Vedtak

07/21

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Spasmodisk dysfoni.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har fått den behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Vurdering og behandling med Botox ved (…) i (…).

Sakens bakgrunn:

 

Helse Nord RHF har 29. desember 2006 avslått søknaden om helsehjelp for klagerens spasmodiske dysfoni ved (…) i (…). Avslaget var begrunnet med at søknad om dekning av utgifter til behandling i utlandet skulle komme fra spesialisthelsetjenesten, samt at det måtte søkes om behandling i utlandet på forhånd. Helse Nord RHF har endelig uttalt at klageren kan klage til Helsetilsynet i fylket dersom han mener at han har vært utsatt for feilbehandling. 

 

Klageren er en (…) år gammel mann som siden 2000 har hatt store problemer med stemmen. Det fremgår av søknad av 2. desember 2006 at han har kontaktet mange leger og sykehus i Norge, blant annet (…) og (…), men han opplevde ingen bedring etter behandlingene. Klageren fikk i 2005 stilt diagnosen spasmodisk dysfoni av overlege B ved C sykehus i (…). Spasmodisk dysfoni er en stemmelidelse som er forårsaket av ufrivillige kramper i stemmebåndsmusklene. Undersøkelser har antydet en hyppighet på 50 per 1 million mennesker. Det fremgår av søknaden at overlege B  ved konsultasjonen hadde uttalt at klageren kunne få behandling i Norge.

 

Etter å ha fått behandling hos overlege B, ble klageren henvist til spesialister i Norge. Han fikk først behandling av overlege C ved (…) i (…), men det fremgår av søknaden at han ikke opplevde noen bedring etter behandlingen. Han reiste deretter til (…) for ny behandling. Han ble så henvist til overlege D ved (…) i Oslo. Det fremgår at han heller ikke her opplevde noen bedring.

 

Overlege D uttalte etter å ha behandlet klageren med Botox at etter hans vurdering hadde ikke klageren spasmodisk dysfoni, og han ønsket ikke å gi klageren flere behandlinger med Botox. Klageren reiste til (…) igjen for å få undersøkelse og behandling der. B ved (…) undersøkte klageren grundig en gang til, og kom til at klageren hadde spasmodisk dysfoni. Klageren fikk deretter en ny time hos D.

 

Klageren har nå søkt om å få dekket utgiftene til de tre behandlingene han har fått i (…).

 

Klageren har anført:

 

I brev av 10. januar 2007 har klageren anført at Helse Nord sitt vedtak bærer preg av at saksbehandleren ikke har satt seg inn i hendelsesforløpet.

 

Han har videre anført at det ikke fantes kompetanse i Norge som kunne hjelpe ham, og dette har han fått bekreftet av alle leger han har kontaktet. Alle har henvist ham videre. D som skulle være spesialist på spasmodisk dysfoni kunne ikke hjelpe ham. Han var vært to ganger på (...), og legen som behandlet ham ved (…) hadde uttalt at han ikke var syk. Han har fått behandling ved (…), men heller ikke denne behandlingen har hjulpet.

 

I ettertid har han fått informasjon om at han kunne ha fått behandling ved  (…).

 

I brev av 1. februar 2007 har klageren uttalt at det ikke er korrekt at han føler seg mistrodd og feilbehandlet og at han av denne grunn har ønsket å fortsette behandlingen i (…), jf Helse Nord RHF sitt oversendelsesbrev til nemnda. Han har presisert at han kun har søkt om å få dekket de tre behandlingene han har fått i (…). Han har søkt om å få dekket behandlingen for å stille diagnose samt to behandlinger med Botox da behandlingen han hadde fått i Norge ikke virket.

 

Da han har blitt avvist alle steder, har de som har behandlet ham ikke utført sitt arbeid på riktig måte.

 

Helse Nord RHF har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 29. januar 2007 har Helse Nord RHF ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Helse Nord RHF har uttalt at det finnes adekvat behandling i Norge, og behandling gis både ved Lovisenberg Diakonale sykehus, ved RR, St. Olavs Hospital og ved Haukeland Universitetssykehus. Helse Nord RHF har videre uttalt at dersom klageren er av den oppfatning at han har vært utsatt for feilbehandling kan han klage til Helsetilsynet i fylket. 

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens spasmodiske dysfoni i Norge, herunder vurdere om klageren har en slik sykdom.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at det etter nemndas vurdering tilbys forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, og behandling for sykdommen tilbys både ved Lovisenberg Diakonale sykehus, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, Haukeland universitetssykehus og St. Olavs Hospital. Klageren ønsker behandling ved innsprøyting av Botox. Slik behandling gis i Norge. Etter nemndas vurdering er videre kompetansen i Norge i samsvar med internasjonalt akseptert praksis. Nemnda kan heller ikke se at det er særskilte forhold ved klageren som tilsier at den generelle kompetansen ikke strekker til.

 

Nemnda ser at behandlingen av klageren har vært vanskelig, og at han ennå ikke har fått varig bedring av noen behandling. Det er ikke slik at det ikke finnes forsvarlig behandling i Norge fordi behandlingen av klageren er vanskelig, og han til nå ikke har blitt helbredet for sin sykdom. Det fremgår også av informasjon fra Norsk Dystoniforening at behandling av sykdommen er vanskelig og at de fleste medisiner ikke gir tilfredsstillende effekt.

 

Det framgår at det har vært uenighet mellom leger som har behandlet ham om han har spasmodisk dysfoni, og han har uttalt at han heller ikke har fått riktig dose Botox i Norge. Nemnda bemerker at det ikke foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand dersom helsevesenet hadde kompetanse til å gi forsvarlig behandling, men denne ikke ble benyttet på grunn av feilvurderinger eller feilbehandlinger fra helsepersonellets side. Eventuelle krav som følge av feilbehandling kan rettes mot Norsk pasientskadeerstatning (NPE).

 

Det fremgår av informasjon fra Norsk Dystoniforening at mange har vært hos flere leger før de har fått stilt riktig diagnose og fått riktig behandling. Det kan være tilfelle for flere sykdommer som er sjeldne, vanskelige å diagnostisere og vanskelige å behandle, men dette er ikke det samme som manglende kompetanse i forskriftens forstand. Nemnda bemerker for øvrig at også klageren har uttalt at han i ettertid har fått informasjon om at spasmodisk dysfoni også behandles i Norge, og han har ikke søkt om å få dekket fremtidig behandling i (…).

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Avslutningsvis bemerker nemnda at Helse Nord har uttalt at all utenlandsbehandling skal godkjennes på forhånd. Slik nemnda ser det er det ikke et krav om forhåndstillatelse i regelverket. Nemnda er av den oppfatning at dersom søkeren på tidspunktet for behandling i utlandet ville hatt rett til behandlingen, kan ikke søknaden avslås med den begrunnelse at det ikke forelå en forhåndstillatelse. Nemnda bemerker videre at Helse Nord RHF har uttalt at søknad om dekning av utgifter til behandling i utlandet skal komme fra spesialisthelsetjenesten. Nemnda kan ikke se at det er et krav i regelverket om at søknad om dekning av utgifter til utenlandsbehandling skal komme fra spesialisthelsetjenesten.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

VEDTAK:

 

Helse Nord RHF sitt vedtak av 29. desember 2006 stadfestes.

 

 

 

Oslo, 26. april 2007