Vedtak

07/13

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose:

 

Myelomatose (benmargssvulster)

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har ikke fått den behandlingen det søkes om støtte til. 

 

Ønsket behandling:

 

Dobbel autolog (som stammer fra samme individ) transplantasjon, deretter allogen (som stammer fra et annet individ) transplantasjon fra vevsforlikelig søskendonor ved Universitetsklinikken i Heidelberg, Tyskland.

 

Sakens bakgrunn:

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens myelomatose i Norge. 

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Vest RHF, har avslått søknaden 3. desember 2006. Avslaget var begrunnet med at det finnes kompetanse og adekvat tilbud i Norge for oppfølging av klagerens sykdom.

 

Enhet for utenlandsbehandling har videre vist til at den ønskede behandlingen i Tyskland er eksperimentell, og at klagerens sykdom ikke er sjelden. Klageren har derfor heller ikke på dette grunnlaget rett til behandling i Tyskland. 

 

Klageren er en (…) år gammel kvinne som har myelomatose. Myelomatose oppstår i plasmacellene i benmargen. Plasmaceller har som sin eneste oppgave å danne antistoffer, og er derfor viktige i immunsystemet for å bekjempe infeksjoner. Når slike celler blir ondartede, kalles de myelomceller. Det er ingen påviste kjente årsaker til sykdommen. Det er ca. 250-300 nye tilfeller av myelomatose i Norge hvert år.

 

Klageren anfører:

 

I brev av 16. desember 2006 anfører klageren at et tilbud med høydose kjemoterapi og autolog stamcelletransplantasjon for behandling av myelomatose ikke vil kunne føre til helbredelse, og at den eneste behandlingen som kan helbrede sykdommen er en kombinasjon av autolog og allogen benmargstransplantasjon.

 

Allogen benmargstransplantasjon er ikke etablert behandlingstilbud i Norge, og det finnes derfor ikke kompetanse og adekvat tilbud i Norge. Behandlingen i utlandet inngår i større programmer for å kartlegge og dokumentere metoder for allogen benmargstransplantasjon og effekten av dette. Dette behandlingstilbudet kan derfor ikke betegnes som eksperimentelt.

 

Hun er klar over at det er dekket kostnader for slik behandling tidligere både av

Helse Vest (antakelig Rikstrygdeverkets vedtak 1992 – nemndas merknad) og av Helse Sør. Helse Sør har begrunnet sitt vedtak med at da dette var organisert som en klinisk forskningsstudie, fikk pasienten behandling i utlandet. I hennes sak har

Helse Vest også vist til hvordan behandlingen er organisert, men avslått søknaden. Dette er etter hennes oppfatning forskjellsbehandling. 

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Vest RHF anfører:

 

I oversendelse til nemnda av 18. januar 2007 har Enhet for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling viser til at det ikke er innvilget støtte til slik behandling i utlandet etter at Enhet for utenlandsbehandling fikk ansvaret for behandling av søknader om behandling i utlandet i 2004. Enhet for utenlandsbehandling kjenner til ett tidligere tilfelle der en pasient har fått dekket behandlingen i utlandet, men dette var i 1992, da ordningen ble forvaltet av Rikstrygdeverket. Etter Enhet for utenlandsbehandling sin vurdering har behandlingstilbudet gjennomgått en betydelig utvikling siden 1992. 

 

Når det gjelder vedtaket fra Helse Sør antar Enhet for utenlandsbehandling at dette dreier seg om et vedtak av 13. april 2005 (sak 28-05/00018) fra Dispensasjons- og klagenemnda, og der Helse Sør til tross for avslaget i nemnda i ettertid innvilget rett til behandling i utlandet for pasienten. 

 

Enhet for utenlandsbehandling viser endelig til en uttalelse fra Sosial- og helsedirektoratets rådgivende gruppe for allogen stamcelletransplantasjon. Det fremgår av denne uttalelsen at behandlingen anses som utprøvende behandling.

 

Etterfølgende forhold:

Nemnda ba seksjonsoverlege Lorentz Brinch, Spesialist i blodsykdommer, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, i brev av 9. februar 2007 om det etter hans vurdering finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode for behandling av klagerens sykdom, og om den ønskede behandlingen i utlandet etter hans vurdering er utprøvende behandling.

 

Nemnda mottok hans sakkyndige vurdering 15. februar 2007. Etter hans vurdering var det forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, og den ønskede behandlingen i Tyskland lå i grenseland mellom eksperimentell og utprøvende behandling.

 

Klageren har i e-post av 28. februar 2007 kommentert den sakkyndige uttalelsen. Hun anfører at det også bør være anledning til å ta menneskelige hensyn, og at nemnda burde se hvor viktig saken er for henne. 

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens myelomatose i Norge. 

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at seksjonsoverlege Lorentz Brinch, spesialist i blodsykdommer, Rikshospitalet-Radiumhospitalet, i uttalelse til nemnda av 14. februar 2007 har uttalt at det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode for denne sykdommen i Norge. Nemnda er enig i denne vurderingen. Nemnda viser videre til at myelomatose behandles i alle helseregioner. 

 

Nemnda bemerker videre at dette er i samsvar med nemndas tidligere praksis i tilsvarende saker, jf vedtak av 13. april 2005 (sak 28-5/00018), vedtak av 3. januar 2002 (sak 14-01/00017) og vedtak av 24. august 2001 (sak 34-01/00040).

