Vedtak

08/2

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

 

  

 

NEMNDVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Paroxystisk atrieflimmer (anfall med forkammerflimmer).

 

Pasientens status i dag:

 

Har fått behandling i utlandet.

 

Ønsket behandling:

 

Ablasjonsbehandling av X sykehus, London.

 

Sakens bakgrunn:

 

Helse Nord RHF har 13. november 2007 avslått søknaden av 1. november 2007 fra overlege B, Y sykehus, på vegne av A om ablasjonsbehandling (radiobølgebehandling av ledningsveier i forkammeret) for atrieflimmer av dr. C i London. Avslaget var begrunnet med at det fantes et adekvat medisinsk tilbud i Norge, jf pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Manglende kapasitet og lang ventetid ga ikke rett til behandling i utlandet etter denne bestemmelsen.

 

Klageren er en --- gammel mann som i flere år har vært plaget av atrieflimmer. Atrieflimmer er den hyppigst forekommende hjerterytmeforstyrrelse av klinisk betydning, og berører ca 45 000 pasienter i Norge. Klageren har hatt betydelig forverring det siste året, med behov for elektrokonvertering (elektrisk regulering av hjertets rytme) fire ganger i perioden juni til oktober 2007.

 

Han har fått tilbud om behandling ved Z sykehus i juli 2008.

Etter klagerens vurdering var ventetiden for lang, og han ønsket derfor tidligere behandling av dr. C i London.

 

Klageren har anført:

 

I brev av 16. november 2007 har overlege B på vegne av klageren uttalt at da helseregion Nord ikke har kompetanse på dette området, sendes søknader om behandling til andre helseregioner. Andre helseregioner kunne ikke behandle klageren før om ni måneder, og dette var for lang ventetid. Arytmologer har bekreftet at det er for lang ventetid for kurativ ablasjonsbehandling ved atrieflimmer i Norge. Forsinket behandling fører til lenger behandling med antikoagulasjon (forhindring av blodets levring) med den risiko dette medfører.

 

Det finnes flere medisinske årsaker til at behandling i utlandet burde tilbys og aksepteres i en periode inntil kapasiteten i Norge er i samsvar med etterspørselen.

 

I perioden 1997-1998 sendte overlege B ca 80 pasienter til Feiringklinikken med en ventetid på tre til fire uker i stedet for syv til åtte måneder. Klageren har rett til nødvendig helsehjelp og rett til behandling i løpet av tre måneder, og har derfor krav på behandling i utlandet så lenge kapasiteten i norsk helsevesen er så lav.  

 

Helse Nord har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 28. desember 2007 har Helse Nord ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Helse Nord har uttalt at klageren ikke hadde rett til behandling i utlandet dersom det fantes et anerkjent behandlingstilbud i Norge. Manglende kapasitet og lang ventetid ga ikke rett til behandling i utlandet. Pasienten hadde på egen hånd tatt kontakt med en privat klinikk i utlandet.

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan i spesielle tilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt, jf prioriteringsforskriften § 3 annet ledd.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens atrieflimmer i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at nemnda i flere tidligere vedtak har kommet til at det finnes forsvarlig behandling for atrieflimmer i Norge, senest i vedtak av 10. desember 2004 (sak 77-04/00085). Etter nemndas vurdering foreligger det heller ingen særtrekk ved klageren tilstand som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta behandling etter akseptert metode for klagerens atrieflimmer i Norge.

 

Nemnda bemerker videre at klageren heller ikke har anført at det ikke finnes forsvarlig behandling for ham i Norge, men at behandlingskapasiteten i Norge er så lav at behandling i Norge ikke har vært et reelt alternativ for ham. Han hadde fått tilbud om behandling ved Z sykehus i juli 2008, og etter hans vurdering var dette for lang ventetid for behandling.

 

Klagen omhandler derfor ikke spørsmål om manglende kompetanse i Norge, men spørsmål om det er for lang ventetid for behandling for klagerens atrieflimmer. Til dette bemerker nemnda at den behandler klager over rett til behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse, jf prioriteringsforskriften § 3. Dersom klageren har innvendinger til ventelister og fristfastsettelse, er det etter prioriteringsforskriften § 4 spesialisthelsetjenesten som skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet. Dersom en pasient er uenig i den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar, kan pasienten klage til Helsetilsynet i fylket, jf prioriteringsforskriften § 7 annet ledd.

 

Det ligger derfor utenfor nemndas kompetanse å vurdere frister for behandling i saker som kun omhandler kapasitet og lang ventetid. Nemnda bemerker videre at også i det ovenfor nevnte vedtaket av 10. desember 2004 hadde klageren anført at det var for lang ventetid, og også i dette vedtaket uttalte nemnda at manglende kapasitet ikke ga rett til behandling i utlandet.

 

For øvrig bemerker nemnda at de pasientene som ble sendt til Feiringklinikken på   90- tallet var pasienter i en annen sykdomskategori (kranseåresykdom). 

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Nord RHFs vedtak av 13. november 2007 stadfestes.

 

 

 

 

Oslo, 15. februar 2008