10/103

 

KLAGENEMNDA FOR BEHANDLING I UTLANDET

 

 

 

 

 

VEDTAK

8. NOVEMBER 2010

 

 

Sakens bakgrunn:

 

 

Helse Nord RHF har 19. august 2010 avslått søknaden av 5. juli 2010 fra overlege B, Medisinsk klinikk, X sykehus, på vegne av klageren. Søknaden gjaldt dekning av utgifter til helsehjelp ved Y sykehus, Tyskland, for ventrikulære ekstraslag (VES). Avslaget er begrunnet med at det finnes kompetanse til helsehjelp av tilstanden i Norge. Saken ble oversendt Klagenemnda ved brev av 10. september 2010.

 

Klageren er --- år gammel og har ventrikulære ekstraslag. Ventrikulære ekstraslag er ekstra hjerteslag som utløses fra hjertekammeret, noe som kan observeres ved flere hjertesykdommer. Det fremgår av brev av 7. juli 2010 fra overlege B at klageren fikk plagsom atrieflimmer i 2003. I 2004 fikk han utført lungeveneablasjon for sin atrieflimmer. I 2008 og i 2009 ble det ved Holter-registrering (døgnregistrering av hjerterytmen) registrert betydelig antall ventrikulære ekstraslag. Det ble da søkt om revurdering og eventuell ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag ved Z sykehus. Klageren var innlagt 3. til 6. februar 2010 ved Z sykehus hvor det på nytt ble gjennomført lungeveneablasjon. Klageren har vært i dårlig form etter inngrepet. Han har perioder med hjertebank som medfører svimmelhet, fornemmelse av uro fra hjertet og noen ganger smerter i brystet. Ved Holter-registrering 28. april 2010 ble det i løpet av to døgn registrert 1393 ventrikulære ekstraslag. Det ble ikke registrert annen rytmeforstyrrelse.

 

Helse Nord RHF har i brev av 20. juli 2010 bedt Hjerteavdelingen ved Z sykehus om en uttalelse i saken. Det fremgår av brev av 10. august 2010 fra overlege C, Hjerteavdelingen, Z sykehus, at Z sykehus har kompetanse til å behandle klagerens tilstand. Klageren har fått uprioritert time den 24. april 2012. Overlege C har videre uttalt at klageren den 5. februar 2010 gjennomgikk en større ablasjonsbehandling av atrieflimmer ettersom han etter deres vurdering hadde fått tilbakefall av atrieflimmer.

 

Klageren har anført:

 

Overlege B har i brev av 3. og 17. september 2010 på vegne av klageren anført at klageren har rett til nødvendig helsehjelp. Sykdommen gir alvorlige symptomer, og en kan forvente stor nytte av ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag.

 

Ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag gjennomføres i noen tilfeller i Norge. Klageren ble søkt til Z sykehus for ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag. Ved Z sykehus valgte de imidlertid å gjennomføre en fornyet ablasjonsbehandling av atrieflimmer. Klageren har dermed ikke fått tilbud om den behandling det var søkt om. Z sykehus har muntlig informert om at forholdene lå vanskelig til for ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag, og at slik behandling var risikabel.

 

Ved Y sykehus, Tyskland, har en meget god kompetanse til slik ablasjonsbehandling. Ved Y sykehus har en også kompetanse til epikardiell ablasjonsbehandling (ablasjonsbehandling på utsiden av hjertemuskelen) dersom behandling ikke lykkes. Slik behandling utføres ikke i Norge. Behandlingen er ikke eksperimentell eller utprøvende.

 

Klageren har vært langtidssykemeldt og har hatt en betydelig redusert livskvalitet på grunn av mange ventrikulære ekstraslag. En forespeilet behandlingstid i 2012 ved Z sykehus er ikke tilfredsstillende i dette tilfellet.

 

Klagerens overordnede, fagdirektør D ved X sykehus, har i brev av 5. juli 2010 uttalt at det er fortvilende at klageren ikke kan få rask ablasjonsbehandling i Norge. Klageren er nå 80 prosent sykemeldt. Klageren kan bli vesentlig bedre av ny ablasjonsbehandling, og kan få et behandlingstilbud i Tyskland. Det har stor betydning for klageren selv og hans arbeidsplass at en slik behandling blir gjennomført så snart som mulig.

