Vedtak

07/11

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

                                                                                                         

 

 

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har fått den behandlingen det søkes om støtte til. 

 

Ønsket behandling:

 

Behandling av Dr. Brendan Stack, USA.

 

Sakens bakgrunn:

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter i Norge. 

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Øst RHF, avslo 21. november 2006 søknaden med henvisning til at det finnes adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge for kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter. Behandlingen består av behandling hos tannleger, fysioterapeuter, psykologer og anestesileger ved smerteklinikker. Kontoret for sykebehandling i utlandet viser i sin begrunnelse for avslag videre til nemndas tidligere praksis i slike saker.

 

Klageren er en (…) år gammel kvinne. Det fremgår av søknad 6. november 2006

at hun etter en fødsel i (…) har fått søvnforstyrrelser, nakkesmerter og kjeveleddsdysfunksjon. I (…) ble hennes situasjon kritisk med kramper og pustestopp. Akershus universitetssykehus HF hadde ifølge søknaden ingen behandling å tilby henne, men henviste henne ikke til utlandet. Hun tok deretter kontakt med

Dr. Brendan Stack i USA, og ble operert der (…). Ifølge søknaden ble hun bedre etter operasjonen. Hun får nå en behandling i Norge som hun selv betaler for. 

 

Klageren anfører:

 

I klage av 3. desember 2006 anfører klageren at hun har forsøkt all tilgjengelig behandling i Norge før hun ble operert i USA, herunder den behandlingen som Kontoret for sykebehandling i utlandet har vist til i avslaget. Hun har blant annet forsøkt behandling ved smerteklinikker, utredning hos nevrologer, en indremedisiner, tannlegebehandling samt behandling hos en manuellterapeut. Hun har ikke blitt bedre av behandlingen, og behandlingen hos manuellterapeuten forverret nakke og kjeveplagene dramatisk.

 

Hun anfører videre at Helsetilsynet i januar 2001 har uttalt at det mangler kompetanse på nakke- og kjevesleng i Norge. Videre har Helse- og omsorgsdepartementet satt ned en arbeidsgruppe som skal arbeide med kjeveleddsproblematikk. Det viser at tilbudet ikke er tilfredsstillende i Norge.

 

Hun ber om at søknaden behandles individuelt, at hun blir undersøkt, at en med kompetanse vurderer rapporten til Dr. Stack og foreslår et tilsvarende behandlingsopplegg i Norge, at det tas hensyn til at hennes situasjon var kritisk, og at hun ikke kunne vente. Etter operasjonen har hun verken hatt kramper eller pustestopp.

Det faktum at så mange pasienter tar tilsvarende operasjon i utlandet, viser at det ikke finnes et godt nok tilbud i Norge.

 

I brev av 18. januar 2007 kommer klageren med supplerende opplysninger. Hun viser til at hun ble akutt syk høsten 2005, og stiller spørsmål ved om det er meningen at man selv skal ta kontakt med et annet sykehus når man blir avvist av det sykehuset man tilhører.

 

Hun ønsker videre en vurdering av hennes sak, og ikke kun en henvisning til tidligere praksis. Avdelingsoverlege Skjelbred, som har gitt en faglig uttalelse i saken, har ikke undersøkt henne eller snakket med henne.

 

Hun er videre av den oppfatning at det ikke kan finnes mange saker som er like hennes sak, noe som har blitt bekreftet av de spesialistene som har behandlet henne, men ikke lykkes.

 

Hun stiller spørsmål om avdelingsoverlege Skjelbred har noen referanser for den adekvate behandlingen han har vist til, og om denne behandlingen er vitenskapelig dokumentert. Hun ønsker å vite hva behandlingen består i. Hun har ikke hørt om noen vellykkede resultater her i Norge.

 

I brev av 24. februar 2007 har klageren oversendt kopi av (…). Hun opplyser samtidig om at Det odontologiske fakultet i Oslo ikke har fulgt opp henvisningen fra (…) fra hennes fastlege, der fastlegen har bedt Det odontologiske fakultet om å vurdere om fakultetet kan overta behandlingen av henne, samt spørsmål om hva slags kompetanse fakultetet har vedrørende kjeveleddsdysfunksjon. Hun har ringt en rekke ganger til Det odontologiske fakultet, men får ingen avklaring. Dette viser etter hennes vurdering at behandlingen i Norge ikke hadde vært et adekvat tilbud når hennes situasjon var kritisk.  

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Øst RHF, anfører:

 

I oversendelse til nemnda av 10. januar 2007 har Kontoret for sykebehandling i utlandet ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet viser til at ingen i spesialisthelsetjenesten har funnet det nødvendig å sende klageren ut av landet. Videre foreligger det flere avgjørelser av nemnda i tilsvarende saker. Nemnda har i alle sakene kommet til at det foreligger adekvat medisinsk kompetanse i Norge.

 

I forbindelse med behandlingen av klagen har Kontoret for sykebehandling i utlandet forelagt saken for professor og avdelingsoverlege ved Kjeve-ansiktskirurgisk avdeling Per Skjelbred, Ullevål universitetssykehus. I sakkyndig vurdering av 3. januar 2007 har Skjelbred uttalt at det er adekvat medisinsk kompetanse i Norge, samt at behandlingen som Brendan Stack utfører ikke er vitenskapelig dokumentert. 

