Vedtak

08/76

 

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

The Norwegian Governmental Appeal Board regarding medical treatment abroad

 

 

20. august 2008

 

                                                                                                         

                                                                                                         

 

 

 

NEMNDVEDTAK

 

 

Rettslig grunnlag for nemndas vedtak er lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 og 7-2, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd.

Diagnose:

 

Epilepsi (samlebetegnelse for en gruppe tilstander som forårsaker forstyrret elektrisk aktivitet i hjernen).

 

Pasientens status i dag:

 

Klageren har ikke fått den vurderingen og behandlingen det søkes om støtte til.

 

Ønsket behandling:

 

Vurdering og behandling av professor B, Epilepsisenteret, X sykehus i Berlin, Tyskland.

 

Sakens bakgrunn:

 

Enhet for utenlandsbehandling har 18. april 2008 avslått søknaden fra klagerens fastlege C av 4. mars 2008 om dekning av utgifter til vurdering og behandling av klagerens epilepsi i Tyskland. Avslaget var begrunnet med at det fantes adekvat medisinsk tilbud for klageren i Norge.

 

Klageren er en ---- år gammel mann. Som følge av en ---- har han hatt epileptiske anfall siden ----. Han har hyppige anfall, og har flere ganger vært innlagt på sykehus på grunn av langvarige anfall. Klageren bruker legemidler for epilepsi for regulering av anfallene. Han har forskjellige typer anfall, både ikke-epileptiske og epileptiske anfall. De hyppigste anfallene kjennetegnes ved lysglimt i høyre øye med varierende grad av synsforstyrrelser, øvrige kjennetegn er høyre- og venstresidige rykninger, kramper, svimmelhet, kvalme, afasi og ubehagelig luktopplevelse.

 

I januar 2002 ble klageren operert for epilepsi. Den første tiden etter operasjonen var han anfallsfri, men etter et halvt år kom anfallene tilbake. Klageren har vært innlagt til undersøkelse ved Spesialsykehuset for Epilepsi (SSE) flere ganger etter operasjonen. Da klageren var i Berlin i 2006, fikk han et kraftig anfall og ble innlagt ved Y universitetssykehus. Det ble tatt MR-bilder (magnetisk resonansbildeundersøkelse) og det ble gjennomført CT (computertomografi, en form for røntgenundersøkelse) og PET-undersøkelse (positronemisjonstomografi, en form for billeddiagnostikk). Nevrokirurg og professor D ved Y universitetssykehus mente at det var grunnlag for ny operasjon av klageren.

 

På bakgrunn av utredningen fra professor D ble klageren henvist til SSE. Han ble innlagt for vurdering fra 7. februar til 16. mars 2007. Det ble blant annet utført tre døgns undersøkelse med 64 kanalers EEG (registrerer elektriske signaler som registreres i hjernebarken) og ett døgns langtidsmonitorering med 26 kanaler og videoovervåking. Sykehuset kom til at klageren i hovedsak ikke hadde epileptiske anfall, men psykiske anfall. Vurderingen av klageren ble foretatt på bakgrunn av de gjennomførte undersøkelsene, tidligere vurderinger utført av leger ved SSE og opplysninger fra professor D. SSE kom til at det ikke var grunnlag for ny operasjon.

 

Klageren ble deretter henvist fra fastlegen til ny vurdering (”second opinion”) ved Epilepsienheten ved Z Universitetssykehus. Overlege og professor E ved Nevrologisk avdeling, Epilepsienheten, Z Universitetssykehus, har i epikrise av 13. desember 2007 uttalt at han er skeptisk til at operasjon utføres på klageren uten at ytterligere undersøkelser gjennomføres. Etter hans vurdering bør det gjennomføres en matteelektrode-registrering, som er en type invasiv (intrakraniell)  nevrodiagnostikk, for å kartlegge utgangspunktet for epileptisk fokus (avgrenset område som er angrepet av sykdom). Professor E har også uttalt at siden klageren og hans familie har et sterkt ønske om å bli undersøkt i utlandet så burde deres ønske imøteses.

 

Klageren søkte deretter om dekning av utgifter til vurdering og behandling i Tyskland.

 

Klageren har anført:

 

I brev av 6. mai 2008 har klageren anført at vurderingen som ble foretatt ved SSE var uriktig. Han har vist til at SSE hadde uttalt at hans anfall ikke var epileptiske, men at han likevel fikk medikamenter for epilepsi. Tidligere undersøkelser ved SSE hadde påvist epileptiske anfall.  

 

Professor E har uttalt at en matteelektrode-registrering er nødvendig. I 2006 ble det søkt om en slik utredning, men han fikk avslag. Dette viser at tilbudet han har fått i Norge ikke er tilfredstillende.

 

Klagerens bror, F, har i brev av 28. april 2008 kommet med kommentarer til avslaget. Klagerens operasjon i 2002 var ikke vellykket. Tilbudet klageren har fått etter dette viser at det ikke er kompetanse til å vurdere og behandle klageren i Norge. Han har vist til at legene ved SSE ikke har funnet grunnlag for operasjon, mens professor D har uttalt at det er indikasjon for operasjon av klageren.

 

Tilbudet i Berlin er mer handlingsrettet og optimistisk enn det tilbudet som tilbys av norsk helsevesen. Selv om spesialisthelsetjenesten i Norge har like god kompetanse på vurdering og behandling av epilepsi som i utlandet, så har ikke klageren fått et slikt tilbud i Norge.

