Vedtak

09/91

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

 

 

 

 

 

 

VEDTAK

16. NOVEMBER 2009

 

Saksnummer:	09/91
Klager:	A, født ---. Representert ved sin mor, B.
Saken gjelder:	Klage av 1. august 2009 over vedtak av 14. juli 2009 fra Kontor for utenlandsbehandling, Helse Midt-Norge RHF, om avslag på søknad om dekning av utgifter til diagnostikk og behandling i utlandet av nevroborreliose, jf. lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter (pasientrettighetsloven) §§ 2-1 femte ledd og 7-2 annet ledd, jf. forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten og om klagenemnd (prioriteringsforskriften).

 

Sakens bakgrunn:

 

Kontor for utenlandsbehandling, Helse Midt-Norge RHF, har 14. juli 2009 avslått søknaden fra B. B har søkt på vegne av sin sønn, A, om dekning av utgifter til utredning og behandling av nevroborreliose ved Borreliose Centrum Augsburg i Tyskland. Avslaget er begrunnet med at det finnes et adekvat medisinsk tilbud for klageren i Norge. Saken ble oversendt Klagenemnda ved brev av 1. september 2009.

 

Klageren er en --- år gammel mann som i 2002 testet positivt på borreliose og fikk stilt diagnosen nevroborreliose. Klageren fikk deretter gjennomført to ukers antibiotikabehandling ved X sykehus. Borreliose er en infeksjonssykdom forårsaket av den flåttbårne bakterien Borrelia burgdorferi. Sykdommen kan ramme ulike organer, blant annet nervesystemet og kalles da nevroborreliose. Alle testene som er utført i Norge etter 2002 har imidlertid vært negative. Klageren har i flere år hatt symptomer som hodepine, feber, mageplager, smerter over brystet og hovne lymfeknuter.

 

Klageren sendte 28. mai 2009 blodprøve til Borreliose Centrum Augsburg. Det ble testet positivt på Borrelia burdorferi-IgG-EIA og Borrelia burdorferi-IgM-EIA. Klageren ønsker nå å få dekket utgifter til utredning og behandling for nevroborreliose i Tyskland.

 

Klageren har anført:

 

Klagerens mor har på vegne av klageren i brev av 6. august 2009 anført at det ikke foreligger et adekvat tilbud i Norge for utredning og behandling av klagerens tilstand. Klageren har vært syk i syv år. Han har vært innom tre ulike sykehus uten å få rett diagnose og behandling. Vilkårene for rett til dekning av utgifter til behandling i utlandet er derfor oppfylt.

 

Helsedirektoratet har satt ned en arbeidsgruppe som skal vurdere hvordan behandling og diagnostikk av borreliose skal gjennomføres i Norge. Direktoratet skal blant annet vurdere tester brukt i utlandet, og se på om det kan være aktuelt å sende prøver til utlandet, eller om Norge skal ta i bruk lignende tester. En slik arbeidsgruppe hadde ikke blitt nedsatt dersom kunnskapen i Norge var god nok.

 

Klageren har videre vist til at Folkehelseinstituttets flåttekspert, Reidar Mehl, mener at det mangler ekspertise på flåttbårne sykdommer i Norge. Han har deltatt i et EU-prosjekt om borreliose, og mener Norge ligger på bunnen i Europa når det gjelder kunnskap om borreliainfeksjoner.

 

Klagerens fastlege, C, Y legesenter, er enig i at det er grunnlag for å dra til Tyskland, fordi det er for lite kunnskap i Norge.

 

Klageren har vært i kontakt med D ved Z sykehus. Han kunne ikke hjelpe på grunn av manglende midler, men henviste klageren til Æ sykehus. Heller ikke ved dette sykehuset fikk klageren behandling. Ubehandlet er borreliose invalidiserende.

 

Kontor for utenlandsbehandlings vurdering:

 

Kontor for utenlandsbehandling har ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak.

 

Kontor for utenlandsbehandling har vist til uttalelse fra overlege Sølvi Noraas, Avdeling for medisinsk mikrobiologi, Sørlandet Sykehus, datert 14. juli 2009. Overlege Noraas har uttalt at borreliosediagnostikken i Norge er helt på høyde med andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Hun konkluderte med at det finnes kompetanse til å teste for borreliose i Norge.

 

Kontor for utenlandsbehandling har videre vist til uttalelse fra overlege Andreas Christensen, Avdeling for medisinsk mikrobiologi, St. Olavs Hospital, datert 20. august 2009. Overlege Christensen har også uttalt at det finnes adekvat medisinsk behandling av borreliose i Norge.

 

Nemndas vurdering:

 

Spørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode for klagerens nevroborreliose i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Nemnda har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig diagnostikk og behandling av klageren i Norge.

 

Det vises til at nemnda i vedtak av 4. september 2009 (sak 09/71) har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig helsehjelp etter akseptert metode for borreliose i Norge. I denne saken uttalte overlege Sølvi Noraas at det var kompetanse til utredning av borreliose i Norge. Nemnda var enig i dette. Nemnda kan ikke se at dette har endret seg siden, eller at det foreligger spesielle særtrekk ved klageren som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode. Nemnda kan ikke se at saken stiller seg annerledes fordi denne saken her dreier seg om nevroborreliose, som er en variant av borreliose. Diagnosen nevroborreliose stilles på bakgrunn av en samlet vurdering av pasientens symptomer og resultater av ulike laboratorieprøver. Ved mistanke om nevroborreliose er det nødvendig å analysere spinalvæske ettersom denne pasientgruppen kan ha negative funn i serumprøver.