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at avdelingsoverlege og professor Per Skjelbred ved Kjeve/ansiktskirurgisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus i sakkyndig uttalelse av 3. januar 2007 til Kontoret for sykebehandling i utlandet har uttalt at det er kompetanse vedrørende behandling av kjeveleddsdysfunksjon i Norge. Nemnda deler denne vurderingen. Det fremgår av uttalelsen at man mangler kunnskapsbaserte retningslinjer for behandling, men at det er internasjonal enighet om at behandlingen bør være reverserbar. Det fremgår videre ar de fleste tannleger har kompetanse til behandling av kjeveleddsdysfunksjon med bittskinne. Ifølge uttalelsen fra professor  Skjelbred finnes det ved regionsykehusene Helse Øst, Helse Sør, Helse Vest og Helse Midt-Norge kirurgiske avdelinger som tilbyr kjeveleddskirurgi dersom dette er indisert. 

 

Nemnda er videre av den oppfatning at det også for klagerens nakkesmerter finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge. Det vises til at det ved St. Olavs Hospital er opprettet et nasjonalt senter for spinale lidelser som er en tverrfaglig enhet med landsfunksjon for kompliserte rygg- og nakkelidelser. Også innen Helse Øst RHF er det etter nemndas vurdering kompetanse til å behandle nakkeskader ved blant annet Ullevål universitetssykehus.

 

Det vises videre til at nemnda også i vedtak av 7. desember 2005 har kommet til at det foreligger forsvarlig behandling etter akseptert metode for kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter i Norge. Det foreligger videre langvarig praksis i nemnda for at det foreligger forsvarlig behandling etter akseptert metode for nakkesmerter i Norge. Etter nemndas vurdering er behandlingen i Norge også i samsvar med internasjonalt akseptert legevitenskap.

 

Etter nemndas vurdering foreligger det heller ikke særskilte forhold ved klagerens kjeveleddsdysfunksjon som tilsier at det likevel ikke skulle foreligge forsvarlig behandling etter akseptert metode for henne i Norge. Dette er i samsvar med uttalelsen fra avdelingsoverlege Skjelbred som har vurdert hennes sak. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger særskilte forhold ved klagerens nakkesmerter som skulle tilsi at det ikke foreligger forsvarlig behandling etter akseptert metode for hennes nakkesmerter i Norge.

 

Nemnda kan heller ikke se at behandlingen for pasienter med kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter er bedre i USA enn den behandlingen klageren kan få i Norge, men uansett presiseres hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” i Ot.prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det fremgår at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet, der det i merknadene til prioriteringsforskriften § 3 står: ”Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.” 

 

Under enhver omstendighet kan det kun gis rett til behandling i utlandet dersom denne kan skje etter akseptert metode.

 

Det fremgår av avdelingsoverlege Skjelbreds uttalelse at behandlingen som foretas av Brendan Stack i USA bygger på et 35 år gammelt konsept som er forlatt av de fleste som arbeider med pasienter med kjeveleddsdysfunksjon. Videre at det ikke er vitenskapelig dokumentert at en forskutt leddskive er årsak til kjeveleddsdysfunksjon.   Behandlingen i USA er etter Skjelbreds vurdering en behandling som mangler dokumentert, vitenskapelig effekt. Nemnda er enig i denne vurderingen. Det er derfor ikke manglende kompetanse som er årsaken til at denne behandlingen ikke gis i Norge, men at behandlingsteknikken er valgt bort på grunn av manglende dokumentasjon for gode resultater.

 

Til klagerens anførsel om at hun har forsøkt all tilgjengelig behandling, men ikke er blitt bedre, vil nemnda bemerke at mangel på tilbud som kan helbrede henne etter nemndas vurdering ikke viser at det ikke er forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge. Etter nemndas vurdering er den behandlingen som nemnda har vist til over en anerkjent form for behandling av pasienter med kjeveleddsdysfunksjon og nakkesmerter. Slik behandling gis i Norge.

 

Nemnda deler heller ikke klagerens vurdering av at en uttalelse fra Helsetilsynet i 2001 viser at det ikke er forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge. Nemnda kjenner til en uttalelse fra Helsetilsynet fra 2001, og der fremgår det at Helsetilsynet ikke vil avvise at pasienter er blitt bedre av den aktuelle behandlingen i USA, men at det i dag ikke foreligger dokumentasjon for behandlingens effekt.

At Sosial- og helsedirektoratet har nedsatt en arbeidsgruppe vedrørende kjeveleddsdysfunksjon, samt det forhold at mange pasienter ønsker behandling i utlandet, viser etter nemndas vurdering ikke at det ikke er forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge. Nemnda deler klagerens vurdering av at dette kan vise at behandlingen av enkelte pasienter med kjeveleddsdysfunksjon er vanskelig, men dette medfører ikke rett til behandling i utlandet etter gjeldende regelverk. 

 

Nemnda er enig med klageren i at det ikke er et krav i regelverket om at det foreligger en anbefaling fra spesialisthelsetjenesten for å ha rett til behandling i utlandet. Dette har imidlertid som det fremgår av begrunnelsen over ikke hatt betydning for nemndas vurdering.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Øst RHF sitt vedtak av 21. november 2006 stadfestes. 

 

 

Oslo, 1. mars 2007