Vedtak

07/83

Advarsel, åpne i et nytt vindu. Skriv ut

Den norske riksløve

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

13. november 2007
Unntatt fra offentlighet, jf.
offvl. § 5a,
jf. fvl. § 13

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

SAKSNR.: 07/83/azh
KLAGER: A, født ----.
INNKLAGET: Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF.
SAKEN GJELDER: Klage av 8. september 2007 over vedtak av 3. mai 2007 fra Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF, om sykebehandling i utlandet. Saken ble oversendt klagenemnda ved brev av 17. september 2007.

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.


Diagnose:

 

Bruskskade i kneet.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har fått den behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Artroskopi og knekirurgi herunder brusktransplantasjon ved Gothenburg Medical Center i Sverige.


Sakens bakgrunn:

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF, har i vedtak av 3. mai 2007 avslått søknaden om behandling i utlandet. Avslaget var begrunnet med at det fantes adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge. Kontoret for sykebehandling i utlandet har vist til at senterleder og avdelingsoverlege B ved ortopedisk avdeling, ---, i brev til Kontoret for sykebehandling i utlandet av 25. april 2007 har uttalt at klageren kunne ha blitt behandlet i Norge siden kompetansen til å utføre denne typen kirurgi også finnes her.  

 

Klageren er en ---- år gammel mann, som skadet kneet i et fall for ca. to år siden. MR viste at han hadde en bruskskade i kneet. Han ble undersøkt av lege C ved ---- som anbefalte artroskopi (undersøkelse ved hjelp av et artroskop) i kneet. Klageren kontaktet A-Hus og andre sykehus, men fikk opplyst at det var lang ventetid. Han tok selv kontakt med ---- (tidligere ----) og fikk der utført artroskopi og traumatisering/mikrofraktur. Inngrepet var etter klagerens vurdering ikke vellykket. Han ble deretter tilbudt fysioterapi, teiping og trening.

 

Klageren ble igjen undersøkt av lege C, som anbefalte ham å ta kontakt med professor D ved Gothenburg Medical Center (GMC) i Sverige. Klageren fikk utført artroskopi hos professor D ved GMC den 6. november 2006. Den 22. november 2006 fikk han utført knekirurgi herunder brusktransplantasjon. 

 

Klageren søkte 20. februar 2007 om å få dekket utgiftene til behandlingen ved GMC i Sverige.

 

Klageren har anført:

 

Klageren har i brev av 8. september 2007 klaget på vedtaket. Han har anført at det er urimelig at han skal betale operasjonen selv. Han har vist til at kneet ikke ble bedre etter operasjonen i Norge, og at han ikke fikk tilbud om annen behandling enn fysioterapi og teiping. Dette ville bety at han ville måtte leve med et vondt kne resten av livet.

 

Lege C ved ---- hadde anbefalt Gothenburg Medical Center i Sverige fordi dette var den beste ekspertisen på dette området. Tilsvarende tilbud fantes ikke i Norge. 

 

Han kan ikke bli pålagt å dekke utgiftene ved behandlingen i Sverige, fordi han hadde fått opplyst av legen i Norge at det ikke var mer å gjøre for skaden i kneet. Det er urimelig å kreve at han skal vite mer om behandlingstilbudet enn sykehuset som opererte ham.

 

Operasjonen har vært vellykket, og det ser ut til at han har blitt helbredet. Operasjonskostnadene var langt rimeligere enn hva eventuelle fremtidige utbetalinger av sykepenger ville ha vært. 

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 17. september 2007 har Kontoret for sykebehandling i utlandet ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har uttalt at det finnes kompetanse til å behandle klageren i Norge.

 

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens bruskskade i Norge. 

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at senterleder og avdelingsoverlege B har uttalt at klageren  kunne ha fått behandling for sin bruskskade i kneet i Norge. Han har videre uttalt at kompetanse til å utføre denne typen kirurgi, herunder brusktransplantasjon, også finnes her. Nemnda deler denne vurderingen, og bemerker at klageren kan få behandling for bruskskaden ved de fleste universitetssykehus i Norge. Det vises videre til at nemnda i flere lignende saker har kommet til at det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode for bruskskader i knær i Norge, senest i vedtak av 26. april 2007 (sak 07/32).

