Vedtak

06/106

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

17. januar 2007

 Unntatt fra offentlighet, jf.

offl. § 5a,

jf. fvl. § 13

 

NEMNDSVEDTAK

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift av 1. desember 2000 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

 

Diagnose:

 

Følgetilstand etter (…) leggamputasjon.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har ikke fått den behandlingen det er søkt om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Vurdering og eventuell osseointegrering (metode for å implantere titanskruer i benvev og forankre proteser med skruene) av protese ved C sykehus, Sverige.

 

Saksgangen hittil er som følger:

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode til å vurdere og behandle følgetilstand etter (…) leggamputasjon i Norge.

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Vest RHF, avslo søknaden 24. april 2006 med henvisning til at det finnes en standardbehandling i Norge for den tilstanden klageren har søkt om behandling for. Helse Vest RHF har videre vist til at osseointegrasjon av protese (metode for å implantere titanskruer i benvev og forankre proteser med skruene) hos leggamputerte er eksperimentell kirurgi.

 

Klageren er en (…) gammel mann. Det fremgår av søknad av 21. mars 2006 fra avdelingsoverlege D, (…) avdeling, E sykehus, at da klageren var (…) år amputerte han (…) etter en ulykke (…). Siden har han blant annet fått fjernet den største delen av leggbenet. Klageren ønsker nå å få satt inn en osseointegrert titanprotese der (…) er amputert. Osseointegrasjon på leggamputerte utføres ikke i Norge.

 

Klageren ønsker behandlingen utført ved C sykehus i Sverige. Han uttaler i brev til C av 22. juni 2006 at han i løpet av de siste ti årene har begynt å merke en del senskader som følge av amputasjonen i form av knokkel- og vevsproblemer. Han er nå mindre utholdende på grunn av det store trykket protesene gir (…), og han er også plaget av svetting fra (…). Han ønsker en osseointegrert titanprotese for å ha mulighet til å gjenoppta tidligere aktiviteter, forbedre livskvaliteten, få mindre smerter og mindre behov for hvile.

 

Klageren anfører:

 

I brev av 5. juli 2006 anfører advokat A på vegne av klageren at inngrepet ikke er eksperimentelt, og at dette fremgår av dokumentasjon fra C sykehus.

 

Han anfører videre at det er korrekt at det er en risiko for komplikasjoner, men at klagerens ben er sterke nok til å tåle en protese. Han viser til brev av 31. august 2005 fra C sykehus, der det fremgår at det er mulig å utføre behandlingen på klageren.

 

Han kan ikke se at behandlingen kan være eksperimentell dersom en slik behandling har vært utført en eller flere ganger tidligere. Han kan heller ikke forstå at et inngrep over kneet er mer kurant enn et inngrep under kneet.

 

Han anfører videre at klageren ikke engang blir utredet, og kan ikke forstå at klageren ikke engang kan få dekket utgiftene til en vurdering for eventuell videre behandling i Sverige. Hvis prognosen er dårlig, kan inngrepet være eksperimentelt, men ikke hvis prognosen er god. Det vises til definisjonen på eksperimentell behandling i prioriteringsforskriften § 3, som sier at eksperimentell behandling er udokumentert behandling som ikke er ledd i kontrollerte undersøkelser, og hvor virkning, risiko og bivirkninger er ukjent eller ufullstendig klarlagt. Det er derfor for tidlig å avslå søknaden med den begrunnelse at behandlingen er eksperimentell. Virkning, risiko og bivirkninger er ikke verre enn at hvis inngrepet mislykkes, så må klageren fortsette med de protesene han har i dag.

 

Fordelene av et vellykket inngrep må tas med ved vurderingen. Dersom inngrepet blir vellykket, vil dette ha stor betydning for klagerens livsutfoldelse. Det vises til at klageren har rett til nødvendig helsehjelp, jf prioriteringsforskriften § 2, og at han vil ha en ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes, og at de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

 

Det anføres subsidiært at selv om behandlingen skulle være eksperimentell, følger det av prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at det er anledning til eksperimentell behandling for enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander. Sykdomstilstanden er uten tvil sjelden, og et spesielt tilfelle. Det vises til brev av 31. august 2005 fra C sykehus der det fremgår at klagerens tilfelle er vanskelig og spesielt, og at C aldri tidligere har behandlet noen med (…) leggamputasjon.