 

Etter nemndas syn er diagnostikken for borreliose, herunder nevroborreliose, i Norge helt på høyde med andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Det vises til at på hjemmesiden til European Union Concerted action on Lyme Borreliosis (EUCALB), anbefales metoder for diagnostikk som ikke er vesentlig forskjellig fra tilbudet i Norge. Den største forskjellen er at i Norge gjennomfører man ikke automatisk flere tester, men de utføres kun på utvalgte prøver. Akkrediterte tyske laboratorier skal utføre diagnostikk etter hovedsakelig samme metoder som benyttes i Norge. Av artikkelen "Laboratoriediagnostikk av Lyme-borreliose" på s. 2132-2134 i Tidsskrift for Den norske legeforening (Nr. 20/2009), fremgår at diagnostikk av Lyme-borreliose i Norge følger internasjonale retningslinjer.

 

Det vises videre til at overlege Andreas Christensen, Avdeling for medisinsk mikrobiologi, St. Olavs Hospital, har uttalt at det ved St. Olavs Hospital benyttes et testsystem levert av Mikrogen (Mikrogen GmbH, Neuried, Tyskland). Dette er en internasjonalt anerkjent test som har kommet godt ut i alle større sammenlignende studier. Ved St. Olavs Hospitals laboratorium ble det høsten 2008 utført en studie på prøver fra Trøndelag. Testen ga gode resultater. De testene som tilbys ved landets andre laboratorier er alle godt validerte tester som brukes ved laboratorier i de fleste europeiske land.

 

Nemnda finner videre grunn til å bemerke at det er et vilkår for rett til nødvendig helsehjelp at pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, jf. prioriteringsforskriften § 2. "Forventet nytte" betyr at det skal foreligge god dokumentasjon for at pasientens helsetilstand kan forandres til det bedre ved helsehjelpen. Etter nemndas syn er testene klageren ønsker å få utført i Tyskland udokumenterte, og det foreligger ikke forventet nytte for en slik utredning. Det fremgår av uttalelse fra overlege Noraas at tilbudet ved Borreliose Centrum ikke anbefales brukt av internasjonale eksperter. Det vises videre til at spesialist i medisinsk mikrobiologi, overlege Andreas Emmert, Sykehuset i Tønsberg, har innhentet opplysninger fra den tyske mikrobiologiforeningen angående de immunologiske testene som utføres ved Borreliose Centrum. Den tyske mikrobiologiforeningen har uttalt at testene ikke er anbefalt brukt. Det fremgår videre av artikkelen "Laboratoriediagnostikk av Lyme-borreliose" at bruk av enkelte tester som benyttes ved Borreliose Centrum Augsburg frarådes. Det dreier seg først og fremst om Elispot LTT og Lyme CD3/CD57-test. Disse testene har det til felles at de ikke er godt nok kvalitetssikret. Kontrollerte studier har vist at de har for lav spesifisitet. Flere sentrale fagpersoner i Europa, deriblant lederen for referanselaboratoriet i Tyskland Dr. V. Fingerle, professor B. Wilske ved Universitetet i München og professor F. Strle ved Universitetet i Ljubljana, fraråder sterkt at testene benyttes. Nemnda kan derfor ikke se at de senere negative testene utført på klageren i Norge, tilsier at det ikke er kompetanse til utredning av klageren i Norge.

 

Når det gjelder behandling for borreliose, herunder nevroborreliose, viser nemnda til at overlege Noraas i brev av 20. august 2009 til Kontor for utenlandsbehandling har uttalt at det er kompetanse til å behandle borreliainfeksjoner i Norge. Det fremgår også av uttalelse fra overlege Andreas Christensen til Kontor for utenlandsbehandling, datert 20. august 2009, at det finnes kompetanse til adekvat medisinsk behandling av nevroborreliose i Norge. Nemnda er enig i dette. Behandlingen tilbys av allmennleger i samarbeid med nevrologiske, medisinske og infeksjonsmedisinske avdelinger. Organiseringen er desentralisert, og alle helseregioner skal ha god kompetanse til å behandle borreliose. Kompliserte tilfeller henvises til infeksjonsmedisinske avdelinger eller nevrologisk avdeling ved regionsykehusene. Standard behandling ved nevroborreliose i Norge, og de fleste andre europeiske land, er intravenøs antibiotika. Etter nemndas vurdering er metodene for behandling av nevroborreliose i Norge i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder.

 

På bakgrunn av klagerens sykdomshistorie, har nemnda forståelse for at klageren ønsker videre utredning og behandling i utlandet. Nemnda kan imidlertid ikke se at det er manglende kompetanse til utredning og behandling i Norge, og heller ikke dokumentasjon for at slik utredning og behandling vil bedre klagerens helsetilstand.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Vedtaket er enstemmig.

 

I medhold av prioriteringsforskriften § 10 annet ledd er vedtaket fattet av fire medlemmer da overlege Jürgen Geisler var forhindret fra å møte.

Konklusjon:

 

Helse Midt-Norge RHFs vedtak av 14. juli 2009 stadfestes.