 

Nemnda forstår det slik at klageren ikke har blitt vurdert av et regionsykehus. Nemnda bemerker at brusktransplantasjon også tilbys i Norge dersom spesialisthelsetjenesten etter en konkret individuell vurdering av pasienten kommer til at brusktransplantasjonen vil ha forventet nytte for denne pasienten. Med dette menes at det skal foreligge god vitenskapelig dokumentasjon for at pasientens situasjon kan forandres til det bedre ved den medisinske behandlingen. Dersom spesialisthelsetjenesten er av den oppfatning at pasienten ikke vil ha forventet nytte av brusktransplantasjonen, er det ikke rett til slik behandling verken i Norge eller utlandet, jf prioriteringsforskriften § 2 om rett til nødvendig helsehjelp. Nemnda bemerker videre at en eventuell faglig uenighet knyttet til om klageren skal tilbys brusktransplantasjon ikke tilsier at det mangler medisinsk kompetanse til å behandle ham i Norge. Det vil derfor ikke nødvendigvis være mangel på kompetanse dersom man ønsker en brusktransplantasjon, men ikke får et slikt tilbud i Norge.

 

Nemnda kan videre ikke se at det foreligger spesielle særtrekk ved klageren som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig behandling etter akseptert metode. Etter nemndas vurdering er kompetansen i Norge også i samsvar med internasjonalt akseptert metode.

 

Klageren har uttalt at han tok kontakt med GMC i Sverige fordi lege C mente den beste ekspertisen på dette området var der. Til dette bemerker nemnda at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge”, herunder forsvarlig behandling etter akseptert metode presiseres i Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det fremgår at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv 15-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet. Behandlingen i Sverige kan derfor ikke kreves dekket, selv om tilbudet i Sverige er mulig mer avansert enn det tilbudet klageren kan få i Norge.

 

Etter klagerens vurdering var operasjonen ved ---- ikke vellykket, og han hadde ikke blitt bedre av behandlingen han hadde fått i Norge. Nemnda bemerker at selv om behandlingen ikke fører frem, gir ikke det i seg selv grunnlag for å konstatere manglende kompetanse.

 

Klageren har anført at det var urimelig at han måtte dekke utgiftene ved operasjonen, og at det ikke kunne kreves at han skulle ha mer kunnskap om behandlingsmuligheter enn sykehuset som behandlet ham. Klageren har vist til at han fikk beskjed om at det ikke var mer å gjøre for bruskskaden han hadde i kneet. Nemnda bemerker i den forbindelse at det ikke foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand dersom helsevesenet hadde kompetanse til å gi forsvarlig behandling, men denne ikke ble benyttet på grunn av feilvurdering eller feilbehandling fra helsepersonellets side. Det at klageren ikke visste om andre eventuelle behandlingsmuligheter for sitt kne i Norge og heller ikke fikk informasjon om muligheter for behandling, har derfor ikke innvirkning på vurderingen av om klageren har rett til å få dekket sine utgifter til behandling i utlandet. Et annet spørsmål er om klageren kan ha krav på erstatning for utgiftene på annet grunnlag. Dette har nemnda ikke kompetanse til å ta stilling til.

 

Til klagerens anførsel om at det bør tas hensyn til at kostnadene ved operasjonen var lavere enn hva utbetaling av eventuelle sykepenger ville ha vært, bemerker nemnda at regelverket ikke åpner for å ta hensyn til hvor mye den enkelte har mottatt eller ville ha mottatt av stønader ved vurderingen av om det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt



VEDTAK:

 

Helse Sør-Øst sitt vedtak av 3. mai 2007 stadfestes.

 

 

 

Oslo, 13. november 2007

 

 

Siri Teigum

 

 

Anne-Lise Kristensen

 

 

 

Reino Heikkilä

 

 

Anne Larsen

 

 

Trine Magnus