Vedtak

05/105

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

15. februar 2006

NEMNDSVEDTAK

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose :

Spilleavhengig

Pasientens status i dag :

Klager har ikke mottatt behandling i utlandet.

Ønsket behandling :

Behandling av spilleavhengighet, Resurs Rehabilitering AB, Visjön, Sverige.

Saksgangen hittil er som følger :

Hovedspørsmålet som nemnda skal ta stilling til i denne saken, er om det finnes et adekvat medisinsk tilbud for klagers spilleavhengighet i Norge.

Kontor for utenlandsbehandling avslo søknaden med henvisning til at det finnes kompetanse til å behandle spilleavhengige i Norge, selv om det kun tilbys poliklinisk behandling.

Klager har spilt regelmessig siden 9. klasse på ungdomsskolen. Han startet med fotballtipping. En periode spilte han mye på hest, men kuttet etter hvert ut dette fordi det ble for kostbart og tok mye tid. Han spiller på automater og terminaler rundt i byen. Det fremgår av utredningssamtale i 2002 at han den gang hadde brukt ca kr 800 000 på spill. Han har i perioder spilt bort alt han har, og han har ikke klart å administrere økonomien sin. (…)

Klager har gått i behandling hos overlege A ved X DPS, (…), siden 2002. Av overlege As henvisning til Resurs Rehabilitering av 28. februar 2005 fremgår det at klager har hatt et omfattende og intensivt behandlingsopplegg, med både gruppetilbud og individuell samtale. Man har jobbet sterkt motivasjonelt, men han har likevel ikke klart å redusere spillingen sin på noen vesentlig måte. Han har hatt veldig tett oppfølging og støtte også på jobb og hos kolleger på jobben, som i lange perioder har stilt opp og administrert økonomien hans. Kun under en slik streng oppfølging har han vært i stand til å spille mindre. Ikke fordi han har hatt bedre kontroll selv, men fordi han ikke har hatt penger til å spille for. Ved forsøk på å minke den ytre kontrollen har han på nytt spilt uhemmet og han har i løpet av få dager spilt seg totalt blakk. Overlege A konkluderer i henvisningen med at det polikliniske tilbudet ikke er tilstrekkelig for klager og hun anbefaler innleggelse for behandling av spilleavhengigheten.

Av overlege As brev av 15. august 2005 til Kontor for utenlandsbehandling fremgår det at klager hadde en periode i første halvår 2005 hvor han klarte å kutte ut spill på automater, og at han bare spilte på Oddsen med småbeløp. Sommeren 2005 mistet imidlertid klager igjen kontroll over spillingen. Overlege A konkluderer med at: ”Pas synes ikke å nyttiggjøre seg det aktuelle opplegget, tross det at han har fått maksimal støtte og oppfølgning hos kolleger, samt et intensivt og langvarig behandlingsopplegg her. Jeg legger opp til man innen lenge vil måtte avslutte tilbudet her og i stedet søke pas over til behandling på annet omsorgsnivå. Jeg tenker da på innleggelse. Noe både pas og kollega er enige i. Man vil primært søke pas til Ressurs Rehabilitering i Sverige, som man tidligere har vært i kontakt med ang pas og mener å kunne tilbyde ham behandling.”

Klageren anfører :

Kontor for utenlandsbehandling sitt vedtak blir påklaget i brev av 10. november 2005 fra overlege A og K. Det vises i klagen til tidligere innsendte opplysninger i forbindelse med søknaden. Hovedbegrunnelsen for søknaden er at klager har mottatt et intensivt behandlingsopplegg over tid uten at han har klart å nyttiggjøre seg dette i tilstrekkelig grad. Klager har behov for institusjonsbehandling over lenger tid. Det er fra Resurs Rehabilitering AB antydet et behandlingsopphold på fire måneder som kan forlenges etter behov.

Kontor for utenlandsbehandling anfører :

I klagesaksfremstilling av 12. desember 2005 opplyser Kontor for utenlandsbehandling blant annet følgende: ”Kontor for utenlandsbehandling kontaktet spesialkonsulent Finn Gyllstrøm ved Østnorsk Kompetansesenter for rus og avhengighet på telefon den 06.09.05 og fikk en redegjørelse for situasjonen for spilleavhengige i dag når det gjelder tilbud om behandling.

