Vedtak

06/111

 

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

                                                                                                         

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose:

 

Symptomer/plager fra munnen. 

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har ikke fått behandling i utlandet.

 

Ønsket behandling:

 

Vurdering og eventuell behandling i utlandet for plager fra munnen.

 

Sakens bakgrunn:

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens plager fra munnen i Norge.

 

Helse Sør RFH avslo 19. september 2006 søknaden med henvisning til at det ikke var dokumentert at tilstanden ikke kunne undersøkes og behandles på forsvarlig vis i Norge.

 

Klageren er en (…). Det fremgår av brev av 3. april 2006 at hennes problemer startet med en behandling hos tannlege i (…). Det ble foretatt en rotfylling som førte til en kraftig betennelse. Etter dette ble det foretatt en rotamputasjon. Klageren hadde fremdeles smerter i tannen etter dette.

 

Etter ett år sprakk det ifølge klageren opp langs siden av tannen, og (…). Hun har etter dette vært plaget med at (…) rundt øvre, høyre fortann. (…). Den (…) medfører en betydelig nedsatt livskvalitet for henne.

 

Hun har blitt undersøkt og behandlet ved Tannlegehøyskolen, men dette førte ikke til bedring. Hun ble senere operert for en slimhinnesvulst i bihulen. I (…) fant en spesialist i periodonti en (…) langs tannen. Tannen ble siden trukket, og (…) ble renset. Etter denne behandlingen opplevde hun en forbigående bedring. I (…) ble klageren undersøkt ved Avdeling for patologi, Kjevekirurgisk poliklinikk, Haukeland Universitetssykehus. Det ble ikke funnet noe ved denne undersøkelsen. 

 

På vegne av klageren søkte klagerens lege, B, 5. april 2006 om behandling i utlandet. Søknaden var begrunnet med at klageren har vært undersøkt av tannleger, øre-nese-hals-leger, kjevekirurger, på Haukeland Universitetssykehus samt på Tannlegehøyskolen. Ingen har kunnet hjelpe henne, og hun har fått beskjed om at ingen har sett et slikt tilfelle tidligere. Siden klageren nå har forsøkt alle aktuelle instanser i Norge, ber klageren om at hun får stilt en diagnose og får behandling i utlandet.     

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Sør RHF, har i brev av 21. april 2006 avslått søknaden om vurdering og behandling i utlandet. Avslaget begrunnes med at det ikke foreligger dokumentasjon for at det mangler kompetanse ved norske sykehus til å vurdere og eventuelt behandle pasienten. Fagrådet ved Helse Sør RHF tok imidlertid  kontakt med øre-nese-hals avdelingen ved Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF (RR). Avdelingen mente at pasienten burde henvises til sykehuset til vurdering og eventuelt behandling.

 

I brev av 29. august 2006 søker klagerens lege på vegne av klageren på nytt om behandling i utlandet. Det vises til at RR ved undersøkelsene (…) og (…) 2006 ikke har funnet noe sykelig ved pasienten. RR har uttalt at sykehuset ikke har annet å tilby henne.

 

Klageren anfører:

 

I brev av 4. oktober 2006 anfører klagerens lege på vegne av klageren at klageren har vært til behandling ved RR, og det fremgår av tilsendt dokumentasjon at kjevekirurgisk avdeling ved RR ikke anser seg kompetent til å hjelpe pasienten videre.

 

Hun viser videre til at hun i telefonsamtale med Per Teisberg, leder av fagrådet ved Enhet for utenlandsbehandling, har fått opplyst at tilstander som ikke er kjent i Norge, ikke gir rett til utredning og behandling i utlandet. Dette er hun sterkt uenig i. Hun viser videre til at Pasientombudet i Telemark er enig med henne i at det ikke står noe i pasientrettighetsloven om at tilstanden må være kjent for å få vurdering og behandling i utlandet. 

 

Klageren viser videre til at det er funnet (…) i munnen hennes, og etter at det ble boret og renset (…), var hun uten symptomer i 14 dager. Hun har senere bedt om at (…) blir renset igjen, men dette har alltid blitt avvist under henvisning til at man ikke kan se at det er noen cyste (blære) i det aktuelle området.

 

Hun mener at hun har krav på å få en diagnose, og om mulig behandling. 

 

Da Pasientombudet i Telemark ønsket mer tid for å kommentere saken, ba Pasientombudet i brev av 9. januar 2007 om at saken ble utsatt.

 

I brev av 1. februar 2007 uttaler Pasientombudet at Enhet for utenlandsbehandling sin merknad om at det ikke er skissert eller foreslått noe spesifikt behandlingsopplegg synes å være rettet mot fastlegen. Det stilles spørsmål ved hvorfor eventuell utenlandsbehandling ikke har vært foreslått fra spesialisthelsetjenesten.

