Vedtak

09/121

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

 

 

 

                                                          

 

                                                          

 

VEDTAK

 

 

Sakens bakgrunn:

 

 

Utenlandskontoret, Helse Sør-Øst RHF, har 17. september 2009 avslått søknaden av 29. august 2009 om dekning av utgifter til diagnostikk og behandling av coccygodynia ved X sykehus, Frankrike. Avslaget er begrunnet med at det finnes adekvat medisinsk kompetanse i Norge. Saken ble oversendt Klagenemnda ved brev av 30. november 2009.

 

Klageren er en --- år gammel mann som har diagnosen coccygodynia (halebeinssmerter). Det fremgår av brev av 12. september 2009 fra overlege B, Fysikalsk medisinsk poliklinikk, Y sykehus, at klageren har en kronisk smertetilstand rundt halebeinet som oppstod etter et fall i 1998. Klageren har vært vurdert ved Nevrologisk poliklinikk, Ortopedisk poliklinikk og Fysikalsk medisinsk poliklinikk ved Y sykehus. Det ble ikke funnet somatisk årsak til smertene. Det har blitt forsøkt ulike former for behandling uten at det har gitt effekt. 

 

Klageren har gjennomført diagnostikk og behandling i utlandet.

 

Klageren har anført:

 

Klageren har i brev av 11. oktober 2009 anført at det ikke er kompetanse til diagnostikk og behandling av coccygodynia i Norge. Norsk spesialisthelsetjeneste har ingen behandlingsmetoder for alvorlige og langvarige halebeinssmerter.

 

Dr. C ved X sykehus i Frankrike tilbyr en forskningsbasert og utprøvd behandlingsmetode for kompliserte og langvarige halebeinssmerter. Det er lave kostnader ved en slik behandling og nytteeffekten er høy.

 

Coccygodynia er en sjelden lidelse som utgjør mindre enn en prosent av alle rapporterte rygglidelser. Lidelsen går i mange tilfeller over av seg selv eller etter langsiktig konservativ behandling. Klageren har hatt halebeinssmerter i snart fire år og gjennom denne perioden prøvd en rekke konservative behandlingsmetoder uten effekt. Klagerens tilstand er derfor sjelden.

 

Det er lite forskning rundt coccygodynia. På verdensbasis er det to anerkjente forskere og leger som har behandlet flest pasienter, bidratt til flest forskningsprosjekter og skrevet flest medisinske artikler om emnet. Den ene er Dr. C. I Norge mangler man generelt erfaring med halebeinssmerter, og det er ingen spesialister på området.

 

Av poliklinisk notat av 3. februar 2009 fra divisjonsdirektør D, Ortopedisk avdeling, Y sykehus, fremgår det at operasjon frarådes, og det anbefales terapeutisk hjelp uten kirurgi. Overlege B ved avdeling for Fysikalsk medisin og rehabilitering, Y sykehus, har imidlertid uttalt at dette er noe de kan for lite om og har ingen alternativer for videre behandling eller konsultasjon. Overlege B har anbefalt klageren å oppsøke Dr. C for konsultasjon og behandling.

 

I Norge har man ingen metode for å finne ut hvor smertene kommer fra. Dr. C har gjennom sin mest kjente artikkel "---" beskrevet en metode for å finne årsaken til smertene. Divisjonsdirektør D kjente ikke til Dr. C eller hans metoder. Klageren har over lengre tid forsøkt å finne noen som tilbyr et lignende behandlingstilbud i Norge, uten resultat. Klageren har selv kontaktet alle røngtenavdelinger og leger på dette området i Norge. Ingen kan tilby den kompetansen som i følge forskning i utlandet er den viktigste kompetansen for å diagnostisere og korrekt behandle halebeinssmerter.

 

Klageren står nå uten behandlingstilbud både på Y sykehus og i resten av Norge.

 

Utenlandskontorets vurdering:

 

Utenlandskontoret har ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak. Utenlandskontoret har vist til at det finnes adekvat medisinsk kompetanse og et forsvarlig behandlingstilbud i Norge.

 

Utenlandskontoret har vist til at avdelingsoverlege og professor Arild Aamodt, Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital, har konkludert med at det finnes flere kliniske miljøer i Norge som har kompetanse til å behandle denne tilstanden, både konservativt og ved operativ behandling.

 

Professor Aamodt har vurdert behandlingen som klageren ønsker i utlandet. Professor Aamodt har konkludert med at denne behandlingen ikke kan sies å ha bedre effekt enn andre konservative behandlingsformer.

