opphold ved B. Hun mener at hun har hatt god nytte av behandlingen.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet anfører :

 

I oversendelse til nemnda av 3. juli 2006 finner Kontoret for sykebehandling i utlandet ikke grunn til å endre sitt tidligere vedtak om avvisning. Det vises til at søknaden er avgjort. Det fremkommer ingen nye medisinske opplysninger som tilsier en ny realitetsbehandling av saken.

 

Etterfølgende forhold:

 

Klageren, representert ved Helse- og sosialombudet i Oslo, har ved brev av 7. juli 2006 kommet med ytterligere kommentarer.

 

Helse- og sosialombudet ber om at vedtaket til Kontoret for sykebehandling i utlandet må omgjøres. Det vises til at det nå foreligger henvisning fra spesialist, den kompetansen som finnes i Norge er forsøkt uten at den har hjulpet, og det er uriktig at Bs behandling ikke er vitenskapelig dokumentert. Klageren har to ganger vært på B med god effekt. Behandlingen er anerkjent i Sverige. Ombudet ber om en redegjørelse for hvilke fakta og vurderinger som ligger til grunn for konklusjonen om at behandlingen ikke er vitenskapelig dokumentert.

 

Nemndas vurdering :

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om klagen skal avvises. Dersom klagen ikke skal avvises, må nemnda subsidiært ta stilling til om det finnes et adekvat medisinsk tilbud til å behandle klagerens kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter i Norge.

 

Nemnda har kommet til at klagen skal avvises, jf lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 34 første ledd.

 

Nemnda finner støtte for avvisningsvedtaket i uttalelsen fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen (Sivilombudsmannen), Årsmelding 1985 s. 91 hvor følgende uttalelse gis: ”Utgangspunktet må være at dersom søknaden fremstår som en ren gjentakelse av en tidligere avslått søknad, kan det etter omstendighetene være holdbart å avvise søknaden uten realitetsbehandling. Synspunktet må være at det da ikke foreligger noen ny sak. Momenter som tilsier ny realitetsbehandling kan for eksempel være at det er gått noen tid siden avslagsvedtaket, at det er kommet til nye regler eller endringer i praksis.”

 

Det vises til at nemnda ved vedtak av 7. desember 2005 har avgjort saken. Det ble da foretatt en grundig saksbehandling av sakens realiteter både i Helse Øst RHF og i nemnda. Nemnda kan ikke se at det er fremkommet nye momenter som ikke har vært vurdert tidligere, som tilsier ny realitetsbehandling. Videre er det relativt kort tid siden den opprinnelige søknaden ble behandlet. Nemnda kan heller ikke se at det har kommet nye regler eller endring i praksis som har betydning for saken.

 

Det vises videre til at nemndas vedtak er endelige og kan ikke påklages, jf forskrift 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnda (prioriteringsforskriften) § 8 siste ledd.

 

Det er anledning til søksmål etter prioriteringsforskriften § 13. Søksmål rettes mot Staten ved dispensasjons- og klagenemnda. Det er videre anledning til å rette en klage til Sivilombudsmannen.

 

Til klagerens anførsel om at hun nå har uttalelse fra spesialisthelsetjenesten, og at dette derfor tilsier en ny behandling av saken, bemerker nemnda at nemnda i vedtaket av 7. desember 2005 ikke har begrunnet avslaget med at det ikke foreligger uttalelse fra spesialist. Nemnda har utelukkende begrunnet sitt avslag med at det finnes kompetanse for å behandle klagerens kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter i Norge. Det foreligger ingen nye opplysninger i søknaden fra lege Erling Brubakk, Sykehuset Buskerud HF, som tilsier en ny behandling av saken.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

VEDTAK:

 

Helse Øst RHF sitt avvisningsvedtak av 21. juni 2006 stadfestes.