 

Klageren har krav på ytterligere utredning for å finne ut om han har ett eller flere epileptiske fokus. Dersom klageren ikke får tilbud om dette i Norge, bekrefter dette at det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud for klageren i Norge.

 

Enhet for utenlandsbehandling har anført:

 

I oversendelse til nemnda av 4. juli 2008 har Enhet for utenlandsbehandling ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Enhet for utenlandsbehandling har uttalt at det finnes kompetanse til å behandle og vurdere klageren i Norge. Enhet for utenlandsbehandling har vist til at SSE har uttalt at det i Norge gjøres matteelektrode-registreringer, og at det ikke utføres diagnostikk ved sykehuset i Berlin som ikke kan utføres i Norge.

 

Det at fagmiljøet i utlandet og i Norge kan ha ulikt syn på indikasjon for kirurgi ved epilepsi, innebærer ikke det at det ikke finnes kompetanse til å behandle klageren i Norge.

 

Nemndas vurdering:

 

For å ha rett til behandling i utlandet, må følgende vilkår være oppfylt:

 

-          Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2.

 

-          Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf.  pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Pasienten kan ikke få helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

-          Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan i spesielle tilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt, jf. prioriteringsforskriften § 3 annet ledd.

 

Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften § 3 at det er forutsatt at ordningen etter pasientrettighetsloven skal praktiseres på lik linje med tidligere ordning etter folketrygdloven. Et av de grunnleggende vilkårene for at det skulle kunne ytes bidrag til behandling i utlandet etter tidligere forskrift, var at det var manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Nemnda legger tilsvarende innhold til grunn for forståelsen av uttrykket ”ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud i riket” i pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig vurdering og behandling etter akseptert metode for klagerens epilepsi i Norge.

 

Nemnda har kommet til at det er tilfelle.

 

Det vises til at i tillegg til muligheten til vurdering og behandling av epilepsi ved universitetssykehusene i Norge har Norge et nasjonalt epilepsisykehus, SSE, som er et spesialsykehus som utreder og behandler pasienter med alvorlige epilepsianfall eller uklare anfall av epilepsilignende karakter. Etter nemndas syn oppfyller den vurdering og behandling som tilbys ved SSE og den spisskompetansen som finnes ved denne landsfunksjonen vilkåret om forsvarlig behandling etter akseptert metode i dette tilfellet. Etter nemndas vurdering er metodene for vurdering og behandling i Norge også i samsvar med internasjonalt akseptert metode.

 

Nemnda er ikke enig med klageren i at det avgjørende er at han ikke har fått tilbud om samme undersøkelse og behandling i Norge som han kan få tilbud om i Berlin, selv om undersøkelsen og behandlingen også kan utføres i Norge. Nemnda bemerker at undersøkelse og behandling av epilepsi tilbys i Norge dersom spesialisthelsetjenesten etter en konkret vurdering av pasienten kommer til at behandlingen vil gi forventet nytte for denne pasienten. Med dette menes at det skal foreligge god vitenskapelig dokumentasjon for at pasientens situasjon kan forandres til det bedre ved den medisinske behandlingen. Dersom spesialisthelsetjenesten er av den oppfatning at pasienten ikke vil ha forventet nytte av behandlingen, er det ikke rett til slik helsehjelp hverken i Norge eller utlandet, jf. prioriteringsforskriften § 2 om rett til nødvendig helsehjelp. Årsaken til at klageren ikke fikk tilbud om behandling, herunder operasjon i Norge, var at det ikke ble funnet indikasjon for det. Slik nemnda ser det, tilsier en eventuell faglig uenighet knyttet til om klageren skal tilbys operasjon ikke at det mangler medisinsk kompetanse til å behandle ham i Norge. Det er derfor etter nemndas vurdering ikke manglende kompetanse som er årsaken til at klageren ikke har fått tilbud om den ønskede behandlingen i Norge. Dette viser at undersøkelse og vurdering av enkelte pasienter med epilepsi kan være komplisert, men dette alene medfører ikke rett til behandling i utlandet.

 

Dersom klageren mener at han ikke har fått tilbud om nødvendig helsehjelp i Norge, så er dette forhold som ligger utenfor det nemnda skal ta stilling til. Etter pasientrettighetsloven § 7-1 kan klageren anmode den som yter helsehjelpen om at rettigheter etter pasientrettighetsloven blir oppfylt. Dersom anmodningen om oppfyllelse ikke tas til følge, kan saken eventuelt bringes inn for Helsetilsynet i fylket, jf. pasientrettighetsloven § 7-2. Nemnda bemerker videre at det er det enkelte regionale helseforetaks ansvar å organisere og sikre den enkelte pasient et forsvarlig tilbud om helsehjelp.

 

Dersom klageren er av den oppfatning at han har vært utsatt for feilbehandling, bemerker nemnda at det ikke foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand dersom helsevesenet hadde kompetanse til å gi forsvarlig behandling, men denne ikke ble benyttet på grunn av feilvurdering eller feilbehandling fra helsepersonellets side. Eventuelle krav som følge av feilbehandling kan fremsettes for Norsk Pasientskadeerstatning (NPE).

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Nemnda har på denne bakgrunn truffet slikt

VEDTAK:

 

Helse Vest RHFs vedtak av 18. april 2008 stadfestes.

 

 

 

Oslo, 20. august 2008