Vedtak

10/33

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

 

 

 

 

 

VEDTAK

12. APRIL 2010

 

Saksnummer:	10/33
Klager:	A, født ---.
Saken gjelder:	Klage av 21. november 2008 over vedtak av 5. november 2008 fra Kontoret for sykebehandling i utlandet (nå Utenlandskontoret), Helse Sør-Øst RHF. Kontoret for sykebehandling i utlandet har avslått søknad om dekning av utgifter til behandling i utlandet av basalcellekarsinom. Spørsmål om klagen var for sent fremsatt ble også vurdert. Se pasientrettighetsloven §§ 2-1 femte ledd og 7-2 annet ledd, jf. prioriteringsforskriften § 3. Se også forvaltningsloven §§ 31 og 34.

Sakens bakgrunn:

 

Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF, har 5. november 2008 avslått søknaden av 13. oktober 2008 fra lege B, Klinikk ---, om dekning av utgifter til behandling for basalcellekarsinom (en type hudkreft) ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset i Sverige. Avslaget er begrunnet med at det finnes kompetanse til behandling av basalcellekarsinom i Norge.

 

I brev av 21. november 2008 fra lege B til Kontoret for sykebehandling i utlandet ble vedtaket påklaget. Kontoret for sykebehandling i utlandet innhentet deretter en sakkyndig vurdering fra seksjonsoverlege Joar Austad, Hudavdelingen, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet. Seksjonsoverlege Austad har i brev av 5. desember 2008 til Kontoret for sykebehandling i utlandet uttalt at det i Norge finnes etablerte behandlingstilbud for slike pasienter. Seksjonsoverlege Austad har videre uttalt at klageren kan få et adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge.

 

I brev av 11. desember 2008 til lege B og med kopi til klageren, informerte Kontoret for sykebehandling i utlandet om den sakkyndige vurderingen. Videre orienterte kontoret om at dersom klageren ønsket å klage på vedtaket, måtte klageren ta kontakt med Kontoret for sykebehandling i utlandet. Saken ville deretter bli oversendt Klagenemnda for behandling i utlandet. Klageren sendte 19. januar 2010 et brev til Kontoret for sykebehandling i utlandet der hun fastholdt klagen, og ba Kontoret for sykebehandling i utlandet oversende saken til Klagenemnda for behandling i utlandet. Saken ble oversendt Klagenemnda ved brev av 10. mars 2010.

 

Klageren er --- år gammel kvinne som har hatt basalcellekarsinom. Det fremgår av epikrise av 26. august 2008 fra spesialist i plastisk kirurgi C, ---, at klageren i ett år har fått fotodynamisk behandling (kombinasjon av krem og lys som dreper kreftceller eller deres forstadier). Videre er det blitt foretatt utvidet eksisjon (bortskjæring av vev). Det fremgår av journalnotat av 18. juni 2009 fra lege B at klageren også er behandlet ved Klinikk ---. Hun fikk tilbakefall av kreften etter at den tilsynelatende var blitt helbredet. Lege B søkte deretter om dekning av utgifter til behandling ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset.

 

Klageren ble --- behandlet for basalcellekarsinom ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset.

 

Klageren har anført:

 

Klageren har i brev av 19. januar 2010 anført at hun har ventet i lang tid på en avgjørelse i klagesaken. Ved brev datert 21. november 2008 påklaget lege B Utenlandskontorets vedtak av 5. november 2008. Hun forstår ikke hvorfor Utenlandskontoret sendte klagen i retur, når vedtaket ble opprettholdt. Vedtaket skulle vært sendt til Klagenemnda for behandling i utlandet, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

 

Videre har klageren anført at ifølge lege B var den behandling hun fikk ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset, Mohs-kirurgi, nødvendig for et tilfredsstillende resultat i hennes tilfelle. Det samme mente lege C, ---, etter ett år med mislykket fotodynamisk behandling.

 

Klageren valgte å dra til Sahlgrenska ettersom hun allerede hadde fått utført to inngrep i Norge med mislykket resultat. Ettersom svulsten satt midt i ansiktet, og av hensyn til å bevare så mye som mulig av nesevingen, var det viktig for henne å være trygg på at alt tumorvevet ble fjernet samtidig som så mye som mulig av friskt vev ble bevart. Det er dette som oppnås ved Mohs-kirurgi.

 

Ved Sahlgrenska Universitetssjukehuset ble svulsten fjernet gjennom to operasjoner. På spørsmål om et vanlig kirurgisk inngrep ville ha fjernet hele svulsten, ga behandlende lege klart uttrykk for at hun med 100 prosent sikkerhet ville ha fått tilbakefall.

 

I hennes tilfelle handlet det om tilbakefall av det mest maligne (ondartede) av samtlige basaliomer. Det viktige i disse tilfellene er ikke kvaliteten på det kirurgiske inngrepet, men at metoden som blir brukt fjerner enhver rest av svulsten. Hun ville antagelig ha fått tilbakefall om hun hadde blitt operert i Norge. I motsatt fall måtte kirurgen ha fjernet nesten dobbelt så mye vev og brusk.

 

Spørsmålet om hva som er medisinsk adekvat behandlingsform må bygge på en helhetsvurdering av den enkelte pasients situasjon. Risikoen for tilbakefall må vurderes, samt hvilken belastning og skade gjentatte inngrep vil føre til. Når svulsten sitter midt i ansiktet, bør det være rom for å utvise skjønn i forhold til hvilken behandling som skal tilbys. Det vil antagelig være lettere å leve med usikkerheten for gjentatte operasjoner dersom svulsten satt mindre utsatt til enn på nesen, og hvor rekonstruksjon av misdannelse var mindre komplisert.