Det finnes i dag tilbud om behandling ved over 30 poliklinikker. Poliklinisk behandling er den mest vanlige behandlingsformen også internasjonalt. Men Gyllstrøm mente at poliklinisk behandling ikke er tilstrekkelig for alle. Pr. dags dato finnes ikke spesialtilbud for spilleavhengige ved døgninstitusjoner. De som har problemer som krever døgnbehandling må søkes til rusbehandlingsinstitusjoner eller til vanlige psykiatriske avdelinger. Dette blir ikke vurdert til å være noen optimal løsning da spesialkompetansen ikke er tilstede og da det er vanskelig å finne døgnplasser for spilleavhengige i psykiatrien. I følge Gyllstrøm har behandlingsresultater ved spilleavhengighet bedre prognose enn ved rusavhengighet. Erfaring fra Norge de siste årene viser at ca 70 % av de spilleavhengige som kommer til behandling klarer seg bra i ettertid. Det foreligger ikke god dokumentasjon på behandling av spilleavhengige, men det foregår en del forskning og inntrykket er lovende. Danmark har tilbud om døgnbehandling av spilleavhengige, men det er stor etterspørsel etter dette tilbudet og det er vanskelig for pasienter fra andre land å få plass. I Sverige har det vært lite tilbud. Gyllstrøm hadde ikke kjennskap til Ressurs Rehabilitering. Kontor for utenlandsbehandling tok kontakt med Ressurs Rehabilitering for å få tilsendt informasjon vedrørende dokumentasjon av behandlingen av spilleavhengige. I svaret fra Ann-Marie Karlsson 08.09.05 framgår det at det ikke finnes mye forskningsresultater på fagområdet spilleavhengighet.

Hun referer imidlertid til professor Lars Olsson på Karolinska Instituttet i Stockholm som har forsket på spilleavhengighet og som ”bekrefter exact de teorier som vi har arbetat efter sedan vi började integrera spelberoende i vår behandling. Nämligen at det er samma ”hjernsjukdom”, samma reaktioner i beløningssystemet som aktiveras vid spelberoande som vad gäller alkohol, narkotika osv.”

Kontoret fikk tilsendt referanse til 2 vitenskapelige artikler om spilleavhengighet. Kontor for utenlandsbehandling ønsket å diskutere søknaden med overlege A, og innkalte henne sammen med hennes avdelingsleder B til et møte som ble avholdt den 28.09.05. På møtet ble regelverket rundt utenlandsbehandling ved kompetansemangel skissert. Psykiateren holdt fast ved sin vurdering av at denne pasienten ikke kan behandles forsvarlig etter akseptert metode i Norge da pasienten trenger døgnopphold av flere måneders varighet. Dette kan ingen i Norge tilby på nåværende tidspunkt.

I etterkant av møtet ble alle opplysninger vurdert og det ble gjort vedtak om avslag med følgende begrunnelse: ”Det er klart at den aktuelle pasienten har rett til nødvendig helsehjelp og at man dermed vil kunne forvente nytte av behandlingstiltak i spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder kompetanse på behandling av spilleavhengighet i Norge er dette tilstede, selv om det pr dags dato kun kan tilbys poliklinisk behandling. Det aktuelle behandlingstilbudet som du søker om dekning til i Sverige, kan ikke fremlegge vitenskapelig forskningsmateriell om behandlingseffekt”.

Anken over dette avslaget ble vurdert på nytt ved Kontor for utenlandsbehandling.

I merknadene til Prioriteringsforskriftens § 3 heter det: ”Et grunnleggende vilkår for bidrag til behandling i utlandet har vært manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Dersom behandlingen kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har Rikstrygdeverket ikke kunnet yte bidrag. Denne begrensningen videreføres etter denne forskriften. Hovedregelen er derfor at man skal benytte det behandlingstilbudet som finnes i Norge selv om det kan være videreutviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.”

På denne bakgrunn opprettholder vi vedtaket om avslag.”

Nemndas vurdering :

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

Nemnda viser til de opplysninger spesialkonsulent Finn Gyllstrøm ved Østnorsk Kompetansesenter for rus og avhengighet har gitt til Kontor for utenlandsbehandling. Det fremgår av opplysningene at spilleavhengighet kan behandles ved mer enn 30 poliklinikker, og at poliklinisk behandling er den mest vanlige behandlingsformen også internasjonalt. De som har behov for behandling ut over det tilbudet som gis poliklinisk, kan i følge Gyllstrøm henvises til rusbehandlingsinstitusjoner eller vanlige psykiatriske avdelinger. Nemnda legger derfor til grunn at det finnes et adekvat behandlingstilbud for klager i Norge, selv om det tilbudet som gis ved Resurs Rehabilitering AB kan være mer omfattende enn det som hittil har vært tilbudt fra norske helseforetak.

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at man som hovedregel skal benytte det behandlingstilbud som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.

Nemnda vil for øvrig bemerke at en forutsetning for offentlig finansiert behandling i utlandet er at behandlingen har vitenskapelig dokumentert effekt.

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

Helse Midt-Norge RHF sitt vedtak av 3. oktober 2005 stadfestes.