Vedtak

09/80

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

 

 

 

 

 

 

VEDTAK

16. NOVEMBER 2009

 

 

Sakens bakgrunn:

 

Kontor for utenlandsbehandling, Helse Midt-Norge RHF, har 18. mai 2009 avslått søknaden av 25. mars 2009 fra As foresatte. Søknaden gjaldt dekning av utgifter til behandling av anorexia nervosa ved MHE-klinikken i Sverige. Avslaget er begrunnet med at det finnes et adekvat medisinsk tilbud for A i Norge. Saken ble oversendt Klagenemnda ved brev av 3. august 2009.

 

Klageren er en --- år gammel jente som har anorexia nervosa. Det fremgår av søknaden av 25. mars 2009 at klageren fikk symptomer på spiseforstyrrelser våren 2007. Klageren har vært til oppfølging for sin tilstand ved Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i ---. Klageren ble innlagt 26. mai 2008 ved barneavdelingen, X sykehus, hvor hun var innlagt i tre uker.

 

Klageren startet behandlingen ved MHE-klinikken 23. juni 2008. Behandlingen ble gjennomført ved såkalt "intervallinnleggelse", det vil si en behandlingsuke i måneden over en periode på seks måneder. Klageren har nå gjennomført en grunnbehandling på seks uker i intervall.

 

Saken dreier seg nå om hvorvidt klageren har rett til å få refundert utgifter til allerede gjennomført behandling, samt dekning av utgifter til videre behandling i utlandet.

 

Klageren har anført:

 

Klageren har anført at det ikke var et adekvat behandlingstilbud i Norge for hennes aldersgruppe. Klageren var for ung for tilbudet i ---. Behandlingen ved BUP var ikke adekvat for klageren. I mai 2008 var hun så underernært at behandlende lege D ved BUP i --- ikke ville ta ansvar for hennes situasjon. Da hun dro til Sverige var situasjonen kritisk. Hennes møte med MHE-klinikken førte til store endringer. Etter første uke var hun forandret og fikk et matprogram som hun var tydelig innstilt på å følge. Hun spiste regelmessig og tilstrekkelig. Hun har etter oppholdet klart å gå på skolen igjen og har gjenopptatt aktiviteter på fritiden. Hun lever stort sett et normalt liv.

 

De øvrige behandlingstilbud som klageren ikke har forsøkt i Norge ligger alle langt fra ---. De behandlingsstedene som det vises til i avslaget fra Kontor for utenlandsbehandling har ikke på noe tidspunkt blitt nevnt som alternativer til viderebehandling. Ut fra målsettingen til Statens helsetilsyn skal behandlingen gis så nær pasienten som mulig. Det er bare MHE-klinikken som tilbyr intervallopphold som gir mulighet til å opprettholde skolegang og kontakt med familie og nærmiljø. De tre ukene klageren var innlagt ved X sykehus var et dramatisk avbrudd fra normaltilværelsen og førte til destruktive reaksjoner. Hun gikk inn i en depressiv tilstand og sluttet nesten helt med mat- og væskeinntak.

 

Det tilbys ikke behandlingsmetoder i Norge som avviker vesentlig fra den behandling klageren allerede har fått uten resultat.

 

Behandlingsresultatene i Sverige er langt bedre enn i Norge. Behandlingen i Sverige er unik og tar utgangspunkt i et helhetssyn på mennesket. Uttalelsen om MHE-klinikkens resultater fra overlege Sigrid Bjørnelv, Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, kan ikke ha betydning da klageren har sett MHE-klinikkens resultater i praksis.

 

Døgnprisen ved MHE-klinikken er lavere enn aktuelle behandlingsalterntiver i Norge. Kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

 

Helse Sør-Øst og Helse Nord har tidligere dekket utgifter til opphold for unge pasienter ved MHE-klinikken. Støtte til livsnødvendig behandling bør ikke avhenge av bosted.

 

Kontor for utenlandsbehandlings vurdering:

 

Kontor for utenlandsbehandling har ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak. Kontor for utenlandsbehandling har vist til at overlege Sigrid Bjørnelv ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, Psykiatrisk klinikk, Helse Nord-Trøndelag, i brev av 15. mai 2009 har konkludert med det finnes et adekvat og kompetent tilbud om behandling for pasienter med anoreksi i Norge uansett alder. Klageren har fått tilbud om, og benyttet seg av, ett av tilbudene i Norge.

