Vedtak

07/86

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Genetisk betinget høyvoksthet.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har ikke fått den behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Epifysiodeseoperasjon (vekstoppende inngrep) ved Karolinska Universitetssjukhuset i Sverige.

 

Sakens bakgrunn:

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF, har i vedtak av 11. september 2007 avslått søknaden om behandling i utlandet. Avslaget var begrunnet med at det fantes adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge. Kontoret for sykebehandling i utlandet har vist til at senterleder og avdelingsoverlege C ved Ortopedisk avdeling, ----, i brev til Kontoret for sykebehandling i utlandet av 10. september 2007 har uttalt at det er kompetanse i Norge til å behandle klageren, og at epifysiodeseoperasjon utføres her.

 

Klageren er en ---- år gammel gutt som har diagnosen genetisk betinget høyvoksthet. Da han sist ble målt i ---- 2007 var han ---- cm høy. Han har en estimert slutthøyde til over ---- cm. Assistentlege og spesialist i pediatri D ved barnemedisinsk avdeling, ----, har i brev av 3. juli 2007 uttalt at klagerens pubertetsutvikling var kommet så langt at det ikke var hensiktsmessig med testosteronbehandling. Hun kontaktet professor E ved Karolinska Universitetssjukhuset i Sverige. Han vurderte bildene av klageren, og kom til at det var indikasjon for en epifysiodeseoperasjon.

 

Assistentlege D har i brev av 5. juli 2007 søkt om å få dekket utgiftene til behandling ved Karolinska Universitetssjukhuset i Sverige.

 

 Klageren har anført:

 

I brev av 15. september 2007 har klageren ved foresatt uttalt at det er andre barn som har fått dekket utgiftene til slik behandling i utlandet, og at denne forskjellsbehandlingen er urimelig.

 

Legene ved barnemedisinsk avdeling, ----, har vurdert klageren forskjellig. Den første legen han var hos, F ved----, var av den oppfatning at det var for tidlig å begynne med hormonbehandling, og ville vente noen måneder for å se vekstutviklingen. Da klageren ble innkalt på nytt, var han til undersøkelse hos assistentlege D. Etter hennes vurdering var det for sent å starte med testosteronbehandling, og hun anbefalte epifysiodeseoperasjon i Sverige. En slik operasjon kunne etter hennes oppfatning ikke utføres i Norge.

 

Assistentlege D hadde videre uttalt at behandlingen i Sverige var bedre enn testosteronbehandlingen i Norge. Behandlingen med testosteron kunne gi bivirkninger, og den kunne medføre en uønsket vekstspurt.

 

Klageren ønsker primært hormonbehandling, og vil ha avklart om behandlingen er hensiktsmessig for ham. Klageren kan ikke forstå hvorfor assistentlege D ikke hadde opplyst om at operasjonen også kunne utføres i Norge. Klageren har avslutningsvis bedt om rask behandling av saken.

Kontoret for sykebehandling i utlandet har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 28. september 2007 har Kontoret for sykebehandling i utlandet ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har uttalt at det finnes kompetanse til å behandle klageren i Norge, og at senterleder og avdelingsoverlege C har uttalt at epifysiodeseoperasjoner også utføres i Norge.

 

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens høyvoksthet i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at behandling for høyvoksthet tilbys ved alle regionsykehus. Behandlingen foretas primært ved testosteronbehandling, men det finnes også tilbud om epifysiodeseoperasjon, dersom dette er indisert. Nemnda bemerker videre at senterleder og avdelingsoverlege C har uttalt at kompetansen til å utføre denne typen kirurgi også finnes her. Nemnda deler hans vurdering og bemerker at epifysiodeseoperasjon utføres ved alle regionsykehusene. Inngrepet utføres både ved diagnosen høyvoksthet og i andre tilfeller der det er aktuelt å stoppe veksten.

 

Nemnda kan videre ikke se at det foreligger spesielle særtrekk ved klageren som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig behandling etter akseptert metode. Etter nemndas vurdering er kompetansen i Norge også i samsvar med internasjonalt akseptert metode.

 

Det vises videre til at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge”, herunder forsvarlig behandling etter akseptert metode, presiseres i Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det fremgår at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv 15-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet. Behandlingen i Sverige kan derfor ikke kreves dekket, selv om tilbudet i Sverige er mulig mer avansert enn det tilbudet klageren kan få i Norge.

 

Klageren har anført at andre barn med høyvoksthet har fått innvilget rett til slik behandling i utlandet. Nemnda har ikke innvilget rett til behandling i utlandet i noen slik sak, og har ikke kjennskap til hvilket grunnlag de omtalte sakene angivelig har vært avgjort på.

 

Klageren har uttalt at legene har gitt ulik informasjon om hvilken behandling som egner seg for ham. Nemnda kan forstå at det for en pasient kan være vanskelig å forholde seg til motstridende informasjon, men kan ikke se at faglig uenighet knyttet til hvilken type behandling klageren skal tilbys er det samme som at kompetanse mangler i forskriftens forstand.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Sør-Øst sitt vedtak av 11. september 2007 stadfestes.

 

 

 

 

Oslo, 13. november 2007