Vedtak

07/18

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

 

 

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Koksartrose (degenerasjon av hofteleddene). 

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har fått den behandlingen det søkes om støtte til. 

 

Ønsket behandling:

 

Hofteoperasjon (…) England. 

 

Sakens bakgrunn:

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har 2. januar 2007 avslått klagerens søknad om hofteoperasjon i England. Kontoret har begrunnet avslaget med at det fantes adekvat medisinsk kompetanse i Norge, samt at behandlingen klageren hadde utført i England var utprøvende behandling.

 

Klageren er en (…) år gammel kvinne. Hun har i brev av 13. november 2006 uttalt at hun etter vedvarende sterke smerter i venstre hofte, ble henvist til (…). Sykehuset kom til at klageren hadde artrose (degenerative leddforandringer, ”slitasjegikt” i ett eller flere ledd) i hofteleddet.

 

Klageren ønsket ikke den typen hofteoperasjon som tilbys pasienter med artrose i Norge, men en behandling etter (…). Hun hadde fått tilsvarende behandling på høyre side, og hun ønsket nå samme type behandling på venstre side. Hun hadde også sterke smerter, og ønsket ikke å vente på et tilbud om operasjon i Norge.

 

Hun ble operert 8. juni 2006 i England. Hun har nå søkt om å få refundert utgiftene til denne operasjonen.   

  

Klageren har anført:

 

I brev av 17. januar 2007 har klageren anført at hun ikke kan forstå at hun ikke kunne få behandling i utlandet kun fordi hun ikke var orientert om at hun etter pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd måtte søke på forhånd. Hennes fastlege kjente ikke til denne fremgangsmåten.

 

Hun har videre anført at behandlingen i utlandet ikke er utprøvende behandling. Legen som opererte henne har benyttet metoden siden 1991, og i mange tilfeller er denne metoden den beste måten å behandle nedslitte hofter på. Hun er selv et godt eksempel på at metoden er et fremskritt. Fra sist høst kunne flere pasienter velge en slik hofteoperasjon ved Haukeland Universitetssykehus.   

 

I brev av 25. januar 2007 har klageren uttalt at etter hennes vurdering er det viktig å ha samme type operasjon og identiske proteser i begge ledd. Behandlingene i England har videre vært ressursbesparende for norsk helsevesen. Kontrollorganet for medisinsk redelighet i USA har godkjent operasjonen. Samme type behandling har blitt gitt i Sverige, Australia og i en rekke andre land i verden. Ullevål universitetssykehus har planlagt å starte opp med denne behandlingen.     

 

Klageren har i brev til nemnda av 29. februar 2007 oversendt mer informasjon om behandlingen i England. Slik nemnda har forstått hennes anførsler, kan behandlingen slik hun ser det ikke være utprøvende da den har vært meget vellykket. Hun har vedlagt et brev av 23. februar 2007 fra (…) i England, der sekretær (…) har uttalt at behandlingen ikke lenger er eksperimentell kirurgi. 

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 29. januar 2007 har Kontoret for sykebehandling i utlandet ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontoret har vist til at behandlingen som klageren har fått i England også utføres ved sykehus i Norge. Kontoret har videre vist til at senterleder Olav Røise ved ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, i brev av 20. desember 2006 har uttalt at klageren kunne ha fått behandling etter akseptert metode i Norge, samt at den aktuelle behandlingen i England er utprøvende.  

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens koksartrose i Norge. 

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at det fremgår av uttalelsen av 20. desember 2006 fra senterleder Olav Røise, Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus, at de mest anerkjente protesetypene anvendes rutinemessig ved norske sykehus. Klageren ville ha fått behandling i Norge med en protese som har dokumentert holdbarhet. Nemnda deler Røises’s vurdering. Etter nemndas vurdering finnes det forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, og behandlingen som tilbys i Norge er videre i samsvar med internasjonalt akseptert legevitenskap.

 

Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særtrekk ved klageren som skulle tilsi at den generelle kompetansen ikke foreligger.

 

Det vises videre til at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” fremgår av Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det står at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet. Behandlingen i England kan derfor ikke kreves dekket, selv om tilbudet i England er mulig mer avansert enn det tilbudet klageren kan få i Norge.

 

Nemnda bemerker videre at vilkåret for behandling i utlandet er at behandlingen i utlandet skal være forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf prioriteringsforskriften § 3 første ledd annet punktum. Klageren har vedlagt en uttalelse fra klinikken av 23. februar 2007 der det står at behandlingen ikke lenger er eksperimentell, og at hun selv har blitt operert med et meget godt resultat. Til dette bemerker nemnda at Senterleder Røise har uttalt at BHR er utprøvende behandling. Nemnda deler Røise’s vurdering. Det vises til at det fremgår av forskriften § 3 annet ledd at utprøvende behandling er behandling som utprøves som ledd i en vitenskapelig studie, men der kravene til fullverdig dokumentasjon i forhold til etablert behandling ennå ikke er tilfredsstillende. Det fremgår av Røise’s uttalelse at Ullevål universitetssykehus er i ferd med å starte opp en studie hvor denne typen protese skal sammenlignes med konvensjonell protese. Etter nemndas vurdering foreligger det ikke fullverdig dokumentasjon for (…) sammenholdt med etablert behandling.

 

Klageren har anført at hun ikke ønsket å vente på en operasjon i Norge. Hvorvidt klageren ville ha fått operasjon rettidig i Norge har nemnda på bakgrunn av dokumentasjonen i saken ikke grunnlag for å si noe om.   

 

Klageren har anført at behandlingen i England er mer ressursbesparende enn behandlingen i Norge. Til dette vil nemnda bemerke at det er et absolutt vilkår for å få dekket utgifter til behandling i utlandet at det ikke finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge. Regelverket gir ikke anledning for den enkelte pasient til selv å velge et tilbud i utlandet på det offentliges bekostning når det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda er enig med klageren i at det ikke er et krav etter pasientrettighetsloven at tillatelse må foreligge på forhånd. Nemnda er av den oppfatning at dersom søkeren på tidspunktet for behandling i utlandet ville hatt rett til behandlingen, kan ikke søknaden avslås med den begrunnelse at det ikke forelå en tillatelse på forhånd.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

VEDTAK:

 

Helse Øst RHF sitt vedtak av 2. januar 2007 stadfestes.

 

 

 

Oslo, 26. april 2007.