 

Kostnadene ved en slik behandling står i et rimelig forhold til behandlingens effekt.

 

Utenlandskontorets vurdering:

 

Utenlandskontoret er av den oppfatning at klagen er fremsatt for sent slik at den i utgangspunktet skal avvises. Utenlandskontoret er ikke enig i klagerens anførsel om at klagen bare ble sendt i retur. I brev av 11. desember 2008 til lege B og i kopi til klageren ble det informert om at dersom klageren ønsket å klage på vedtaket, måtte klageren kontakte Kontoret for sykebehandling i utlandet. Saken ville deretter bli oversendt Klagenemnda for behandling i utlandet. Imidlertid mottok kontoret ingen klage før 19. januar 2010. Utenlandskontoret har likevel valgt å behandle klagen.

 

Utenlandskontoret har ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak. Utenlandskontoret har vist til at det finnes kompetanse i Norge. Det fremgår av merknadene til prioriteringsforskriften at man skal benytte seg av det behandlingstilbudet som finnes i Norge selv om det kan være utviklet et mer avansert behandlingstilbud i utlandet. Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge.

 

Nemndas vurdering:

 

Nemnda må først ta stilling til hvorvidt vilkårene for å behandle klagen foreligger, se forvaltningsloven § 34 første ledd, jf. § 31siste ledd der det fremgår at klagen ikke kan tas til behandling som klagesak dersom det har gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet. Fristen etter forvaltningsloven § 31 siste ledd er absolutt.

 

Dersom klagen ikke skal avvises, må nemnda ta stilling til om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens basalcellekarsinom i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Nemnda har kommet til at vilkårene for å behandle klagen foreligger etter forvaltningsloven § 34. Klagen kan tas under behandling som klagesak ettersom klageren ikke har oversittet klagefristen etter forvaltningsloven § 31.

 

Nemnda legger til grunn at brevet av 21. november 2008 fra lege B må anses som en klage på vedtaket av 5. november 2008. Etter nemndas syn oppfyller brevet fra lege B formkravene for en klage, jf. forvaltningsloven § 32.

 

Hovedspørsmålet for nemnda er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens basalcellekarsinom i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Nemnda har kommet til at det finnes kompetanse til å gi klageren forsvarlig behandling i Norge.

 

Det vises til at nemnda i vedtak av 18. januar 2006 (sak 05/89) har kommet til at det finnes kompetanse til forsvarlig behandling for basalcellekarsinom i Norge. Nemnda kan ikke se at dette har endret seg siden. Etter nemndas syn tilsier heller ikke det at svulsten sitter midt i ansiktet at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens basalcellekarsinom.

 

I sak 05/89 har overlege Gunnar Audolfsson, Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF, uttalt at de vanligste behandlingsformene for basalcellekarsinom er kirurgi, lysterapi, frysning, skrapning og kjemiske behandlinger. Nemnda bemerker at også strålebehandling kan benyttes. Strålebehandling er ved basalcellekarsinom spesielt egnet for lokalisasjoner i og rundt ørene, i det sentrale ansiktstriangel og ved større, vanskelig operable lokalisasjoner. Videre har seksjonsoverlege Joar Austad, Hudavdelingen, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet, i brev av 5. desember 2008 til Kontoret for sykebehandling i utlandet, uttalt at klageren kan få et adekvat medisinsk behandlingstilbud i Norge. I Norge er det etablerte behandlingstilbud for pasienter med basalcellekarsinom, i de fleste tilfeller ved plastikkirurgiske avdelinger. Nemnda deler de sakkyndiges vurderinger. Klageren kan etter nemndas syn få et adekvat tilbud både ved onkologiske eller plastikkirurgiske avdelinger ved Oslo universitetssykehus, enten ved Ullevål eller ved Rikshospitalet. Dette gjelder også for svulster midt i ansiktet, både når det gjelder det spesielle vekstmønsteret i denne regionen og det kosmetiske resultatet.

 

Etter nemndas vurdering er metoder for diagnostikk og behandling av basalcellekarsinom i Norge i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder. Det forhold at klageren har fått tilbakefall, betyr ikke at det ikke finnes kompetanse til forsvarlig behandling av klagerens basalcellekarsinom i Norge.

 

Klageren har anført at behandling med Mohs-kirurgi vil være den beste behandlingsmetoden i hennes tilfelle. Nemnda bemerker til dette at hva som er et ”adekvat medisinsk tilbud i Norge”, herunder hva som ligger i ”forsvarlig behandling etter akseptert metode”, presiseres i Ot.prp. nr. 63 (2002 – 2003) s. 61. Det fremgår der at:”Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet.” Dette er gjentatt i Rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet, der det i merknadene til prioriteringsforskriften § 3 videre står: ”Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge." Etter nemndas syn er det ikke grunnlag for en konklusjon i retning av at behandling i Sverige faktisk vil være bedre enn behandling i Norge for denne pasienten.

 

Behandling av klageren ved Sahlgrenska Universitetssjukhuset kan på denne bakgrunn ikke kreves dekket.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Vedtaket er enstemmig.

 

 

 

 

Konklusjon:

 

Nemnda stadfester vedtaket fra Kontoret for sykebehandling i utlandet, Helse Sør-Øst RHF.

 

 

 

Arnfinn Agnalt

Knut Midthaug

Anne Larsen

Gunn Hulleberg

Anne-Birgitte Jacobsen