 

Enhet for utenlandsbehandling, Helse Vest RHF anfører:

 

I oversendelse til nemnda av 2. november 2006 finner Enhet for utenlandsbehandling ikke grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling viser til at klageren har fått standardbehandling for den tilstanden klageren har søkt om behandling for. Det vises videre til at osseointegrasjon av protese (metode for å implantere titanskruer i benvev og forankre proteser med skruene) hos leggamputerte eksperimentell kirurgi.

 

Nemndas vurdering:

 

Det rettslige grunnlaget for vedtak i klagenemnda er slått fast innledningsvis.

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

• Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.  
• Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.
• Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

I tillegg heter det i prioriteringsforskriften § 3 annet ledd at enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander i spesielle tilfeller kan få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr 2 og § 2 tredje ledd, ikke er oppfylt.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriftens § 3, at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger således tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetslovens § 2-1 femte ledd jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. Dette fremgår også indirekte av overskriften til prioriteringsforskriften § 3, som lyder: ”Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge”.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode til å vurdere og behandle følgetilstand etter (…) leggamputasjon i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det finnes forsvarlig behandling etter akseptert metode både til å vurdere og behandle følgetilstand etter (…) leggamputasjon i Norge.

 

Det vises til at klinikkoverlege Ove Furnes, Ortopedisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, i brev av 5. oktober 2006 har uttalt at det finnes adekvat kompetanse i Norge både for vurdering og behandling av klageren. Nemnda er enig i denne vurderingen. Etter nemndas vurdering er behandlingen i Norge også i samsvar med internasjonalt akseptert legevitenskap.

 

Klageren har anført at han ikke kan forstå at han ikke engang får tilbud om utredning i Sverige. Til dette vil nemnda bemerke at det er et absolutt vilkår at det ikke foreligger forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge, både når det gjelder utredning og eventuell videre behandling.

 

I tillegg vises det til at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge” presiseres i Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61 der det fremgår at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.” Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet, der det i merknadene til prioriteringsforskriften § 3 står: ”Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.”

 

Det vises videre til at klinikkoverlege Ove Furnes i brev av 5. oktober 2006 har uttalt at den aktuelle behandlingen med osseointegrerte proteser for leggamputerte må anses som eksperimentell behandling. Nemnda er enig i at behandlingen er utprøvende/eksperimentell, og bemerker at grunnen til at osseointegrasjon av leggproteser ikke foretas i Norge, er at behandlingen ikke anses som sedvanlig i internasjonale legekretser. Nemnda bemerker videre at dersom det er en eksperimentell behandling, så vil en ikke få dekket utgiftene til behandling i utlandet, uavhengig av hvordan kompetansen er i Norge. C sykehus har uttalt til Enhet for utenlandsbehandling at sykehuset har utført den ønskede behandlingen tre ganger. To av de tre gangene var behandlingen mislykket. Siden har sykehuset ført en restriktiv linje når det gjelder slik behandling av leggamputerte.

 

På bakgrunn av klagerens anførsler finner nemnda grunn til å bemerke at det er en generell vurdering av type behandling i utlandet som avgjør om helsehjelpen anses for eksperimentell behandling, hvor grunnvilkåret er at virkning, risiko og bivirkninger ved den aktuelle behandlingsformen er ukjent eller ufullstendig klarlagt. Klagerens anførsel om at dersom prognosen er dårlig kan inngrepet anses som eksperimentelt, men ikke dersom prognosen er god, kan derfor ikke føre frem.

 

Klagerens anførsel om at behandlingen ikke er eksperimentell dersom den har vært utført en gang tidligere, kan heller ikke føre frem. Antall behandlinger kan være relevant, men da i forhold til dokumentasjon av denne form for behandling med hensyn til virkning, risiko og bivirkninger ved behandlingen.

 

Klageren har subsidiært anført at hans sykdomstilstand er sjelden, og at han derfor må ha rett til eksperimentell behandling, jf prioriteringsforskriften § 3 annet ledd. Nemnda bemerker at retten til eksperimentell behandling i utlandet for personer med sjeldne sykdomstilstander, kun gjelder for sykdomstilstander som forekommer så sjelden at det ikke er bygget opp nasjonal kompetanse. Som det fremgår over foreligger det kompetanse til å vurdere og behandle klageren i Norge.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

VEDTAK:

 

Helse Vest RHF sitt vedtak av 24. april 2006 stadfestes.

 

Oslo, 17. januar 2007