Vedtak

08/77

 

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

20. august 2008

 

 

                                                                                                         

                                                                                                         

 

 

 

NEMNDVEDTAK

 

 

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til  nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd.

Diagnose:

 

Prostatakreft.

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har fått den behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Brachyterapi (innvendig strålebehandling) ved X sykehus, ----, Tyskland.

 

Sakens bakgrunn:

 

Enhet for utenlandsbehandling har 3. april 2008 avslått søknaden av 28. januar 2008 om dekning av utgifter til behandling av klagerens prostatakreft i Tyskland. Avslaget var begrunnet med at det fantes adekvat medisinsk tilbud i Norge.

 

Klageren er en ---- år gammel mann. I ---- kontaktet han sin lege på grunn av urinveisplager. -----.

 

Han reiste deretter til ---- for å bli undersøkt der. Han fikk diagnosen prostatakreft, og den ---- legen anbefalte ham å reise til Tyskland for behandling. Han kontaktet Y sykehus da han kom til Norge, og i følge klageren fikk han ikke tilfredstillende informasjon. Han henvendte seg derfor skriftlig til Y sykehus. Da han ikke fikk noe svar, reiste han til Tyskland og fikk utført brachyterapi ved X sykehus, ----. Etter at han kom tilbake fra Tyskland fikk han svar fra Y sykehus om at sykehuset trengte flere opplysninger for å kunne vurdere et eventuelt behandlingsopplegg for ham. 

 

Klageren søkte deretter om dekning av utgiftene til brachyterapi i Tyskland.

 

Klageren har i vedlegg til brev av 11. juli 2007 oversendt medisinske opplysninger fra Tyskland og ----. 

 

Klageren har anført:

 

I brev av 22. mai 2008 har klageren anført at fordi sykehuset i ---- stilte feil diagnose, og fordi Y sykehus besvarte hans henvendelse først etter at han kom tilbake fra Tyskland, fikk han ikke den behandlingen han hadde krav på i Norge. Det at han måtte reise til ---- for å få stilt riktig diagnose og til Tyskland for behandling bekrefter at kompetansen i Norge er mangelfull.

 

Det er urimelig at han selv har måttet dekke utgiftene til behandlingen i Tyskland. Behandlingen i Tyskland var profesjonell og resultatet har vært vellykket.

 

Enhet for utenlandsbehandling har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 4. juli 2008 har Enhet for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling har uttalt at det finnes kompetanse til å behandle klagerens lidelse i Norge.  

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan i spesielle tilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt, jf. prioriteringsforskriften § 3 annet ledd.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode for klagerens prostatakreft i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle. 

 

Det vises til at nemnda tidligere i flere saker har lagt til grunn at det finnes kompetanse til forsvarlig behandling av prostatakreft i Norge, senest i vedtak av 19. juni 2008 (sak 07/51). Etter nemndas vurdering finnes det forsvarlig behandling i Norge også for klageren. Det vises til at prostatakreft er den hyppigst forekommende kreftform hos menn, og behandles ved alle større norske sykehus. Nemnda bemerker videre at Oslo tingrett i en rettskraftig dom av 11. oktober 2006 (Oslo tingrett TOSLO-2006-29481) har kommet til at nemndas vedtak av 24. august 2005 (sak 05/40) i en sak som gjaldt avslag på dekning av utgifter til behandling av prostatakreft med brachyterapi i Nederland var gyldig. Retten viste til at stråler og/eller kirurgi var standardbehandling, og at dette måtte sies å være i henhold til internasjonal standard. Sakkyndige i saken uttalte at det fantes forsvarlig behandling etter akseptert metode i Norge for pasienter med prostatakreft.

 

Nemnda kan videre ikke se at det foreligger spesielle særtrekk ved klagerens lidelse som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig behandling etter akseptert metode. Etter nemndas vurdering er metodene for diagnostikk og behandling av prostatakreft i Norge også i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder.

 

Klageren har anført at fordi det ble stilt feil diagnose i Norge, og fordi 

Y sykehus besvarte hans henvendelse for sent, fikk han ikke den behandlingen han hadde krav på i Norge. Han finner det derfor urimelig at han må dekke utgiftene til behandlingen i Tyskland. Nemnda bemerker at det ikke foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand. Nemnda bemerker videre at selv om behandlingen i utlandet har gitt et godt resultat, er det et absolutt vilkår for rett til behandling i utlandet at det ikke finnes kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling i Norge. Regelverket gir ikke anledning til å kunne velge et behandlingstilbud i utlandet så lenge det finnes et adekvat medisinsk tilbud i Norge.

 

Dersom klageren mener at han ikke har fått tilbud om nødvendig helsehjelp i Norge, så er dette forhold som ligger utenfor det nemnda skal ta stilling til. Etter pasientrettighetsloven kapittel 7 kan saken eventuelt bringes inn for Helsetilsynet i fylket. Nemnda bemerker videre at det er det enkelte regionale helseforetaks ansvar å organisere og sikre den enkelte pasient et forsvarlig tilbud om helsehjelp.

Dersom klageren er av den oppfatning at han har vært utsatt for feilbehandling, bemerker nemnda at det ikke foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand dersom helsevesenet hadde kompetanse til å gi forsvarlig behandling, men denne ikke ble benyttet på grunn av feilvurdering eller feilbehandling fra helsepersonellets side. Eventuelle krav som følge av feilbehandling kan fremsettes for Norsk Pasientskadeerstatning (NPE).

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

 

 

VEDTAK:

 

Helse Sør-Øst RHFs vedtak av 3. april 2008 stadfestes.

 

 

Oslo,  20. august 2008