 

Til tross for at det er konkludert med at man ikke har funnet noe patologisk ved undersøkelser, så har klageren fremdeles plager med eksudat (betennelsesaktig væske) fra en angivelig (…) i overkjeven. Pasientombudet viser til en uttalelse av 17. september 1997 fra spesialist i periodonti, C, som ikke har noen naturlig forklaring på denne (…). Videre fant oralkirurg D den 6. januar 2001 en (…) struktur som ble boret opp og renset. Effekten av dette varte i 14 dager.

 

Etter klagerens vurdering er (…) påviselig, og hun ønsker en henvisning til en spesialist i utlandet som har kunnskap om og erfaring med denne typen (…) i overkjeven.  

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Sør RHF, anfører:

 

I oversendelse til nemnda av 15. november 2006 har Enhet for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling viser til at hele området der pasienten har problemer er undersøkt, og det er ikke funnet noe sykelig. Pasienten har fått behandling i hele kjeden, helt til regionsykehusnivå. Det er heller ikke i søknaden oppgitt noen behandlingsinstitusjon eller et utenlandsk sykehus som eventuelt kunne tilby pasienten en behandling som ville kunne forbedre tilstanden hennes. 

 

I brev av 12. desember 2006 har Enhet for utenlandsbehandling oversendt tilleggsinformasjon til nemnda, med kopi til klageren og til Pasientombudet i Telemark. Det fremgår her at fagrådet ved Enhet for utenlandsbehandling har vurdert saken en gang til. Fagrådet presiserer at det finnes kompetanse innen tann- og kjevekirurgi samt tannhelse i Norge. Klageren har blitt undersøkt med de undersøkelsesmetoder som i dag benyttes, også internasjonalt. Ingen sykelige forhold har blitt avdekket. 

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens plager fra munnen i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at fagrådet ved Enhet for utenlandsbehandling har uttalt at det er kompetanse vedrørende tann- og kjevekirurgi og tannhelse i Norge. Nemnda er enig i denne vurderingen. Etter nemndas vurdering er det også kompetanse til å tilby klageren forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge.

 

Slik nemnda forstår klagerens anførsler, er hun av den oppfatning at fordi ingen i Norge har funnet noe sykelig, er det ikke kompetanse på dette området i Norge. Nemnda tviler ikke på at klageren føler seg plaget, men slik nemnda ser det, vil ikke et eventuelt tilbud i utlandet være bedre for henne enn tilbudet i Norge. Det vises til epikriser fra Rikshospitalets øre,- nese- og halsavdeling datert 21. april, 30. juni og 14. august 2006 der det blir gjort rede for omfattende undersøkelser av pasienten. Nemnda er av den oppfatning at de undersøkelsesmetodene som brukes på dette området er i samsvar med de undersøkelsesmetodene som benyttes internasjonalt. Slik nemnda ser det, er derfor behandlingen i Norge i samsvar med internasjonalt akseptert praksis.

 

Nemnda kan ikke se at en eventuell helsehjelp i utlandet vil være bedre enn i Norge i dette tilfellet, men uansett presiseres at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” fremgår av Ot.prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det står at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet.

 

Klageren har anført at hun har krav på at det blir stilt en diagnose. Til dette vil nemnda bemerke at nemnda ikke kan se at det foreligger et rettslig krav på at en diagnose blir stilt i tilfeller der dette ikke er mulig. Det fremgår også av Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet og merknadene til pasientrettighetsloven § 2-2 at man i enkelte tilfeller ikke finner noen sikker forklaring på helseplagene, og det settes da en symptomdiagnose, enten midlertidig eller som endelig konklusjon. I klagerens tilfelle har man ikke funnet noen tegn på sykdom.

 

Enhet for utenlandsbehandling har bemerket at det ikke er skissert eller foreslått noe spesifikt behandlingsopplegg i søknaden. Etter det nemnda forstår, omhandler dette vilkåret i forskriften om at det er en forutsetning at helsehjelpen i utlandet kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode. Vurderingen av om helsehjelpen i utlandet kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, vil imidlertid kun være aktuell dersom det ikke finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, noe nemnda mener at det i denne saken er.  

 

Nemnda er enig med klageren i at det ikke er et krav om at tilstanden må være kjent for at det skal gis rett til behandling i utlandet. Hovedvilkåret for å få behandling i utlandet er at det ikke finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, men som det fremgår over, er nemnda av den oppfatning at slik behandling finnes i Norge. 

 

Klagen har etter dette ikke ført fram.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Sør RHF sitt vedtak av 19. september 2006 stadfestes.

 

 

Oslo, 1. mars 2007