Vedtak

07/109

DISPENSASJONS- OG KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

 

 

  

 

NEMNDVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om dispensasjons- og klagenemnd.

Diagnose:

 

Hypermobilitetssyndrom.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har ikke fått den behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Behandling hos professor B, ----, London.

 

Sakens bakgrunn:

 

Enhet for utenlandsbehandling har i vedtak av 26. juni 2007 avslått søknaden fra spesialist i revmatologi, C, av 9. juni 2007 om behandling av klagerens hypermobilitetssyndrom hos professor B i London. Avslaget var begrunnet med at det fantes adekvat medisinsk tilbud i Norge.

 

Klageren er en ---- år gammel kvinne som siden barndommen har hatt muskel- og skjelettplager i hele kroppen. Hun har overstrekk eller hypermobilitet i de fleste ledd, spesielt i hofter, knær, hender, albuer og skuldre. Spesialist C har i brev av 4. juni 2007 gitt henne diagnosene hypermobilitetssyndrom og fibromyalgi.

 

Klageren har forsøkt medikamentell smertebehandling, rehabilitering ved X samt fysioterapi. Ved X fikk klageren trening under veiledning av en fysioterapeut og diverse kurs holdt av fysioterapeut, lege, psykolog og manuell terapeut rettet mot å øke egen innsikt, skadeforståelse og funksjons- og mestringsevne. Hun har også vært utredet ved Sykehuset Y, Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, hvor det ble konkludert med at klageren hadde muskelsmertesyndrom og kronisk bekkenleddssyndrom. Hun ble henvist til fysikalsk behandling for stabiliserende bekkenøvelser.

 

Klageren og hennes sønn ble undersøkt av professor B og Specialist physiotherapist in Paediatric Rheumatology, D, i forbindelse med et seminar på ---- i ---- 2007. I brev av           7. oktober 2007 har professor B uttalt at klageren og sønnen har diagnosen hypermobilitetssyndrom. D har lagt opp et treningsprogram for klageren.

 

Spesialist C søkte deretter på vegne av klageren om å få dekket behandling i utlandet. Etter klagerens vurdering finnes det ikke kompetanse til å diagnostisere og behandle hypermobilitetssyndrom i Norge. Spesialist C har uttalt at hun ikke er kjent med at det finnes behandlingstilbud i England som ikke er kjent i det medisinske miljøet i Norge. Det er pasienten selv som har innhentet informasjon om klinikken i utlandet. Spesialist C har på søknadsskjemaet krysset av for at klageren ikke har rett til nødvendig helsehjelp i utlandet. Det fremgår at søknaden er sendt etter klagerens ønske.

 

Klageren har anført:

 

I brev av 11. oktober 2007 har klageren anført at hun ikke har fått den hjelpen hun har krav på i Norge. Professor B, som hun selv fant frem til, er den eneste som har stilt korrekt og detaljert diagnose. Hennes sønn ble født med unormale ben, som blant annet var svært elastiske. Når hun har bedt om hjelp til sønnen har hun blitt avvist. Dette bekrefter mangelfull kompetanse på hypermobilitetssyndrom i Norge. 

 

Hun har forsøkt forskjellig type behandling i Norge uten at behandlingen har ført frem. I London vil hun kunne få hjelp og opplæring for sine plager av helsepersonell som er spesialister på hypermobilitetssyndrom.

 

Professor B kan vise til gode resultater ved behandlingen av pasienter med hypermobilitetssyndrom. Dette bekrefter at behandlingen har dokumentert effekt. Dersom det ikke finnes institusjoner eller helsepersonell som er spesialister på hypermobilitetssyndrom i Norge, viser dette at forsvarlig behandling ikke kan tilbys.

 

Ved Sunnaas er det et prosjekt hvor hypermobilitet blir utredet. Klageren har vært hos flere leger uten å få informasjon om prosjektet. Dette viser at hypermobilitetssyndrom ikke prioriteres i Norge. 