 

Helse Nord RHFs vurdering:

 

Helse Nord RHF har ikke funnet grunnlag for å endre sitt tidligere vedtak. Helse Nord RHF har vist til at det finnes adekvat medisinsk kompetanse og et forsvarlig behandlingstilbud i Norge. Klageren gjennomgikk en ablasjonsbehandling 5. februar 2010. Klageren har videre fått uprioritert time ved Z sykehus den 24. mars 2012.

 

Nemndas vurdering:

 

Hovedspørsmålet nemnda skal ta stilling til, er om det finnes medisinsk kompetanse som kan tilby forsvarlig helsehjelp etter akseptert metode for klagerens ventrikulære ekstraslag i Norge, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

 

Nemnda har kommet til at det finnes kompetanse til å gi klageren forsvarlig helsehjelp i Norge.

 

Det vises til at det fremgår av brev av 10. august 2010 fra overlege C at det finnes kompetanse til behandling av ventrikulære ekstraslag ved Z sykehus. Nemnda deler denne vurderingen. Etter nemndas vurdering foreligger det ingen særtrekk ved klageren som skulle tilsi at norsk helsepersonell ikke har kompetanse til å foreta forsvarlig behandling etter akseptert metode for klagerens ventrikulære ekstraslag i Norge.

 

Ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag er et etablert tilbud i Norge. Valg av behandlingstilbud avgjøres av den aktuelle spesialist i samråd med pasienten. Det forhold at behandlende leger ved Z sykehus kom til at det ikke var indikasjon for ablasjonsbehandling av ventrikulære ekstraslag i dette tilfellet, er ikke ensbetydende med at det ikke er kompetanse til forsvarlig helsehjelp etter aksepterte metoder i Norge. Etter nemndas vurdering er metoder for diagnostikk og behandling av ventrikulære ekstraslag i Norge i samsvar med internasjonalt aksepterte metoder. Nemnda bemerker for ordens skyld at det vil foreligge et "adekvat tilbud" i Norge, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd, også om det skulle være usikkerhet eller uenighet blant eksperter om hvilken behandling som er å anbefale.

 

Klageren har anført at kompetansen i Tyskland er bedre enn i Norge. Nemnda bemerker til dette at overlege C har uttalt at mulighetene til å lykkes med behandlingen ikke er over 70 prosent, og at dette er uavhengig av behandlingssted. Nemnda deler denne vurderingen. Nemnda viser uansett til at hva som er et "adekvat medisinsk tilbud i Norge", herunder hva som ligger i "forsvarlig behandling etter akseptert metode", presiseres i Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) s. 61. Det fremgår der at: "Pasienten vil ikke få rett til nødvendig helsehjelp i utlandet dersom det finnes et anerkjent behandlingstilbud i Norge, selv om det kan være utviklet et mulig mer avansert tilbud i utlandet." Dette er gjentatt i rundskriv IS-12/2004 fra Sosial- og helsedirektoratet, der det i merknadene til prioriteringsforskriften § 3 videre står: "Dette gjelder selv om pasienten ønsker behandling utført ved utenlandsk institusjon etter en metode som ikke er tatt i bruk i Norge." Etter nemndas syn er det ikke grunnlag for en konklusjon i retning av at behandling i utlandet vil være bedre enn behandling i Norge for denne pasienten.

 

Klageren har videre anført at ventetiden på behandling i Norge er for lang ettersom han ikke har fått time til ny behandling ved Z sykehus før i 2012. Det fremgår videre av søknaden at det er lang ventetid ved Z sykehus, og at han følgelig søker om behandling i utlandet. Nemnda har forståelse for at klageren i dette tilfellet ønsker rask behandling for sin hjertelidelse. Nemnda bemerker imidlertid at den behandler klager over rett til behandling i utlandet på grunn av manglende kompetanse, jf. prioriteringsforskriften § 3. Dersom klageren har innvendinger til ventelister og fristfastsettelse, er det etter prioriteringsforskriften § 4 spesialisthelsetjenesten som skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet. Dersom pasienten er uenig i den vurdering spesialisthelsetjenesten foretar, kan pasienten klage til Helsetilsynet i fylket, jf. prioriteringsforskriften § 7 annet ledd.

 

Klagen har etter dette ikke ført frem.

 

Vedtaket er enstemmig.

 

Konklusjon:

 

Nemnda stadfester vedtaket fra Helse Nord RHF.

 

 

 

Arnfinn Agnalt

Knut Midthaug

Cecilie Risøe

Gunn Hulleberg

Anne-Birgitte Jacobsen