 

Kontor for utenlandsbehandling har videre vist til en tidligere klagesak for nemnda, vedtak av 16. november 2005 (sak 46-05/00042). Det ble i den saken uttalt at de tilbud som gis i Norge er gode, det finnes spesialiserte poliklinikker, behandling hos privatpraktiserende spesialister eller tilbud om innleggelse ved spesialiserte enheter. Også i to andre avgjørelser for nemnda, vedtak av 7. desember 2005 (sak 73-05/00076) og vedtak av 16. november 2005 (sak 46-05/00042), har nemnda kommet til at det foreligger kompetanse til å behandle pasienter med spiseforstyrrelser i Norge.

 

Kontor for utenlandsbehandling har kontaktet fungerende avdelingsoverlege Inger Halvorsen, Regional avdeling for spiseforstyrrelser, Helse Sør-Øst. Hun har gjennomført et doktorgradsarbeid som viser at 82 prosent av jenter behandlet for anoreksi ved Sykehuset Buskerud har blitt friske for sine spiseforstyrrelser. I følge avdelingsoverlege Halvorsen følger norske behandlingsinstitusjoner de nasjonale og internasjonale retningslinjene for behandling av spiseforstyrrelser.

 

Nemndas vurdering:

 

Spørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens anorexia nervosa i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Nemnda har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, Arnfinn Agnalt, Anne Larsen og Gunn Hulleberg har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig behandling av klageren i Norge.

 

Flertallet viser til at overlege Sigrid Bjørnelv i brev av 15. mai 2009 til Kontor for utenlandsbehandling har uttalt at det finnes adekvat behandlingstilbud for personer med spiseforstyrrelser i Norge uansett alder. Flertallet deler Bjørnelvs vurdering. Flertallet viser til at det finnes flere behandlingstilbud i Norge for personer med spiseforstyrrelser. Alle landets poliklinikker skal ha generell kompetanse vedrørende spiseforstyrrelser. Innleggelse i barneavdelinger eller barne- og ungdomspsykiatriske avdelinger kan være et supplement til den polikliniske behandlingen. Videre er det spesiell kompetanse ved flere av landets større sykehus, blant annet ved Haukeland universitetssjukehus og ved Oslo universitetssykehus, avdeling Ullevål. Det finnes derfor et adekvat tilbud om behandling for pasienter med spiseforstyrrelser i Norge, også for personer under 16 år.

 

Flertallet bemerker at nemnda også i flere tidligere vedtak, senest i vedtak av 25. mai 2009 (sak 09/43) kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig behandling etter akseptert metode for personer med spiseforstyrrelser i Norge. Behandlingen som tilbys i Norge er etter flertallets syn i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder.

 

Flertallet bemerker at det fremgår av informasjon fra Helsedirektoratet at alle landets poliklinikker innen psykisk helsevern skal ha generell kompetanse på spiseforstyrrelser når det gjelder diagnostikk og behandling både for voksne og for barn og unge.

 

Flertallet ser at behandlingen av klagerens spiseforstyrrelse har vært vanskelig. Selv om klageren ikke har blitt frisk av behandlingen her, finnes det etter flertallets syn uansett kompetanse til forsvarlig behandling av klagerens anorexia nervosa i Norge. Flertallet viser til at doktorgradsarbeid fra avdelingsoverlege Inger Halvorsen, Regional avdeling for spiseforstyrrelser, ved Helse Sør-Øst RHF, viser at 82 prosent av jenter behandlet for anoreksi ved Sykehuset Buskerud har blitt friske. I følge Halvorsen følger norske behandlingsinstitusjoner de nasjonale og internasjonale retningslinjene for behandling av spiseforstyrrelser. MHE-klinikkens dokumentasjon av behandlingen og vurdering av behandlingsresultater er basert på samme prinsipper som mye annen dokumentasjon innen dette feltet. Også overlege Bjørnelv har i sin vurdering uttalt at adekvat behandling for anorexia nervosa med stor sannsynlighet fører til helbredelse på sikt. Bjørnelv har vist til at langtids oppfølgingsstudier har vist at 80 prosent av pasientene blir friske.