 

Enhet for utenlandsbehandling har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 4. desember 2007 har Enhet for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling har uttalt at det finnes kompetanse til å behandle klageren i Norge. Det foregår en omklassifisering av syndromer innen diagnosegruppen, som medfører at forskjellige betegnelser brukes på hypermobilitetssyndromer, men reelt sett foreligger det ikke uenighet. Det viktigste er at det er enighet om behandlingen for pasienter med ulike typer hypermobilitetssyndrom: Forskjellige former for fysioterapi og trening. 

 

Pasienter skal benytte seg av det behandlingstilbudet som finnes i Norge, selv om det kan være utviklet et mer avansert behandlingstilbud i utlandet.

 

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan i spesielle tilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt, jf prioriteringsforskriften § 3 annet ledd.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode for klagerens hypermobilitetssyndrom i Norge. 

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Nemnda bemerker at diagnostikk og behandling for hypermobilitetssyndrom tilbys ved revmatologiske avdelinger ved større sykehus og rehabiliteringssentre i Norge. Dersom hypermobilitetssyndrom krever behandling behandles sykdommen med ulike former for trening og fysioterapi. Sykdommen kan gi forskjellige utslag som leddsmerter og rygg- og bekkensmerter. Behandlingen er i hovedsak den samme, men med individuelle tilpasninger. 

 

Klageren har anført at det har vært vanskelig å få stilt riktig diagnose i Norge. Nemnda bemerker at selv om det kan ta tid å få fastsatt en diagnose betyr ikke det at det ikke finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig helsehjelp etter akseptert metode for klagerens hypermobilitetssyndrom i Norge. Dette viser at undersøkelse og vurdering av enkelte pasienter med kroniske muskel- og skjelettplager kan ta tid og være komplisert, men dette alene medfører ikke rett til behandling i utlandet.

 

Nemnda kan videre ikke se at det foreligger spesielle særtrekk ved klagerens lidelse som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode. Etter nemndas vurdering er metodene for diagnostikk og behandling i Norge også i samsvar med internasjonalt akseptert metode.

 

Klageren har anført at hun i London vil få hjelp og opplæring av helsepersonell som er spesialister på hypermobilitetssyndrom. Dersom det ikke finnes institusjoner eller helsepersonell som er spesialister på hypermobilitetssyndrom i Norge, viser dette at forsvarlig behandling ikke kan tilbys. Nemnda bemerker til dette at selv om det ikke finnes klinikker i Norge som kun behandler pasienter med hypermobilitetssyndrom, er en revmatolog spesialist på revmatiske sykdommer. Dette er sykdommer som gir smerter i muskel- og skjelettsystemet eller bevegelsesapparatet, som hypermobilitetssyndrom.

 

Nemnda viser videre til at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge”, herunder forsvarlig behandling etter akseptert metode, presiseres i Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61. Det fremgår der at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.”  Dette er gjentatt i Rundskriv 15-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet. Behandlingen i England kan derfor ikke kreves dekket, selv om tilbudet i England er mulig mer avansert enn det tilbudet klageren kan få i Norge.

 

Nemnda bemerker videre at selv om behandlingen i utlandet skulle vise seg å gi et godt resultat, er det et absolutt vilkår for rett til behandling i utlandet at det ikke finnes kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling i Norge. Regelverket gir ikke anledning til å kunne velge et behandlingstilbud i utlandet så lenge det finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge. Til klagerens anførsel om at hun har forsøkt tilgjengelig behandling uten å ha blitt bedre, bemerker nemnda at behandlingen av pasienter med hypermobilitetssyndrom kan være vanskelig, men mangel på tilbud som kan helbrede henne gir ikke i seg selv grunnlag for å konstatere manglende kompetanse. Etter nemndas vurdering er den behandlingen som tilbys i Norge  forsvarlig behandling av pasienter med slike plager som klageren har.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Sør-Øst RHFs vedtak av 26. juni 2007 stadfestes.

 

 

 

 

Oslo, 15. februar 2008