 

Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særlige forhold som tilsier at kompetansen likevel ikke foreligger for klageren, og deler Lorentz Brinch sin vurdering av at det også for klageren finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge.

 

Klageren har anført at allogen benmargstransplantasjon ikke er etablert behandlingstilbud i Norge, og det finnes derfor ikke kompetanse og adekvat tilbud i Norge. Nemnda kan ikke se at dette er riktig. Det vises til at i telefonsamtale med sekretariatet 23. februar 2007 har Lorentz Brinch opplyst at allogen benmargstransplantasjon også gis i Norge, men etter hans vurdering ikke på pasienter med denne indikasjonen, siden dette vil være utprøvende eller eksperimentell behandling. Det er således ikke manglende kompetanse som er årsaken til at klageren ikke får den ønskede behandlingen. Behandlingen gis her, og både erfaring og kompetanse til slik behandling finnes etter nemndas vurdering i Norge.

 

Etter nemndas vurdering er videre kompetansen i Norge i samsvar med internasjonalt akseptert praksis. Nemnda kan heller ikke se at den helsehjelpen klageren kan få i Tyskland er vesentlig bedre enn den helsehjelpen klageren kan få i Norge, men uansett presiseres at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” fremgår av Ot.prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det står at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet.

 

På bakgrunn av klagerens anførsler bemerker nemnda videre at vilkåret for behandling i utlandet er at behandlingen skal være forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf prioriteringsforskriften § 3 første ledd annet punktum. Seksjonsoverlege Lorentz Brinch har i brev til nemnda av 14. februar 2007 uttalt at den aktuelle behandlingen i Tyskland etter hans vurdering er i grenseland mellom utprøvende og eksperimentell behandling. Etter nemndas vurdering er den aktuelle behandlingen for en med klagerens helsetilstand ikke forsvarlig behandling etter akseptert metode.  

 

Det kan kun gis rett til slik behandling i utlandet i spesielle tilfeller der det foreligger en sjelden sykdomstilstand, jf. prioriteringsforskriften § 3 annet ledd. Etter nemndas vurdering er myelomatose ikke en sjelden sykdomstilstand i forskriftens forstand. Det vises til at det fremgår av informasjon om sykdommen fra Rikshospitalet-Radiumhospitalet at det diagnostiseres omkring 300 tilfeller av myelomatose hvert år i Norge.  

 

Til klagerens anførsel om at hun kjenner til at andre har fått dekket slik behandling i utlandet, vil nemnda bemerke at nemnda i tilsvarende saker ikke har innvilget rett til behandling i utlandet. Det vises videre til at nemnda som et nasjonalt og overordnet forvaltningsorgan med særlig ekspertise, ikke kan være bundet av underliggende forvaltningsorgan sine tidligere vedtak. Nemnda har for øvrig ikke den fulle oversikt over hvilket grunnlag de omtalte vedtakene var fattet på.

 

Klageren har anført at Helse Sør i en sak har innvilget behandling i utlandet, og har begrunnet vedtaket med at siden det var organisert som en klinisk forskningsstudie, fikk pasienten behandling i utlandet, og at avslaget fra Helse Vest også er begrunnet med hvordan behandlingen er organisert. Nemnda er ikke sikker på hvilken sak klageren sikter til, men bemerker at etter det nemnda kjenner fikk en annen klager i en annen sak i ettertid behandling i utlandet, men ikke som følge av at nemnda siden omgjorde sitt vedtak (vedtak av 13. april 2005, sak 28-05/00018). Etter det nemnda kjenner til, uttalte også helseminister Ansgar Gabrielsen i ettertid at det ikke forelå noen juridisk rett til å få den aktuelle behandlingen. Pasienten fikk imidlertid mulighet til å delta i en forskningsstudie etter at nemnda hadde fattet et vedtak som stadfestet Helse Sør sitt vedtak.

 

Saken kom opp i Stortinget, og som ledd i oppfølgingen etter stortingsbehandlingen, ba Helse- og omsorgsdepartementet Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Kunnskapssenteret) om å foreta en gjennomgang av det tilbudet andre europeiske land ga når det gjaldt bruk av denne behandlingsmetoden for den aktuelle pasientgruppen. Det framgår av rapporten fra Kunnskapssenteret at den aktuelle behandlingen er udokumentert. I brev til nemnda fra Helse- og omsorgsdepartementet av 26. august 2005 ble rapporten oversendt, og departementet har i oversendelsesbrevet uttalt at departementet legger til grunn at pasienten ikke hadde rett til behandling i utlandet etter pasientrettighetsloven og prioriteringsforskriften.

 

Klageren har anført at det bør være anledning til å ta menneskelige hensyn. Til dette vil nemnda bemerke at både vilkåret om at det ikke finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, og vilkåret om at behandlingen i utlandet må være forsvarlig behandling etter akseptert metode, er absolutte vilkår. Nemnda har ikke etter regelverket anledning til å innvilge dekning av utgifter for behandling i utlandet på medmenneskelig grunnlag dersom vilkårene ikke er oppfylt.

 

Nemnda har stor forståelse for at kvinnen i dette tilfellet ønsker å forsøke utprøvende behandling i utlandet. Imidlertid har samfunnet ansvar for å tilby etablerte og dokumenterte helsetjenester til befolkningen, og dette gjelder både for behandlinger i Norge og i utlandet.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

 

Helse Vest RHF sitt vedtak av 3. desember 2006 stadfestes. 

 

 

Oslo, 1. mars 2007