 

Flertallet kan forstå foreldrenes ønske om at deres datter skal få den behandlingen de mener er den beste behandlingen. Flertallet bemerker at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge”, herunder forsvarlig behandling etter akseptert metode, fremgår av Ot. prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61. Det står her at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.” Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra tidligere Sosial- og helsedirektoratet, nå Helsedirektoratet, og i rettspraksis. Det er derfor ikke etter loven og forskriften et spørsmål om hva som er den beste behandlingen, men om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode. Behandling av klageren ved MHE-klinikken i Sverige kan derfor ikke kreves dekket, selv om tilbudet i Sverige er mulig mer avansert enn det tilbudet klageren kan få i Norge.

 

Klageren har anført at behandlingen ved MHE-klinikken vil bli langt billigere enn behandling i Norge. Flertallet bemerker at alle vilkårene etter forskriften må være oppfylt for å få rett til å få dekket utgiftene til behandling i utlandet. Dersom det finnes kompetanse i Norge, vil man ikke få dekket utgiftene til behandlingen i utlandet, uavhengig av kostnader og effekten klageren har hatt av behandlingen i utlandet.

 

Klageren har videre anført at andre har fått innvilget rett til slik behandling i utlandet av Helse Sør-Øst og Helse Nord. Til dette bemerker flertallet at nemnda ikke har innvilget rett til behandling i utlandet i tilsvarende saker. Det vises videre til at nemnda som et nasjonalt og overordnet forvaltningsorgan, ikke er bundet av underliggende forvaltningsorgans tidligere vedtak. Flertallet har for øvrig ikke den fulle oversikt over hvilket grunnlag de omtalte vedtakene er blitt fattet på, men finner uansett grunn til å bemerke at det er det enkelte regionale helseforetaks oppgave å organisere og sikre et forsvarlig tilbud om helsehjelp til beboerne i helseregionen. Flertallet kjenner til at det enkelte regionale helseforetak blant annet på grunn av kapasitetsproblemer i henhold til "sørge for"-ansvaret har måttet kjøpe behandlingsplasser hos private aktører i Norge og Sverige, deriblant ved MHE-klinikken. Dette har imidlertid ikke betydning for dekning av utgifter på grunn av manglende kompetanse etter pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd.

 

Til klagerens anførsel om at de ikke har mottatt informasjon om andre behandlingsalternativer i Norge, vil flertallet bemerke at manglende informasjon ikke gir grunnlag for å få dekket utgifter til behandling i utlandet etter pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Det er det enkelte regionale helseforetaks ansvar å organisere og sikre den enkelte pasient et forsvarlig behandlingstilbud. Etter pasientrettighetsloven § 7-1 kan klageren anmode den som yter helsehjelpen om at rettigheter etter pasientrettighetsloven blir oppfylt. Dersom anmodningen om oppfyllelse ikke tas til følge, kan saken eventuelt bringes inn for Helsetilsynet i fylket, jf. pasientrettighetsloven § 7-2.

 

Mindretallet, Knut Midthaug, har kommet til at det ikke finnes kompetanse til forsvarlig behandling av klageren i Norge, og at klagen bør tas til følge. Etter mindretallets syn finnes ikke kompetanse til behandling i Norge på grunn av klagerens unge alder. Etter fylte 16 år finnes det etter mindretallets syn kompetanse til forsvarlig behandling av klageren i Norge.

 

Mindretallet har lagt vekt på at klageren ikke kunne benytte seg av det spesialiserte tilbudet ved Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, Y sykehus, fordi klageren var for ung. Etter mindretallets syn er tilbudet ved MHE-klinikken i Sverige for klageren vesentlig bedre enn det tilbudet hun kan få i Norge før fylte 16 år. Mindretallet har videre lagt vekt på at lege D, BUP klinikk, X sykehus, i brev av 9. oktober 2008 har uttalt at behandlingsopplegget ved MHE-klinikken har hatt stor betydning for klagerens positive utvikling. Klageren har vist gradvis bedring både psykologisk og somatisk.

 

Etter mindretallets syn er videre behandlingen ved MHE-klinikken i Sverige forsvarlig etter akseptert metode.

 

I tråd med flertallets syn har klagen etter dette ikke ført frem.

 

I medhold av prioriteringsforskriften § 10 annet ledd er vedtaket fattet av fire medlemmer da overlege Jürgen Geisler var forhindret fra å møte.

 

Konklusjon:

 

Helse Midt-Norge RHFs vedtak av 18. mai 2009 stadfestes.