Vedtak

09/53

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

 

 

 

VEDTAK

22. JUNI 2009

 

Sakens bakgrunn:

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF, har 16. mars 2009 avslått søknaden av 12. februar 2009 om dekning av utgifter til operativ behandling av lumbal spinal stenose ved Ryggkirurgiska kliniken i Strängnes, Sverige. Avslaget er begrunnet med at det finnes adekvat medisinsk behandlingstilbud for klageren i Norge. Saken ble oversendt Klagenemnda ved brev av 29. april 2009.

 

Klageren er en --- år gammel kvinne som siste gang i 2004 ble ryggoperert ved X sykehus. Hun fikk tiltagende smerter høsten 2007. Hun ble senere undersøkt ved ryggpoliklinikken, Y sykehus, for operativ behandling av ryggen. Det fremgår av brev av 12. februar 2009 fra klagerens fastlege B at ryggpoliklinikken ved Y sykehus hadde kommet til at nye operative inngrep ville være forbundet med stor usikkerhet med tanke på å oppnå bedring.

 

Ryggkirurgiska kliniken i Strängnes, Sverige, har i brev av 17. september 2008 uttalt at det ikke er noen økt kirurgisk risiko ved en operasjon av klageren. Klageren skulle 22. oktober 2008 opereres ved Ryggkirurgiska kliniken. Ryggkirurgiska kliniken oppdaget ved innskrivningen at klageren hadde --- , og det ble bestemt at hun først skulle behandles for --- i Norge før hun kunne få ryggkirurgisk behandling i Sverige.

 

Klageren har anført:

 

Klageren har i brev av 23. mars 2009 anført at Y sykehus har feilvurdert henne. Da Y sykehus innkalte henne for vurdering en tredje gang, avslo hun dette da sykehuset allerede hadde kommet frem til en konklusjon hun ikke kunne akseptere.

 

Sykdommens alvorlighetsgrad er blitt feilvurdert både av Y sykehus og av Z sykehus. Hun var ikke godt ivaretatt i Norge da hun ikke fikk tilbud om operasjon her. Ved Y sykehus var det ikke kompetanse til å vurdere og behandle henne. Hennes livskvalitet er betydelig nedsatt.

 

Hun har rett til en fornyet vurdering etter pasientrettighetsloven § 2-3. Det foreligger videre brudd på fristen etter prioriteringsforskriften § 6. 

 

Hun har videre i brev av 25. oktober 2008 uttalt at hun på grunn av dårlig oppfølging og feil diagnose ved Y sykehus ikke lenger har tillit til Ortopedisk avdeling ved Y sykehus. I brev av 14. april 2008 har hun vist til at hun etter henvendelse om ny vurdering ved Z sykehus fikk meget sent svar fra sykehuset. Hun mistet derfor tålmodigheten etter svært dårlig behandling i Norge, og reiste for vurdering og eventuelt behandling ved Ryggkirurgiska kliniken ved Strängnes i Sverige.

 

Kontoret for sykebehandling i utlandets vurdering:

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet har ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak. Kontoret for sykebehandling i utlandet har i brev av 29. april 2009 vist til at overlege C, Y sykehus, i brev av 9. mars 2009 til Kontoret for sykebehandling i utlandet har uttalt at det finnes et adekvat og forsvarlig behandlingstilbud for denne tilstanden i Norge. Klageren hadde blitt tilbudt vurdering av ortoped, men hadde takket nei til dette. 

 

Nemnda finner for øvrig grunn til kort å bemerke at det er en trykkfeil i uttalelsen fra Medisinskfaglig råd av 29. april 2009. Det står at det ikke finnes adekvat medisinsk kompetanse i Norge, men det fremgår klart at dette er en trykkfeil. 

 

Nemndas vurdering:

 

Spørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode for klagerens lumbal spinal stenose i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. 

 

Nemnda har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig diagnostikk og behandling av klageren i Norge.

 

Det vises til at det etter nemndas syn finnes kompetanse til forsvarlig behandling av lumbal spinal stenose ved alle regionsykehus i Norge. Nemnda kan heller ikke se at det er særlige forhold ved klageren som tilsier at det ikke finnes kompetanse til forsvarlig behandling av henne i Norge. Det vises til at overlege C har uttalt at det finnes et adekvat og forsvarlig behandlingstilbud i Norge. Nemnda deler denne vurderingen. Slik nemnda ser det, er metoder for vurdering og behandling i Norge også i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder.

 

Det fremgår at klageren på grunn av tidligere vurdering og behandling både ved Y sykehus og ved Z sykehus, ikke har tillit til at hun vil bli vurdert og behandlet på en god måte i Norge. Slik nemnda forstår klagen, er dette hovedårsaken til ønsket om behandling i utlandet. Nemnda bemerker at det ikke foreligger kompetansemangel i forskriftens forstand dersom helsevesenet hadde kompetanse til å gi forsvarlig behandling, men denne ikke ble benyttet på grunn av feilvurdering eller feilbehandling fra helsepersonellets side. Eventuelle krav som følge av feilbehandling kan rettes mot Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Det fremgår at klageren har rettet en henvendelse til Norsk Pasientskadeerstatning. Spørsmålet om vilkårene for rett til erstatning på grunn av feilbehandling er oppfylt ligger utenfor nemndas kompetanseområde. Nemnda kan derfor ikke ta stilling til dette spørsmålet.

 

Klageren har vist til at hun har rett til en fornyet vurdering i utlandet. Nemnda bemerker at pasientrettighetsloven § 2-3 om fornyet vurdering av helsetilstand, ikke gir rett til ny vurdering i utlandet. Som det fremgår over, er nemnda videre av den oppfatning at det finnes kompetanse både til vurdering og diagnostikk av klageren i Norge, så heller ikke pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd gir i dette tilfellet rett til vurdering og eventuelt videre behandling i utlandet.

 

Klageren har vist til prioriteringsforskriften § 6 om fristbrudd. Nemnda bemerker til dette at nemnda behandler klager over rett til behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse, jf prioriteringsforskriften § 3. Dersom klageren reelt sett har innvendinger til ventelister og fristfastsettelse, er det etter prioriteringsforskriften § 4 spesialisthelsetjenesten som skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet og klagemulighet. Dersom en pasient er uenig i den vurderingen spesialisthelsetjenesten foretar, kan pasienten klage til Helsetilsynet i fylket, jf. prioriteringsforskriften § 7 annet ledd. Det ligger derfor utenfor nemndas oppgave å vurdere frister for behandling. Nemnda kan for øvrig ikke se at klageren har fått fastsatt en slik frist.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Vedtaket er enstemmig.

 

Konklusjon:

 

 

Helse Sør-Øst RHFs vedtak 16. mars 2009 stadfestes.

 

                                                                      

Jürgen Geisler