Vedtak

08/79

 

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

20. august 2008

 

                                                                                                         

                                                          

 

 

NEMNDVEDTAK

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd.

Diagnose:

 

Kronisk utmattelsessyndrom/Myalgisk encefalopati (ME) (syndrom med vedvarende følelse av slapphet og energisvikt som hemmer dagliglivets funksjoner).

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har påbegynt den behandlingen hun har søkt om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Vurdering og behandling av professor B i ----, Belgia.

 

Sakens bakgrunn:

 

Kontor for utenlandsbehandling har 29. april 2008 avslått søknaden av 8. april 2008 om dekning av utgifter til vurdering og behandling av klagerens myalgisk encefalopati  (ME) i Belgia. Avslaget var begrunnet med at det fantes adekvat medisinsk tilbud i Norge, og at den vurderingen og behandlingen klageren har søkt om å få dekket er eksperimentell behandling.

 

Klageren er en ---- år gammel kvinne. Hun har bodd ---- år i ----. På slutten av oppholdet i ---- fikk hun en sannsynlig infeksjonssykdom, og ble etter dette plaget av slapphet, hodepine, ustøhet, øresus, konsentrasjonsvansker og muskel- og leddsmerter. Da hun og familien flyttet ---- ---- i ---- gjennomgikk hun flere utredninger, blant annet av indremedisiner, revmatolog, gynekolog og nevrolog. Klageren fikk diagnosen postviralt utmattelsessyndrom. Hun har levd med sykdommen i over --- år.

 

Klageren tok selv kontakt med professor B i Belgia for vurdering og behandling av sykdommen. Professor B arbeider med utvikling av en diagnostisk test som kan identifisere ME-pasienter, samt behandling av pasienter med ME. Hun har påbegynt behandlingen hos professor B og har søkt om å få dekket utgiftene. 

 

Klageren har anført:

 

Klageren har i brev av 18. mai 2008 anført at det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud for henne i Norge. Hun har vist til at den eneste behandlingen som tilbys er tilpasning av aktivitets- og energinivået, samt positiv tenkning, og denne formen for behandling har ikke gjort henne frisk.

 

Professor Bs immunbehandling er ikke eksperimentell. Behandlingen har gjort mange pasienter med sykdommen friske. Han er anerkjent innen ME-miljøet, og har vært med på å utforme ”Canada-kriteriene” for diagnostisering av ME.

 

I brev mottatt 4. august 2008, har klageren uttalt at hennes helsetilstand har blitt mye bedre etter at hun har begynt med behandlingen som professor B har anbefalt.

    

Kontor for utenlandsbehandling har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 26. juni 2008 har Kontor for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontor for utenlandsbehandling har uttalt at det finnes et adekvat medisinsk tilbud for klageren i Norge, og at det tilbudet som tilbys pasienter med sykdommen er internasjonalt anerkjent. Kontoret har videre vist til tidligere praksis fra nemnda hvor nemnda har kommet til at det er adekvat medisinsk kompetanse i Norge for behandling av ME.

 

Professor Bs behandling er eksperimentell behandling. Kontor for utenlandsbehandling har vist til at Helsedirektoratet i brev av 10. juni 2008 har uttalt at den diagnostiske testen og behandlingen som tilbys ved professor Bs klinikk i Belgia foreløpig er eksperimentell eller utprøvende.

 

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan i spesielle tilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt, jf. prioriteringsforskriften § 3 annet ledd.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode for klagerens ME i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at nemnda i tidligere vedtak, senest i vedtak av 14. juni 2006

(sak 06/45) har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig behandling etter akseptert metode for ME i Norge, blant annet ved Haukeland Universitetssykehus. Nemnda kan heller ikke se at det foreligger spesielle særtrekk ved klagerens lidelse som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode.

 

Det vises videre til rapport av 9. juni 2006 utarbeidet av Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, med gjennomgang av det vitenskapelige grunnlaget for diagnostikk og behandling av kronisk utmattelsessyndrom, og til Sosial- og helsedirektoratets rapport av mars 2007 om Sosial- og helsetjenester til pasienter med kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati, der det etter nemndas vurdering fremgår at det finnes kompetanse til forsvarlig diagnostikk og behandling for sykdommen i Norge. Nemnda bemerker at det fremgår av rapportene at ME ikke kan bekreftes ved spesifikke tester. Diagnosen er en eksklusjonsdiagnose, og det vil si at diagnosen ikke kan stilles før andre aktuelle differensialdiagnoser som kan forklare tilstanden er utelukket. I tillegg må et karakteristisk sykdomsbilde foreligge. De behandlingsformene som har best dokumentert effekt ved kronisk utmattelsessyndrom er kognitiv atferdsterapi (CBT) og gradert treningsterapi (GET). Slikt behandlingstilbud finnes i Norge. Etter nemndas vurdering er metodene for diagnostikk og behandling i Norge også i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder.

 

Til klagerens anførsel om at hun har forsøkt tilgjengelig behandling uten å ha blitt bedre, bemerker nemnda at behandlingen av pasienter med ME er vanskelig, men mangel på tilbud som kan helbrede henne gir ikke i seg selv grunnlag for å konstatere manglende kompetanse. Nemnda bemerker videre at det er et absolutt vilkår for rett til behandling i utlandet at det ikke finnes kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling i Norge. Regelverket gir ikke anledning til å kunne velge et behandlingstilbud i utlandet når det finnes kompetanse til forsvarlig vurdering og behandling i Norge.

 

På bakgrunn av klagerens anførsler bemerker nemnda videre at et ytterligere vilkår for rett til behandling i utlandet er at behandlingen skal være forsvarlig behandling etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd annet punktum. Eksperimentell og utprøvende behandling omfattes som hovedregel ikke. Det foreligger foreløpig ingen kontrollerte studier som dokumenterer positive resultater og eventuelle bivirkninger av professor Bs diagnostiske test eller behandling. Dette fremgår for øvrig også av Helsedirektoratets brev av 10. juni 2008.

 

Det kan kun gis rett til slik behandling i utlandet i spesielle tilfeller der det foreligger en sjelden sykdomstilstand, jf. prioriteringsforskriften § 3 annet ledd. Etter nemndas vurdering har klageren ikke en sjelden sykdomstilstand i forskriftens forstand.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Midt-Norge RHFs vedtak av 29. april 2008 stadfestes.