 

Utenlandskontoret har videre bemerket at man skal benytte seg av det behandlingstilbudet som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Utenlandskontoret er av den oppfatning at tilbudet i utlandet ikke er dokumentert mer virkningsfullt enn det tilbudet klageren hadde fått i Norge.

 

Nemndas vurdering:

 

Hovedspørsmålet nemnda skal ta stilling til, er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig diagnostikk og behandling etter akseptert metode for klagerens coccygodynia i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. 

 

Nemnda har kommet til at det finnes kompetanse i Norge til å gi klageren forsvarlig diagnostikk og behandling.

 

Nemnda viser til brev av 10. november 2009 fra avdelingsoverlege og professor Arild Aamodt, Ortopedisk avdeling, St. Olavs Hospital, til Utenlandskontoret. Det fremgår her at det finnes flere kliniske miljøer som har kompetanse til å behandle denne tilstanden i Norge. Nemnda deler avdelingsoverlege Aamodts vurdering.

 

Nemnda viser videre til brev av 12. september 2009 fra overlege B hvor det fremgår at klageren er tilbudt fjerning av halebenet ved Ortopedisk avdeling. Klageren har anført at divisjonsdirektør D har frarådet operasjon fordi det er forbundet med komplikasjon og fare for infeksjon grunnet nærhet til anus. Klageren har av den grunn ikke benyttet seg av tilbudet. Nemnda bemerker til dette at avdelingsoverlege Aamodt har uttalt at både i klinisk og forskningsbasert praksis er det bred enighet om at operativ behandling kan være et behandlingstilbud til selekterte pasienter dersom adekvat konservativ behandling ikke har gitt forventede resultater. Det fremgår også av Norsk Elektronisk Legehåndbok at det etter langvarig konservativ behandling kan være aktuelt med kirurgi. Operasjon innebærer fjerning av hele eller deler av halebeinet. Det fremgår at det er meget få alvorlige komplikasjoner, og 80 til 90 prosent av pasientene er fornøyde med utfallet av inngrepet. Klageren har etter nemndas syn fått adekvat tilbud om behandling i Norge, selv om tilbudet i Norge ikke er det samme som i Frankrike.

 

Klageren har anført at han har en sjelden tilstand, og at det derfor ikke finnes kompetanse til diagnostikk og behandling i Norge. Nemnda kan imidlertid ikke se at det foreligger særtrekk ved klageren som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til forsvarlig behandling etter akseptert metode i dette tilfellet. Etter nemndas vurdering er videre metoder for diagnostikk og behandling i Norge i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder.

 

Nemnda er heller ikke kjent med vitenskapelig dokumentasjon som viser at behandlingen i Frankrike kan bedre klagerens helsetilstand, se prioriteringsforskriften § 3 jf. § 2 der det fremgår at et vilkår for rett til nødvendig helsehjelp og for rett til dekning av utgifter etter § 3 er at pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen. Nemnda bemerker at ”forventet nytte” betyr at det skal foreligge god vitenskapelig dokumentasjon for at pasientens helsetilstand kan forandres til det bedre ved den medisinske behandlingen. Det vises til at avdelingsoverlege Aamodt har uttalt at det ikke er tilstrekkelig dokumentert at den behandling klageren ønsker i form av dynamisk røngten/diskografi med selektiv injeksjon gir bedre resultater enn tradisjonell injeksjonsbehandling. Det fremgår også av artikkelen "Efficacy of Fluoroscopicallyb Guided Steroid Injections in the Management of Coccydynia" av Dr. Mitra, Dr. Cheung og Perry (2007), at før den omhandlede evalueringen var det ingen studier som hadde dokumentert effekt av behandlingen. Resultatet av evalueringen viste at denne behandlingsformen muligens var noe mer effektiv ved behandling av akutte halebeinssmerter som hadde vart kortere enn seks måneder. Pasienter med kroniske smerter lenger enn seks måneder, som i klagerens tilfelle, så ikke ut til å ha effekt av behandlingen. 

 

Nemnda kan derfor ikke se at den aktuelle behandlingen for klageren er bedre enn tilbudet i Norge. Uansett bemerker nemnda at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge”, herunder hva som ligger i ”forsvarlig behandling etter akseptert metode”, presiseres i Ot.prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61. Det fremgår der at: ”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.” Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet, der det i merknadene til prioriteringsforskriften § 3 videre står: ”Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge."

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Vedtaket er enstemmig.

 

 

Konklusjon:

 

Nemnda stadfester vedtaket fra Utenlandskontoret, Helse Sør-Øst RHF.

 

Arnfinn Agnalt

Knut Midthaug

Anne Larsen

Gunn Hulleberg

Anne-Birgitte Jacobsen