Vedtak

07/50

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

 

 

                                                                                                         

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Myelomatose.

 

Pasientens status i dag:

 

Har ikke fått behandling i utlandet.

 

Ønsket behandling:

 

Allogen benmargstransplantasjon med ubeslektet giver ved (…) i (…).


Sakens bakgrunn:

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Sør RHF, har 30. april 2007 avslått søknaden om allogen benmargstransplantasjon i utlandet. Avslaget var begrunnet med at kompetanse til slik behandling fantes i Norge, men at fagmiljøet ikke kunne anbefale en dårlig dokumentert og risikabel eksperimentell/utprøvende behandling. Det var heller ikke internasjonalt indikasjon for slik behandling.

 

Klageren er en (…) år gammel mann som har myelomatose. Myelomatose oppstår i plasmacellene i benmargen. Når slike celler blir ondartede, kalles de myelomceller. Det er ingen påviste kjente årsaker til sykdommen. Det er ca. 250-300 nye tilfeller av myelomatose i Norge hvert år.

 

Det fremgår av søknaden at klageren fikk påvist sykdommen i 2001 i forbindelse med (…). I 2002 fikk han høydosebehandling med autolog stamcellestøtte (HMAS). Han har senere blitt vurdert for en eventuell ny HMAS-behandling, men legene som har behandlet ham har kommet til at det er lite sannsynlig at man vil kunne klare å høste nok stamceller. Klageren har ingen slektning som aktuell donor. 

 

Overlege B ved (…) sykehus (…) har på vegne av klageren kontaktet (…), for en vurdering. Klageren ble undersøkt ved klinikken 19. februar 2007. Klageren har nå fått tilbud om allogen benmargstransplantasjon med ubeslektet giver ved (…).  

 

Klageren har anført:

 

I brev av 3. mai 2007 har klageren anført at en annen pasient har fått mulighet til samme type behandling som han ønsker. I forbindelse med denne saken, ble det skaffet fram dokumentasjon både gjennom kontakt med klinikken (…) og Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Klageren kan ikke se noen forskjell mellom hans sak og den nevnte saken, og ser derfor ingen grunn til at de to sakene skal behandles forskjellig.

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Sør RHF har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 16. mai 2007 har Enhet for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling har uttalt at den medisinske utviklingen siden 2004 ikke har endret forutsetningene for de tidligere vedtakene. Tilsidesettelsen av nemndas vedtak i 2005 kan ikke danne presedens for innvilgelse av utenlandsbehandling når det ikke foreligger vitenskapelig akseptert dokumentasjon for nytteeffekt.

 

Eksperimentell og utprøvende behandling faller utenfor ordningen. Kompetansen til å gi allogen stamcelletransplantasjon foreligger ved Rikshospitalet, men fagmiljøet har ikke funnet det medisinsk forsvarlig å anbefale en dårlig dokumentert og risikabel eksperimentell/utprøvende behandling. Heller ikke internasjonalt er indikasjonen akseptert som standardbehandling. 


Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens myelomatose i Norge. 

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at nemnda i flere tidligere vedtak har kommet til at det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode for myelomatose i Norge, senest i et vedtak av 1. mars 2007 (sak 07/13). Nemnda viste i denne saken til at seksjonsoverlege Lorentz Brinch, spesialist i blodsykdommer, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, i brev til nemnda av 14. februar 2007 hadde uttalt at det fantes forsvarlig behandling etter akseptert metode for denne sykdommen i Norge. Nemnda er enig i denne vurderingen. Nemnda viser videre til at myelomatose behandles i alle helseregioner. 

 

Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særlige forhold ved klageren som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig behandling etter akseptert metode.

 

Nemnda bemerker videre at allogen benmargstransplantasjon også utføres i Norge, men ikke på pasienter med klagerens indikasjon, siden dette vil være utprøvende eller eksperimentell behandling. Det er således ikke manglende kompetanse som er årsaken til at klageren ikke får den ønskede behandlingen. Behandlingen gis her, og både erfaring og kompetanse til slik behandling finnes etter nemndas vurdering i Norge.

 

Etter nemndas vurdering er videre kompetansen i Norge i samsvar med internasjonalt akseptert legevitenskap. Nemnda kan heller ikke se at den helsehjelpen klageren kan få i (…) er vesentlig bedre enn den helsehjelpen klageren kan få i Norge, men uansett presiseres at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” fremgår av Ot.prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det står at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet.

 

På bakgrunn av klagerens anførsler bemerker nemnda videre at vilkåret for rett til behandling i utlandet er at behandlingen skal være forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf prioriteringsforskriften § 3 første ledd annet punktum. Etter nemndas vurdering er den aktuelle behandlingen i (…) i grenseland mellom utprøvende og eksperimentell behandling. Nemnda bemerker at det blant annet fremgår av søknaden at behandlingen er sterkt belastende fysisk og psykisk, og at det er risiko for behandlingsrelatert død.

 

Det kan kun gis rett til slik behandling i utlandet i spesielle tilfeller der det foreligger en sjelden sykdomstilstand, jf. prioriteringsforskriften § 3 annet ledd. Etter nemndas vurdering er dette ikke en sjelden sykdomstilstand i forskriftens forstand.

 

Til klagerens anførsel om at han kjenner til at en annen har fått dekket slik behandling i utlandet, vil nemnda bemerke at nemnda i tilsvarende saker ikke har innvilget rett til behandling i utlandet. Det vises videre til at nemnda som et nasjonalt og overordnet forvaltningsorgan med særlig ekspertise, ikke kan være bundet av underliggende forvaltningsorgan sine tidligere vedtak. Nemnda har for øvrig ikke den fulle oversikt over hvilket grunnlag de omtalte vedtakene var fattet på.

 

Nemnda bemerker at etter det nemnda kjenner fikk en annen klager i en annen sak i ettertid behandling i utlandet, men ikke som følge av at nemnda siden omgjorde sitt vedtak (vedtak av 13. april 2005, sak 28-05/00018). Pasienten fikk mulighet til å delta i en forskningsstudie etter at nemnda hadde fattet et vedtak som stadfestet Helse Sør sitt vedtak om avslag. Saken kom opp i Stortinget, og som ledd i oppfølgingen etter stortingsbehandlingen, ba Helse- og omsorgsdepartementet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret) om å foreta en gjennomgang av det tilbudet andre europeiske land ga når det gjaldt bruk av denne behandlingsmetoden for den aktuelle pasientgruppen. Det framgår av rapporten fra Kunnskapssenteret at den aktuelle behandlingen er udokumentert. I brev til nemnda fra Helse- og omsorgsdepartementet av 26. august 2005 ble rapporten oversendt, og departementet har i oversendelsesbrevet uttalt at departementet legger til grunn at pasienten ikke hadde rett til behandling i utlandet etter pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Sør RHF sitt vedtak av 30. april 2007 stadfestes.

 

 

Oslo, 19. juni 2007